Time Expander: slideshow photograph 1
Time Expander: slideshow photograph 2
Time Expander: slideshow photograph 3
Time Expander: slideshow photograph 4
Time Expander: slideshow photograph 5

Blog

Real Retrogaming

Hvis du vokste opp på 80-tallet, så husker du sikkert arkadene. Spillehallene, der du for tre kroner kunne forsvare jorda mot angrep fra rommet, redde prinsessen fra en illsint gorilla, leke ubåtkaptein, eller tre inn i en virtuell fantasiverden som slo knockout på absolutt alt annet du kunne oppleve av spill eller underholdning. Vi hadde svart hvitt TV. Internett fantes ikke. Vi hadde ikke mobiltelefon eller nettbrett. Vi hadde en kanal på TV’en og når du var hjemme fra skolen fordi du var syk, så var den eneste tilgjengelige underholdningen gamle tegneserier, som du allerede kunne utenat eller fiskerimeldinga på NRK (som også var den eneste radiokanalen)

Det er ikke noen hemmelighet at arkadespillene var laget for at å tjene mest mulig penger. De var derfor designet for å bli progressivt vanskeligere, jo lenger ut i spillet du kom. Du kunne ikke vinne. En kanskje utilsiktet sideeffekt av dette var at de derfor også tilbød et unikt gameplay. Et gameplay, som nå i stor grad har forsvunnet fra nyere generasjoner av spill.

I min tid, så kostet opplevelsen tre kroner pr spill, og det var ikke ofte jeg kom forbi de første par brettene på hverken Space Invaders eller Pac Man. Ukelønna forsvant raskt, men jeg kom tilbake igjen og igjen.

Etter en tid kom konsollspillene og markedet for arkadespill forsvant. Folk kunne jo spille bedre spill hjemme i sin egen stue. Nye spillsjangere kom til og spillene og gameplay endret seg. Med unntak av de åpne online spillverdnene som eksempelvis WoW og Eve Online, så tror jeg 100% av spillene der ute nå kan “rundes”. Man fullfører spillet og blir ferdig med det.

Spillene du ikke kunne vinne forsvant. Og jeg savner dem enormt.

Arkadespillene finnes fremdeles. Entusiaster har dumpet ROM-sett, som er tilgjengelig online, i skyggene av internett, og du finner også emulatorer for dem der ute, slik at du kan spille dem på nyere hardwareplattformer. Det er ikke helt lovlig, men du kan spille dem hvis du ønsker. Spillopplevelsen er likevel ikke den samme. Emuleringen gir latency, frameskips og frame tear. Du kan simulere scanlinjer og CRT artefakter, men det blir ikke det samme.

Spillene ble laget for arkademonitorer, som i praksis er det samme som en gammeldags TV, uten tuner. Synkfrekvenser og oppløsning varierte fra spill til spill.

Et av vårens prosjekter er å bringe noen av de gamle arkadespillene tilbake i kjelleren på Work-Work i Trondheim i løpet av våren og sommeren. Vi kan ikke love orginale kabinetter, men vi garanterer orginal innmat, CRT-skjerm, samt joysticks og knapper med med mikrobrytere, som gir den riktige taktile feedbacken. Kanskje vi tar med noe Maker Faire også. Vi er litt prisgitt antall timer i døgnet, men vi er nå snart der at det kun er møbelsnekring og kabeltrekking som står igjen. Det meste av sourcing er unnagjort.

Pop Bumper AS har begynt å importere JAMMA-kort i spekteret Moon Patrol til Dodonpachi Daioujou. Vi har begynt å hamstre gamle TV’er, som skal bygges om til arkademonitorer. Vi har designet CAD-modeller for arkadekabinett og vi har bestilt absolutt alt av knapper, joysticks, power supplies, JAMMA harnesses, T-molding og fandens oldemor. Kabinettene skal freses ut på CNC-maskina på Fix makerspace(i kjelleren på DIGS). Interesserte kan følge med på Pop Bumper sin Facebook -side.

Moon Patrol - PCB

Moon Patrol - a

Dodonpachi Daioujou - PCB

Dodonpachi Daioujou - a

Mobile Beer Platform – mk I

Sånn går det når man glemmer å slå av 3D-printeren sin i løpet av påskeuka. Før man vet ordet av det, så har robotene i kjelleren formert seg. Hils på skjelettet til MBP – mk I. Foreløpig totalt utestet. What could possibly go wrong…?

Mobile Beer Platform

Mobile Beer Platform

Charge indicator

Charge indicator

Motor cowling

Motor cowling

Power button

Power button

Konformitet som innovasjonsdriver ?

Norway Makers ble i 2015 tildelt 3.250.000 kroner til etablering av offentlig tilgjengelige makerspaces ved landets regionale vitensenter. Disse pengene ble gitt av Sparebankstiftelsen DNB.Dette gjør vitensentrene til de best finansierte makerspacene i norge.

