Etter å ha dillet rundt med kompilatorer med “airbags” i litt for lang tid, så er det nesten litt forfriskende å begå kode som dette med null errors og null warnings etter kompilering (sakset fra SIGNAL(SIG_UART_RECV))

if (cbIndex >> cmdLength) {…}

Har irritert meg i flere kvelder over hvorfor klokka tilsynelatende bare aksepterte annenhver kommando. Brukte derfor det eldgamle stirre-på-koden trikset [1].

Etter et å ha erstattet shiftoperatoren med gt-operatoren, som jeg nok egentlig hadde tenkt å benytte (hadde jeg ikke vært så farget av et lass med bit-initialisering av ymse registere et par linjer lenger opp) – så ble kommunikasjonen med klokka dønn stabil – over blåtann.

[1] rasjonalet bak denne debuggingsteknikken er som følger: “Hvis du stirrer lenge nok på din egen kode, så vil du før eller senere forstå den – eller finne feil i den. Det krever minimalt med egeninnsats bortsett fra påfyll av snus og kaffe, samt regelmessig rynking av panna.”

BlueSMiRF Gold ankom i dag !

Etter en kjapp runde med loddebolten, så kunne kortet stappes ned i sokkelen på NixieDriverkortet.

Power on. Ingen blårøyk. Pulserende LED på SMirF’en med 1200 msek intervall. Alle 6 Nixiene i drift.

Parringen med PC’en gikk rimelig greit, og blåtannmodemet dukker opp i lista som “Firefly-XXXX”. Den tilbyr kun SPP, så det er ikke så mye som kan gå galt.

Det tok meg en stund før jeg fant ut av hvordan du kommer inn i kommandomodus over blåtannlinken. Det viser seg da at røveren har en timeout, slik at “$$$” betyr “Gå i command mode nuh!” – d.v.s. hvis du sender kommandoen innen 60s etter power-on. Etter den tid, så betyr det kun “$$$”.

Inne i command-mode, så setter du opp baud-rate, stop-bits, flytkontroll etc med Roving Networks eget kommandosett. Oppsetter lagres så i flash når en går ut av command-mode.

Jeg har koket sammen en liten kodesnutt, slik at en kan snakke med klokka fra dingser som støtter blåtann SPP (laptop funker, iPhone gjør det ikke (ihvertfall ikke med OS’et jeg har inne)).

Protokollen er rimelig enkel. <port><mode><params><crc16>. Jeg har så langt implementert “klokke”, “møtekalkulator” (regner pris i sanntid for å holde X konsulenter med gjennomsnittlig timepris Y i meningsløse møter), samt “display” (for å vise egne data, eks hvis en ønsker å bruke Nixier til å vise CPU-belastning, minneforbruk på PC, eller metrikker av noe slag fra en eller annen datakilde)

Første test gikk noe ala dette:

C:\UnterClockCommand\bin\Debug>UCC COM3 CLOCK 12 0 0

Connect-LED’en på modemet lyste opp, Nixiene skiftet verdi, og klokka fortsatte videre fra 12:00:00.

Dvs, den skifter på annenhvert forsøk. Dette skyldes mest sannsynlig en brainfade hos meg. På den annen side så kjører jeg uarten i async-mode uten ekstern klokke, og du får da en feilrate på 0.2%  (ved 8 Mhz som den snurrer på nå). Pga at kortet ble designet for en ren mottaker uten noen form for handshakemulighet, så har jeg ikke mappet Tx-pinnen fra AtMegaen tilbake ut. Tror kanskje dette endrer seg når neste batch bestilles fra pressa.

…er nå solgt !

Når du skal flytte, så kan du velge mellom to strategier:

1. Selg først & kjøp etterpå. Dette gir deg en viss oversikt over økonomien, men du risikerer å måtte flytte inn til svigers fordi du høyst sannsynlig ikke finner noe nytt hus du liker i et område du ønsker å bo før det har gått såpass mye tid at du er villig til å flytte inn i hva som helst for å komme unna. I mellomtiden så stiger boligprisene og pengene dine fordamper.
2. Kjøp først & selg etterpå. Du vet da at du får et nytt hus du liker, men du må ha blind tillit til taksten du får på boligen du skal selge. Hvis megleren har tatt i litt for å bli venn med deg, så er du omtrent på like trygg grunn som om du hadde inntektsført gevinsten fra en lottotrekning noen måneder frem i tid. Ikke et ideelt scenario for trygghetselskende mennesker – som meg selv.