I forrige uke informerte Kunnskapsdepartementet om at vitensenteret i Trondheim er ett av landets vitensentere, som er plukket ut til å etablere et talentsenter i realfag.

“Regjeringen ønsker å skape en positiv realfagskultur, der det er lov å være god. Elever med spesielt talent for realfag kan fort bli faglig ensomme på egen skole”

Arnfinn Stendahl Rokne, direktør ved Vitensenteret i Trondheim, responderte på følgende måte:

“Vi har kretslag både innen ski og fotball. Nå skal vi lage et kretslag i realfag.”

Ifølge Adresseavisa, så synes ikke Rokne det er problematisk at de skal lage et tilbud kun for spesielt flinke elever.

“Vi diskuterer ikke om vi skal dyrke håndballtalenter og skitalenter, men når det handler om faglighet, så problematiserer vi det. Men dette handler om det samme. Det er viktig å løfte de svakeste, og det er viktig at bredden er med. Men det blir lett en holdning at de flinkeste greier seg, de får det til uansett.”

Rokne ser også for seg at oppfinnerverkstedet (makerspacet, som de ble tildelt penger til) er noe de kan bruke når de nå blir et av fire nasjonale talentsenter for realfag.

Et makerspace fasiliterer eksperimentell lek, gjerne via teknologi. Barn og voksne kan på et makerspace lære gjennom lek, gjennom å prøve og gjennom å feile. Man deler kunnskap fritt og åpent. Man opplever skaperglede og mestring.

Dale Dougherty, grunnlegger av Make Magazine og Maker Faire, illustrerer dette i “The Maker Mindset”:

“The biggest challenge and the biggest opportunity for the Maker Movement is to transform education. Many understand the difference between the pain of education and the pleasure of real learning. Unfortunately, they are forced to seek opportunities outside of school to express themselves and to demonstrate what they can do.
Formal education has become such a serious business, defined as success at abstract thinking and high-stakes testing, that there is no time and no context for play. If play is what students do utside school, then that is where the real learning will take place and that is where innovation and creativity will be found.
The rigid academic system is short-changing all students, even though an elite few seem to do well by academic standards. However, there is increasing skepticism that even those who succeed academically are not the kind of creative, innovative thinkers and doers that we need.”

Kunnskapsdepartementets, Torbjørn Røe Isaksens og Vitensenterets tanker og ideer står som virkemidler i grell kontrast til de virkemidlene som er nødvendige for å oppnå de det ønsker. Det vitner om kunnskapsløshet, tabloid politisk motivasjon, samt en urovekkende mangel på innsikt i sitt eget domene.

Som maker og som pappa til to jenter i skolealder, så blir jeg direkte trist.

Jeg har ikke tro på at dere er i stand til å forvalte ressursene dere disponerer. Jeg har ikke tro på at dere lykkes.

Jeg vet at hverken jeg eller noen av barna mine hadde kommet til å få innpass i elite-systemet, som dere nå etablerer. Ikke fordi vi ikke er flinke, men fordi dere bruker evne til systemtilpasning, som mål for evne til læring og videre utvikling.

Heldigvis, så trenger vi dere ikke.

Det er andre makerspaces og miljøer i byen. Miljøer, der skaperglede, kunnskapsdeling, læring og mestring står i fokus. Miljøer som velger å være åpne og inkluderende. Vi har Hackheim og vi har Fix. Vi har Trondheim Makers, en nonprofit medlemsforening, som arrangerer Trondheim Maker Faire, låner ut gratis utstyr til skoler og jobber med opplæring av lærere.

Det er problematisk at de dytter et elitesenteret inn på et makerspace. Man må gjerne etablere enn topprealfagslinje, men ikke press det inn i et makerspace som skal være åpent for alle.

1) “Flinke elever skal få talentsenter” (paywall)
2) “Vil samle mattetalentene” (paywall)
3) “The Maker Mindset”
4) “Makerspaces på vitensentrene”

 

Making a brain – for recreational purposes. Step 1

Neurale nett har blitt poppis igjen. Sist jeg lekte med slike, så forsøkte jeg å trene opp nett, implementert i Turbo C (2 disketter…)  på en 12 MHz IBM AT. Det var ikke spesielt moro. Sånn i etterpåklokskapens lys, så er det vel heller ikke helt utelukket at jeg kan ha blingsa litt på på et par av formlene.

Jeg nøyde meg derfor med å lese om maskinlæring og AI istedet. Jeg leste Neuromancer, Burning Chrome og Mona Lisa Overdrive med det ene øyet og alt for vanskelige bøker og papers med det andre. Jeg skal ærlig innrømme at jeg kanskje fikk mest ut av William Gibson sine romaner på den tiden, men det var likevel moro å skrape litt i overflata på algoritmene, slik at man kunne bli ufordragelig i baren i Bodegaen, når folk begynte å bli filosofiske, etter et par øl for mye.

Det var på starten av 90-tallet et ganske markant gap mellom science fiction-AI og AI i den virkelige verden. Selv om neurale nett var den nærmeste analogen man hadde til neuroner og synapser i biologiske systemer, så endte det gjerne opp i rene teoretiske øvelser. Vi manglet nok “oomph” under panseret på datamaskinene våre, til at vi kunne trene opp litt større nett, som gjorde særlig spennende saker . (Trening av nett er tungt, men kjøring av et ferdig trent nett, koker ned til et lite antall matriseoperasjoner, som man kan kjøre på en liten mikrokontroller med flyttallsstøtte, uten videre problem).

I dag, så er det litt anderledes. Har du handlet deg en datamaskin for å kunne “surfe på nett”, “bruke nettbank” eller “levere lottokupong”, så har du etter all sannsynlighet nok prosesseringskraft tilgjengelig for å kunne leke deg med enkel AI uten at maskina blir svett. Gapet er i ferd med å lukkes og jeg har en liten følelse av at det nå, gitt ressursene til eksempelvis Google, nå begynner å bli “sping tinglingly”smalt. Litt usikker på om våre venner, politikerne, er helt forberedt på scenariene vi nå vil få se, der den selvkjørende bilen din, eksempelvis velger å drepe deg, ved å kjøre i grøfta, fremfor å kjøre ned fotgjengeren i gangfeltet, eller når den første kunstige intelligensen blir installert i droner for å ta kill-beslutninger, slik at ikke soldatene skal få PTSD etter litt for mange timer foran skjermen.

Det eneste en AI forsøker å gjøre er å minimalisere kostfunksjonen sin – en funksjon spesifisert av mennesker – forhåpentligvis korrekt, og forhåpentligvis en funksjon, som ikke har utilsiktede sideeffekter.

Genetiske algoritmer, fuzzy logic og neurale nett var all the rage tidlig på 90-tallet, men så forsvant de under radaren min. Inntil i år. Fire ting skjedde (omtrent i denne rekkefølgen) :

  1. En kompis (Hei, Ståle !) sendte meg en link til “The Unreasonable Effectiveness of Recurrent Neural Networks”.
  2. “Deep Dream”-videoer og bilder begynte å poppe opp her og der i newsfeeden min.
  3. Jeg traff en freelance-koder i Roma, som jobbet med AI. Jeg beynttet anledningen til å spørre litt om det jeg trodde jeg hadde lært om NN på 90-tallet fremdeles var good shit.
  4. Google opensourcet TensorFlow.

Inspired, I became…

Det var på tide med et lite litteraturstudie igjen. Dette er vel strengt tatt pensum for kidsa på Gløshaugen, men siden jeg er mer i “halvstudert røver” / “old fart”-kategorien, så må jeg stadig vekk gjøre slike øvelser for å henge med.

Valget sto mellom å bruke tid på tensorflow, eller forsøke å plugge kunnskapshullene som oppsto når jeg prioriterte William Gibson sine romaner fremfor å forsøke forstå matematikken bak minimalisering av kost-funksjonen i et neuralt nett via backpropagation og deltaregelen.

Siden jeg er selværklært maker (begynner så smått å bli et litt utslitt begrep, men), så ønsket jeg også en implementasjon, som var såpass lettbeint at den kunne trenes på en PC (eks med styrings-/sensortelemetri-data fra en liten robot) og så lett kunne kjøre det trente nettet på svært billig embedded hardware.

Jeg fyrte så opp C++-kompilatoren og skred til verket. Første forsøk bar galt av sted i.o.m. at jeg lot OO-nissen i meg få slippe til med helt feil abstraksjoner (Jeg er et barn av OO-generasjonen, men kjenner litt på en dragning mot funksjonell programmering). Jeg modellerte min forståelse av et NN, Dvs “nettverk”, “lag”, “inputlag”, “skjult lag”, “outputlag” etc. Koden eksploderte og ting ble ikke spesielt pent.