Vi valgte strategi #2, og har i tillegg signert endringsmeldinger over en lav sko før vi visste med sikkerhet hvor mye penger som ville komme inn fra salget. Jeg er av den typen som budsjetterer rimelig pessimistisk, d.v.s. jeg tar gjerne høyde for meteorittnedslag og boligmarkedets eventuelle reaksjon på iberiasnegleobservasjoner i østbyen . Samboeren er av det mer optimistiske slaget, så det vil ikke være helt misvisende å karakterisere budsjettarbeidet som “dynamisk”. Vi har brukt internett ganske aktivt i prosessen. Madammen har tilbrakt mye tid på Finn, og jeg har googlet etter “symptomer på hjerteflimmer og angstanfall”.

All ære til megleren som ga oss takst for mange måneder siden! Han underestimerte markedsverdien med ca 1% ganske mange måneder før salget (Dette er en presisjon enkelte andre bransjer ville drept for i estimeringssammenheng). Nå er boligen solgt, og vi kan cruise inn i alderdommen – vel vitende om at vi vil ha et nært forhold og en trygg forankring til banken vår langt inn i pensjonisttilværelsen – grunnet lånet vårt som nå er av en størrelsesorden som kunne finansiert en mindre krig på balkan.

Vi har da også klart det kunststykket å finne kjøpere som matcher huset. Jeg tillater meg å sitere ett spørsmål fra kjøperen på visning.

“Unnskyld, men er ikke det der en Tesla Coil ?”

 (Inngangspartiet med edelweiss, rødkattebusk og en gullklematis som jeg vet ansatte i Posten, DHL & FedEx har et svært anstrengt forhold til)

(Dukkestua med sjokkrosa interiør og blondegardiner. Blåbær, hasselnøtter, markjordbær og avleggere fra oldefars bringebærbusker i umiddelbar nærhet.)

(Håper de nye eierne ikke spiser opp alle solnedgangene )

Du har sikkert hørt uttrykket før. Det stammer fra videospillerens gullalder. Disse beistene kostet en arm og et bein. De hadde en gazillion knapper, trackingkontroll og et klokkedisplay – som gjerne blinket “00:00:00″ på pur dævelskap, slik at det var komplett umulig for deg å legge skjul på at du var av den typen som ikke kommuniserte overvettes godt på engelsk med techincal writers fra Panasonic. “00″-generasjonen var foreldrene våre. De som ikke klarte å stille klokka på videospilleren. Ikke om livene deres hadde stått på spill.

Jeg har nylig handlet inn nytt kamera. Det kostet en arm og et bein – og det har en gazillion knapper…

Nå er jeg pappa selv, og var derfor ganske fornøyd med å finne “auto”-innstillingene. Disse holdt vann rimelig bra inntil jeg forsøkte å knipse bilder av koronaen på skivene til influensmaskina. Mainnskiten nektet å la meg trykke på knappen hvis den ikke klarte å autofokusere – og det er en utfordring når brukeren har slått av alle lys, og rommet er stappmørkt. Jeg opplevde et øyeblikks lykke når jeg fant en innstilling med navnet “fireworks”, men jeg måtte sannsynligvis ha hentet tennveske og fyrstikker før kameraet i det hele tatt hadde vurdert å akseptere at det kunne befinne seg et motiv i nærheten. Den helsikes gjenstridige AI-puddingen ga seg ikke, og de vakre corona-bildene lot vente på seg.

Jeg har derfor benyttet ettermiddagen til å “gå i læra”.

“Vidåpen blender ?” – check !

“Irriterende lang lukkertid ?” – check !

“Manuell fokus ?” – check !

 (“Corona ?” – oh yeah !)

Vurderer nå å handle meg en retrochic Voigtländer fra bestefars tid, freshe opp oppskriftene på emulsjon og blitzpulver, samt erstatte Lomoen jeg kom i skade for kjøre over i 80 km/t på et fjell for syv år siden (ikke spør…)

Seriekommunikasjon mot omverdenen funker nå, men det gjør dessverre inte senderen og mottakeren jeg brukte flere titalls kroner på. Irriterende, men jeg kan kanskje få igjen pengene ved å re-brande dem på eBay som bombetriggere eller lignende…

Jeg har nå bestilte meg et bittelite blåtannmodem til noen titalls dollar. Dette burde kunne erstatte el-cheapo-mottakeren uten at jeg engang trenger å dra fram loddebolten. Jeg trenger da ikke tenke på senderdelen. En hvilken som helst PC, eller telefon (som støtter SPP (dog høyst sannsynligvis ikke telefoner som er prefikset med “i” (hvis jeg da ikke klarer å få kortet til å identifisere seg som et handsfreesett))) kan da brukes for å kontrollere kortet. Fatter ikke at jeg ikke tenkte blåtann tidligere.