Det gikk 2-3 kvelder før jeg innså at de eneste abstraksjonene jeg trengte var “nettverk”, “treningssett”, “matrise” og “vektor”.  Dette ga en 1:1 mapping med begrepsverdenen i litteraturen og algoritmene. Koden ble da tight. Vi snakker 3-400 linjer (inludert tracing / graphvizoutput) for implementasjon av klasser som lar deg spesifisere nettverk med vilkårlig antall lag og vilkårlig antall noder i hvert lag. Eksempelvis så vil følgende deklarasjon resultere i et nettverk med 3 lag, der man har 5 inputnoder, 5 skjulte noder og ett outputnode:

   Network n({5, 5, 1});

Ønsker man en visuell representasjon av nettverket, så kan man generere en graf-representasjon for GraphViz:

   n.ExportAsDigraph("d:\\MyNetwork.gv");

Formatet for treningssettene er en liste med kommaseparerte inputverdier -> liste med kommaseparerte output. Eksempelvis, så vil treningssettet for sannhetstabellen for XOR, se slik ut:

   # XOR
   1,1 -> 0
   1,0 -> 1
   0,1 -> 1
   0,0 -> 0

Kode for trening av nettverket vil kunne se noenlunde slik ut:

   TrainingSet set("MySet.training");
   int iter = n.Train(set, learningrate, maxError, maxIterations);

Jeg brukte enkle nettverk for å debugge funksjonene for backpropagation-algoritmen. Treningssettene under debuggingsesjoner var typisk sannhetstabeller for AND, OR og XOR.

Men,…

En ting er enkle mappinger mellom input og output. Det som ga meg TOTAL BAKOVERSVEIS var når jeg forsøkte meg på et treningssett, som i praksis krevde at nettet var translasjonsinvariant. Jeg bestemte meg for å sjekke om koden ville klare å identifisere bitpar i et ringbuffer. Eksempelvis klassifisere 11000, 01100, 00110, 00011 og 10001, som samme greie, men forkaste alle andre bitmønster. Jeg bestemte meg for å teste med et 5:5:1 nett:

network2

Og dette er trace-output fra nettet…

1 1 0 0 0 -> 0.98942
0 1 1 0 0 -> 0.955088
0 0 1 1 0 -> 0.994225
0 0 0 1 1 -> 0.956921
1 0 0 0 1 -> 0.946448
0 0 0 0 0 -> 8.01082e-007
1 1 1 0 0 -> 0.000139072
0 1 1 1 0 -> 0.000123884
0 0 1 1 1 -> 0.00241042
1 0 0 1 1 -> 0.000115517
1 1 0 0 1 -> 0.00316957
0 0 0 0 0 -> 8.01082e-007
1 0 0 0 0 -> 0.0152408
0 1 0 0 0 -> 0.000225992
0 0 1 0 0 -> 0.000161386
0 0 0 1 0 -> 0.0165893
0 0 0 0 1 -> 0.0240119
1 1 1 1 1 -> 0.00393661
1 1 1 1 0 -> 0.000946888
0 1 1 1 1 -> 4.03198e-005
1 0 1 1 1 -> 0.00302191
1 1 0 1 1 -> 0.00172643
1 1 1 0 1 -> 5.37666e-005
1 1 1 1 0 -> 0.000946888
Training result : PASSED in 227 iterations.
Layering structure : 5 5 1

matrix[i, j]
-7.381501e-001 4.910103e-001 2.348347e+000 5.589301e-001 1.393025e-001
6.232929e+000 -3.010492e+000 -3.575540e+000 6.308999e+000 -2.263603e+000
7.602698e+000 -4.410647e+000 -4.660858e+000 7.579302e+000 -3.254401e+000
2.161218e-001 5.300884e+000 -3.041684e-001 -8.590031e+000 2.228310e+000
-8.501116e+000 2.924318e-002 4.881199e+000 5.905061e-002 2.334400e+000

matrix[k, l]
3.230551e+000 8.396336e+000 1.152779e+001 1.566610e+001 1.500300e+001

Tankene går til åpningsstrofene i “For What it’s worth” (Buffalo Springfield). “There’s something happening here. What it is ain’t exactly clear…”

Next up: “Andre greier jeg ikke lærte på skolen . D.v.s RNN, Markovmodeller & annen crazy shit vi trenger å implementere Skynet”

Here We Go Again – Hacking, Fundraising og Politikerkjeft

3D-printere var inntil ganske få år siden forbeholdt proffmarkedet og var svært kostbare. Teknologien er nå mainstream og kan handles over disk, til en relativt rimelig penge, på linje med annet hobbyverktøy. Det er fremdeles et ganske stort gap mellom forventninger og ytelse/brukervennlighet, men det vil etterhvert lukkes. Konkurransen mellom leverandørene er nå så hard, og marginene så lave at de gjenstående differensierende faktorene mellom leverandørene er driftsstabilitet og brukervennlighet. Ikkeno stress. Markedskreftene fikser resten. Vi er over kneika.

CNC-maskiner har vært på markedet mye lengere enn 3D-printere. Det samme har laserkuttere. Disse tre teknologiene, sammen med en elektronikklab danner fundamentet i et hvert makerspace / FabLab sin digitale fabrikasjonevne.