For å komme videre med implementasjon av protokoll og kommandosett, så har jeg foreløpig nappet RF-rælet ut av sine respektive sokler og istedet dratt en (wait for it…) ledning fra PC’en til kortet. Kommunikasjonen er da fjellstø. Mens jeg venter på FedEx, så kan jeg da konsentrere meg om å implementere de nødvendige kommandoene.

Jeg tror også jeg har hostet opp en ny modus for klokka. D.v.s. som møtekalkulator. Med en sånn inne på møterommet, så kan en sende en liten kommando til den fra PC’en som sier noe om antall deltakere og gjennomsnittlig timepris. Når kommandoen er sendt, så begynner klokka vise løpende møtekostnad. (En kunne forsåvidt sett for seg en plugin i outlook som myste i kalenderen og gjorde dette automatisk, men det får vente til enterpriseversjonen)

Da har jeg kastet enda et power-supply på dynga og går nå for en bitteliten off-the-shelf’ish batteridrevet inverter med dual (180/450V) output. Den er ikke stort større enn en femmer, og den reduserer faren for naturlig seleksjon betraktelig i tilfelle en skulle glemme å slå av displayene på helvetesklokka før en legger seg om kvelden (Takk til Borud, som smittet meg med “hard darwinisme”-memet).

Jeg har også tatt de første små skritt ut i trådløs-verdenen ved å snekre sammen en liten dings som PC’en kan snakke serieprotokoll over via 434MHz senderen fra Sparkfun. Mottakeren plugget heldigvis rett inn i Nixiekortet uten problemer og kommuniserer tilsynelatende greit med dette.

Laget først et lite testprogram i C# som bare sendte en bytesekvens ut på serieporten. Moddet så programvaren i Nixiekortet for å vise verdien av hver innkommende byte på en av portene når det ramlet inn et interrupt om at det var ok å lese data fra UART’en.

Det ser faktisk ut til at greiene snakker sammen, men jeg tror jeg har støy (mistenker at inverteren bråker fælt), eller encoding-issues, da leamikken ennå ikke helt har bøyd seg i støvet for jernviljen min (denne er dog noe rusten etter å ha forsøkt å oppdra unger i flere år). Debuggingen er også litt slitsom, da jeg ikke kan gjøre det in-circuit. I tillegg så går det ekstra tregt når det bobler opp spørsmål i bakhodet av typen “Hmm, lurer fælt på om en frame er inklusive eller ekslusive stop-bit’en(e), eller trenger jeg i det hele tatt å bekymre meg for det ?”. Problemene kan kanskje også skyldes at jeg ikke har montert en ekstern krystall på kortet enda, og at baudraten drifter pga upresis internklokke.

Den største overraskelsen fikk jeg likevel når jeg koblet fra senderen. Nixiekortet gikk da haywire og displayet syklet gjennom random-siffer i en vanvittig fart. Dette kan tyde på at jeg kanskje ikke skulle gått for LIDL-style kommunikasjonsutstyr, eller at mottakeren sender random-data til UART’en hvis den ikke har kontakt med senderen. Synes likevel dette er i overkant udda oppførsel. 

Vi får stirre intenst på skjermen inntil løsningen åpenbarer seg. Går det mot formodning til helvete, så får vi dra XBee’en fram fra deleskuffa, eller koble et lite blåtannmodem til kortet, slik at en kan stille den fra PC eller telefon. Noen som vet om iPhone/iPad støtter blåtann-SPP ?

Kortet med mottakeren plugget i og med sexy minipower til venstre.

Det har vært stille på bloggfronten de siste dagene.  Det skyldes ene og alene at jeg og madammen nå trues av en nært forestående og knallhard deadline. Vi satt en tid som paralyserte kaniner på motorveien, mens vi stirret forskremt inn i frontlyktene til visningsdeadlinen som aksellererte mot oss som en Bugatti Veyron.

Istedet for å gjøre noe (eller forsåvidt flytte oss litt ut til siden), så fant vi ut at vi skulle skrive liste over ting som måtte gjøres. Denne lista kunne vi så tilgjengeliggjøre på et sted der alle kunne finne den. Deretter kunne vi bare kunne plukke aktiviteter når vi fikk tid og så stryke dem fra backloggen etterpå. Lista har nå prydet kjøkkenbordet i flere uker.