Laserkuttere er mekanisk enklere enn 3D-printere. Til tross for dette, så er de fremdeles svært dyre. Du kan handle en “spennende” billigversjon fra Kina, eller gå for en litt mer anerkjent leverandør, der du slipper utfordringer med sånt som “kinesisk printerdriver, som kun støtter utdødde operativsystem”. Du har da enda ikke handlet kjøleutstyr, kompressor etc, men har allerede lagt ut minimum 40K. Går du for merkevare, så har du lagt ut 80K+. Jeg mistenker at leverandører av laserkuttere opererer med betydelig større marginer enn leverandører av 3D-printere og CNC-maskiner.

Hver fiber i kroppen skriker nå “IKKE GJØR DETTE HJEMME!”, men jeg gjorde likevel en liten sourcing-øvelse mht hva det ville koste å skru sammen en laserkutter fra scratch. XY-steget og kabinett er ikke mer komplekst å bygge enn en litt stor 3D-printer. Laser-rør, optikk og power er lett tilgjengelige komponenter.

Jeg har nå regnet litt, og har vanskelig med å forstå hvordan dette skal bli dyrere å sette sammen enn en GD III 3D-printer.

Øvelsen er ikke helt ufarlig, så sikkerhet m.h.t. både konstruksjon, test og drift, er prioritet nummer 1. Jeg har de siste dagene diskutert litt med co-konspiratør Bjørn Borud, og jeg har vel en viss følelse av at dette er noe det burde være mulig å få til i god tid før Maker Faire 2016.

I parallell med dette, så går det nå en intern fundraiser i Hackheim for å finansiere en kommersiell laserkutter. Vi er litt over halvveis til målet, men er avhengig av donasjoner fra medlemmer, og gjerne også eksterne sponsorer for å komme helt i mål. Har du lyst og mulighet til å støtte en god sak, så ta kontakt med noen i kjernen i Hackheim – her. Hackheim er en stiftelse og en ideell organisasjon. Donasjoner gjøres enkelt i moderne valuta, som Bitcoin, Litecoin eller gjennom mer tradisjonelle betalingsmekanismer som PayPal. Er du skikkelig old school, så tilbyr de også mulighet for å overføre direkte til bankkonto :)

Er du nysgjerrig på hva en FabLab innebærer, så kan du ta en titt på MIT sin handleliste for å få FabLab 2.0-status. Ta også gjerne et litt kritisk blikk på din kommune sitt kulturbudsjett for 2016, ring deretter din representant og spør om offentlig utsmykning og fotball er rasjonelle områder å bruke penger på nå som oljeprisen er under 50 dollar fatet. Resesjonen er over oss og tsunamien av bedriftshavarier, som følger som en konsekvens av dette, har ikke engang truffet land enda.  Politikerne står på stranda og peker istedet på ting de forstår. Å gjøre det litt lettere for generasjonen som kommer etter oss mht å faktisk realisere politiske buzzord som “Innovasjon” også faktisk adressere, eller til og med besvare spørsmålet; “hva fan skal vi gjøre etter oljen ?!?” – burde ikke være for mye forlangt. Istedet, så drysser de penger over folk som leker med ball og henger opp nye bilder på kontorene.

HeNe-rør fra "hologramperioden" min. CO2-røret blir _noe_ større ;)

HeNe-rør fra “hologramperioden” min. CO2-røret blir _noe_ større ;)

Maker Faire Roma 2015 – Retrospective (og et par betraktninger mht veien videre)

Maker Faire Roma ble i år arrangert for tredje gang, med over 100000 besøkende over tre dager.

Jeg ankom hver dag ca 40 minutter før åpning, og da var det gjerne over 50 meter kø foran billettlukene. 2 timer før stengetid på søndag, så gikk køen nesten rundt kvartalet.

Fredag fra 9­-13 var “education day” og området var kun åpent skoler. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg kunne forvente m.h.t. engelskkunnskaper / interesse, så jeg hadde i tillegg forberedt postere med infographics, samt en videoloop basert på foredraget jeg holdt på JABB#32, samt råfilmen fra promotionvideoen fra Trondheim Maker Faire i år.

Ungene imponerte meg. Alle var nysgjerrige, vennlige og ekstremt høflige. Mange smil og mange tomler opp. Sånt varmer et gammelt maker-hjerte.

Det er åpenbart at Maker Faire treffer “noe” hos folk. Jeg antar at spredningen i alder kunne være 5-­75 år. Lørdag og Søndag var dominert av familier og studenter. Svært mange familier hadde lagt turen om la Sapienza (universitetet) denne helga, selv om det var lang kø og inngangsbilletten kostet 12 euro pr. hode.

Konferanse­/workshop­programmet alene hadde sannsynligvis vært nok til å rettferdiggjøre et besøk. Utstillerne var fordelt etter kategorier på 23 store telt . CityBeest hadde stand i “R”­teltet (Robots). I tillegg til dette, så var det satt opp en stor scene for maker music, robotorkester, basseng, dronearena, en 12 meter høy 3D­printer m.m. Selv med enorme telt, så var det så tett med folk at det var umulig å få plass til roboten på gulvet i åpningstiden. En konstant strøm av folk vandret gjennom teltene og tilskuerne sto som sild i tønne foran utstillingene.

Det var svært tilfredsstillende å se tilskuernes reaksjon på roboten. Eldre menn så gjerne på mekanikken og dro på smilebåndet når de så noe som minnet om kamakslingen i en motor. Akademikerne myste på posterne og ville gjerne diskutere simuleringene bak. Felles for alle var at de gjerne stoppet opp, stirret på beistet og klødde seg i hodet. Når de så så den flytende/organiske bevegelsen, så begynte alle å smile.

Et annen observasjon, som jeg gjorde meg at det var et sterkt kommersialiseringsfokus på messa. Veldig mange hadde beveget seg ut fra hobbyrommet og tatt skrittet inn i etbleringsfasen for små bedrifter. Mange stusset over at en så kompleks robot ikke var laget i kommersiell øyemed, men kun på grunn av utfordringen i seg selv.

MFR15 dagbok ­ rett fra levra.

Maker Faire Roma ­ dag 0. Småhektisk dag. Opp klokka 0500. Hive innpå en espresso og tre druer. Flytaxi. Stengt tunnell. Fly til Gardermoen. Slot­tider og forsinket avgang pga tåke. Lett sprint, sammen med fruen til gaten. Hive innpå en halv sandwich på flyet til Roma. Lett dupp med bok #2 av “Three Body Problem”-­trilogien på øret. Gå veeeldig forsiktig gjennom tolla og hive seg på toget til Roma. Spasere til hotellet. Sjekke inn. Vandre til universitetet med beistet på slep.  Finne akkrediteringsbod. Skru sammen beistet. Ferdig 2 minutter før deadline klokka 19 :)

CityBeest Evolution

Maker Faire Roma ­ dag 1. Elevator­pitchen begynner å sitte etter å ha jabbet i ett strekk fra 0900 ­ 1900. Har møtt sykt mange folk i spennet fra en 10 år gammel CEO til folk med PhD i evolutionary robotics til FabLab­organisatorer. Total information overload mht inntrykk, men har knipset mye bilder og fører dagbok, for ikke å glemme ting. MF Roma er schwært og nivået er høyt. Snubler over perler rundt hver sving, som f.eks spontan­jammen med One Love Machine Band.

CityBeest Construction

Maker Faire Roma ­ dag 2. Begynner å bli varm i trøya nå. Skal du ha stand her, så regn med å innta 2,5 liter vann i løpet av en dag. Startet friskt ut med å ikke forstå hva første besøkende sa til meg. Litt flaut når det viste seg å være en nordmann fra Nordic Semiconductor. Antall besøkende er helt villt. Det er eksempelvis ikke plass til beistet på gulvet. Ble invitert til TEDx i Bratislava, Slovakia. Dagens høydepunkt: Besøk av Ruggero Lenci (http://www.ruggerolenci.it). Dagens quote: (engelsk, med svært tung italiensk aksent) “I have only ONE question… whyyy ?”

CityBeest Bestiary

Maker Faire Roma ­ dag 3. Rimelig overbevist om at de passerte 100000 besøkende i år. Det var 50 meter kø foran inngangen 40 minutter før dørene åpnet. Ikke mindre enn tre stk spurte om jobb i “Grimstad Kleshengerindustrier”. Bl.a en amerikaner som jobbet med neurale nett og AI. Vi diskuterte RNN, GA og projeksjon av høydimensjonale problemer ned på 2D Kohonen­nett. Dagens høydepunkt 1: Sprang nesten ned Dale Dougherty på en food run. Høydepunkt nr2: Maker­music sesjonen i parken rett før stengetid.

Sånn i etterpåklokskapens lys.

Den eneste grunnen til at denne roboten så dagens lys var at MakerBot hadde valgt å vise fingeren til miljøet de hadde stått på skuldrene av når de lanserte de første produktene sine. De sa i praksis “fuck off” og smelte døra i fjeset på makerne og open source-bevegelsen. Det var på tide å gjøre noe. Jeg bestemte meg for å bygge noe som var bedre enn flaggskipprinteren deres, Z-18,  og så gi bort designet på pur dævelskap. GD IV lar seg bygge til 1/10 av prisen til Z18, men da beviset alltid befinner seg i puddingen, så trengte jeg en overbevisende testprint. En Strandbeest-inspirert robot var i mitt litt degenererte sinn det åpenbare alternativet, men dette var i kategorien “vanskelig”.

Den eneste grunnen til at det plutselig ble mulig var at jeg gikk ned for telling med influensa og dermed hadde ledig tid til å gruble på matematikken. Og så tok det litt av. Jeg ble invitert til å holde et foredrag på Jabb#32. Teknisk Ukeblad fattet interesse. Make fattet interesse. Discovery Channel Canada fattet interesse (men kansellerte dessverre to dager i forveien). Gløshaugen fattet interesse (kanskje vi sees der oppe i 2016 ?), og sist, men ikke minst. Adressa fattet interesse.

Jeg har vært livredd for feil vinkling på dette, så jeg har kreditert Theo Jansen i hver sving. Uten hans linkage og hans Strandbeests, så hadde det aldri blitt født noe Citybeest.

Jeg har sagt til alle at genetiske algoritmer er enkelt, men at simuleringen var direkte vond. Jeg var ikke helt sikker på om dette var på grunn av mine slette matematikk-kunnskaper eller om det faktisk er vanskelig problem. Bjørn Borud sendte meg en link i dag fra Disney Research, publisert i ACM SIGGRAPH 2015 (http://www.disneyresearch.com/publication/linkedit/). Det er ihvertfall ikke et helt trivielt problem – heldigivs ;)

Anyways,…

Det er noe på gang.

Makerkulturen og startupkulturen begynner nå for alvor å få fotfeste. Disse i kombinasjon, er en potensielt eksplosiv blanding. Lederen i Technoport, Gøril Forbord, skrev nylig et glitrende innlegg i Adresseavisa (“Det går likar no”), som beskriver kulturendringene som har tatt flere av bartene, bønnetellerne og de litt billige blådressbefengte exit-gründerne i trøndelag på senga.

Det skjer mye – og det skjer. Makerspaces etableres i et forrykende tempo over hele landet og Trondheim by koker av aktivitet. Vi har coworkingspaces som DIGS og i løpet av november, så åpner Work-Work. Vi har makerspaces som Hackheim og Fix. Trondheim Makers har arrangert Maker Faire her for andre gang, og det blir neppe den siste. Vitensenterene har fått tildelt midler og kommer på banen med makerspaces og utstyr. “Noe” har åpenbart også skjedd på NTNU i løpet av de siste årene.

Så hvorfor er dette viktig  ?

Nye arenaer og ressurser er tilgjengelig, fasilitert av et kulturelt skifte, der maker- og startup-kulturen har vært de sterkeste driverne.

Uansett om du er 5 eller 75, så har du nå tilgjengelige arenaer for inspirasjon, kunnskaps-deling/formidling og digital fabrikasjon. Konsekvensene av dette kan ha dramatiske samfunnseffekter:

  • Tiden fra ide til produkt kan reduseres dramatisk pga tilgjengelighet på kunnskap og produksjonsutsyr. Gitt (*)
  • Behovet for investeringer og kapitalbindinger i forbindelse med produktutvikling reduseres dramatisk. Gitt (*)
  • Man har mulighet for å feile tidlig. Risiko reduseres markant og proof of concept kan etableres tidligere. Gitt (*)
  • Proof of business kan etableres tidligere og med en kortere og rimeligere R&D-fase i forkant. Gitt (*)

*) Og her kommer kicker’n. Til tross for makerspaceetableringer og ståpåvilje fra hælvete fra de som bootstrapper initiativene i Trondheim, så er vi ikke i mål før vi har allment tilgjengelige og velutstyrte FabLabs. Makerspaces, etablert kun som en ettertanke i  inkubatormiljø og ideelle organisasjoner kan bare nå langt uten tilgang til midler for å finansiere nødvendig utstyr. Selvfinansiering gjennom nødvendig medlemskapsavgift muliggjør overlevelse, men det er alt.

D.v.s. Vi har som samfunn, fremdeles full anledning til å ikke få til dette. Angel-investorer og offentlige midler må til. Gjerne i kombinasjon. Pengene er der ute, og det er snakk om forsvinnende små beløp som er nødvendige for å finansiere og drive en FabLab, sett i forhold til hvor mye som uten diskusjon formidles til idrett og nye bilder på eget kontor (“offentlig utsmykning”).

Vi trenger politikere, som evner å forstå et kulturbegrep, som favner bredere enn “fotball”. Og ikke minst, så trenger vi politikere, som forstår prosessene i samfunnet de lever i.

 

Pinball is BACK ! (D.v.s. i Trondheim ;))

Og akkurat når man var ett hundrede prosent sikker på at man aldri skulle få se et eneste flipperspill igjen, i Trondheim, så skjer dette: http://www.popbumper.no/

Jepp, vi har startet et lite aksjeselskap.

Trondheim vil i løpet av året se den første arkade-etableringen på flere tiår. 6 flipperspill skal settes ut i lokalene til Work Work i løpet av høsten (Munkegata 58 i Trondheim) . Blir det en suksess, så vil flere spill komme til etter hvert, også retro arkader. Går det på dunken, så kan vi klappe oss på skuldra om et år og si at vi ihvertfall forsøkte. Pinball er moro. Stedet er perfekt. Timingen, m.h.t. etableringen av Work Work, er også perfekt. Det hadde vært galskap å ikke gjøre dette nå.

Jeg bør kanskje presisere at dette er ikke noe, som noen kommer til å bli rike på. Oppnår vi en omsetning, som tillater løpende vedlikehold av spill uten netto tap, så har vi nådd steady state, og definerer det som en braksuksess.

PS. Du finner oss selvfølgelig også på Facebook.

Ønsk oss lykke til :)

Attack From Mars

Attack From Mars

Maker Faire 2015

I helga braker det løs, og jeg har begynt å lage lister. Har hukommelse som en dement hamster og er totalt avhengig av å ha ting skrevet ned på papirlapper, hengt opp på strategiske steder. Skikkelig viktige saker blir notert med CD-merketusj på hånda – gjerne speilvendt, slik at jeg kan lese huskelappen fra avtrykket jeg har i ansiktet – i baderoms-speilet dagen etter.

I år, så tar jeg med Götterdämmerung II, Götterdämmerung III og noen litt større testprints til Maker Faire. Et av disse er den StrandBeest-inspirerte walkeren “CityBeest”. En robot, som aldri hadde sett dagens lys hvis jeg ikke hadde gått ned for telling med influensa (kjedet meg og begynte å drodle). Jeg hadde også nettopp redesignet Götterdämmerung I fra grunnen opp, og ville vise at den var i stand til å printe noe av en viss størrelse.

Responsen på CityBeest vært helt avsindig. Kjempemoro, men det er nesten, så man blir litt flau.

På hånda i kveld, så står det “JABB #32″. Memo-kortene er sirlig stacket og jeg gleder jeg meg skikkelig, da Masakazu Tks Takasu fra teamLab også kommer for å snakke.

Det eneste som gjenstår nå, er lading av batterier, transportsikring av printerne, pakking av verktøykoffert, slicing av reservedeler (mtp kriseprint på fredag/lørdag). Jabb i morra, transport og rigging på torsdag, Maker Faire på fredag og lørdag.

Vi sees ! :)

Player1: Bjørn. Player 2: Nikolai

 

Siste testprint før Maker Faire

Jeg har bestilt meg 3 kvadratmeter bordplass i Hackheim sitt telt på Maker Faire. GD II, GDIII og CityBeest skal få lov til å være med i år. Jeg skal også ta med noen eksempelprint, som “Dante” og “ATST”. I tillegg til “Margo’s Dog” fra Bold Machines, som ble ferdig i dag.

Man kan si mye om Bre Pettis, men en ting skal han ha. Han har ansatt noen fantastisk bra designere for å lage modeller hos Bold Machines. Svært gjennomtenkt oppdeling av modellen og veldig bra passform på delene.

Modellen er ca 25x20x14 cm stor.

dog0_final

Nailed it !

Jeg har benyttet de siste 72 timene til å forbanne gudene, mens jeg har feilsøkt årsaken til pitch-avhengige artefakter langs z-aksen på prints fra Götterdämmerung III.

Jeg la merke til dette under testprinting av ATST’en. Uavhengig av laghøyde, så hadde jeg riller med en periode på 1,25 mm, hvilket stemmer overens med pitchen til M8-stengene som jeg benyttet som drivskruer for z-aksen. Ringene var konsentriske og ikke eksentriske, så Z-wobble var utelukket. De var også uavhengig av laghøyde. Jeg redesignet så Z-opphenget, slik at jeg minimaliserte eventuell låsing av drivskruen pga ujevn belastning, med samme resultat. Jeg eksperimenterte med å gå ned fra 1/16 mikrostepping. Jeg forsøkte å skifte stepperdriver. Jeg byttet ut flex-koblingen mellom drivskrue og stepper-aksling. Jeg byttet stepper (stepperne har 5% nøyaktighet på stepvinkel). Jeg begynte å regne på effekten av avrundingsfeil ved beregning av steps for gitte laghøyder og testet kompromisser mht dimensjonsnøyaktighet. Ingenting hjalp.

I går, så bestemte jeg meg for å redesigne drivverket for z-aksen for tredje gang, og denne gangen ble det gjort skikkelig. Jeg benyttet T8 lead screws (som har en ganske brutal stigning på 8mm pr rotasjon mot M8 sin 1,25 mm pr rotasjon). Opphenget til plattformen ble balansert, slik at lead screw-mutterne garantert var jevnt belastet, og kun i Z). Jeg innførte også en ekstra sikring mot at flexkoblingen skulle kunne innføre løft i Z under rotasjon.

Og dette er resultatet (Z-ribber til venstre, med gammel løsning. Relativt pent resultat til høyre med nytt design for Z-aksen):

calibrationCube

 

Jeg er nå rimelig trygg på at vi har en vinner.