Lavthengende frukt modnes tidlig og smaker så mye bedre enn frukt litt lenger opp. Når disse plukkes, så vokser det også merkelig nok frem mer lavthengende frukt. Til tross for dette, så kan en ved å stryke et punkt fra lista, dokumentere at en har utført et stykke arbeid. Familien kan deretter skules inn i hvitøyet med riktig så rak rygg på neste retrospektiv. Et punkt er et punkt !

Litt tidligere i uka til så sluttet det plutselig å vokse frukt i sivilsert høyde. Det var ingen vei utenom, og etter et par hysteriske anfall krydret med panikkangst, så bar det opp på barnerommene for å rydde. I rommet til eldstejenta, så klarte jeg å fylle 4 flyttekasser bare ved å skrape de flatene jeg visste befant seg inne i rommet (En kan ikke stole på sansene sine i slike scenarier, men må ty til Jedi-triks). Jeg var i enkelte øyeblikk overbevist om at jeg kom til å miste forstanden der inne, og brøt ved flere anledninger sammen og ropte ut i desperasjon at jeg ikke klarte mer. Ingen hørte redselsskrikene. Madammen var på cafe med minstejenta og eldstejenta chillet nede hos en venninne. Rasjonalet er visstnok at det er svært viktig at ressurser får jobbe i fred med kritiske oppgaver.

Jeg forsøkte alle triksene i boka for å få kontroll på arbeidet. Eksempelvis å bryte en aktivitet ned i mindre aktiviteter. Dette funket ikke. Eksempelvis, så var aktiviteten “Flytt automater ut i garasjen” like hæslig uansett hvor mange underpunkter jeg føyde til (med unntak av genistreken “Kjøp tralle”).

Nøyaktig beskrivelse av aktivitetene er også viktig. En kan spare mye arbeid på et senere tidspunkt hvis en er presis tidlig. En vag aktivitetsbeskrivelse som “rundvask”, kan medføre mye merarbeid. Hvis en derimot bruker litt mer tid på beskrivelsen og formulerer noe i retning av “ring vaskedama”, så har en en vinner.

“Vask tak” er nå overmoden, men vi har tydeligvis ingen i familien som er komfortable med å ansvar for denne p.g.a. manglende erfaring. Ditto med “Vask vinduer”.

Nå venter jeg på at malinga skal tørke og at det skal slutte å regne, slik at vi får vasket vinduene på utsiden. Deretter skal jeg rive lista i sine respektive fibre, samt sverge en ed på å ikke å ta i en hammer eller malerkost de neste 5 årene.

Nå håper jeg bare at jeg ikke har ryddet mer plass i det gamle huset enn vi får i det nye…

Da har man forsøkt seg med fotoshoot i kjellern. Jeg må på forhånd be om unnskyldning for at det vises en “tjuvkobling” på bildene, samt for ustandard børster (kanniballiserte renseputa til loddestasjonen min til slutt i mangel av andre materialer). En kan også skimte et par aluminiumstape-biter her og der. Det er fryktelig mye som rører på seg og det skrangler fælt, så jeg fant ut at et par stabiliserende tiltak var på sin plass.

Nå som det verste er overstått, så skal jeg bruke de neste dagene på finpussen, dvs bli kvitt tjuvkoblingene, alu-patchene, reprodusere den siste dingsen som mangler, samt voksing for å gjøre den “stueklar”. Helt til slutt blir det performancetuning for å få maks gnistlengde (en kan høre en tiltakende og ganske kraftig sitring før en ser gnist på videoen. Har en følelse av at dette er koronalekkasjer)

Utrolig lekkert å se maskina i et helt mørklagt rom, da børstene og store deler av skivene gløder ganske intenst blått mens en snurrer. Jeg får alliere meg med noen med litt fetere fotoutstyr for å forsøke å få festet dette til film.

Here we go (liten youtube-sak helt til slutt):

Dette var utgangspunktet:

Maskina etter litt TLC og research:

I kveld, så har jeg laget tro kopier av de slitte orginalbørstene på wimshurst-maskina. I tillegg, så har jeg montert alle de resterende komponentene.

Da jeg er en i overkant utålmodig sjel, med et konstant behov for instant gratification, så tok det ikke særlig lang tid før jeg begynte å sveive i gang maskineriet. Dette resulterte da i – absolutt ingenting. Ikkeno gnist. Heller ikke så mye som en antydning til ozon i lufta.

Noe frustrert, så bestemte jeg meg for å dykke ned i litteraturen for å finne ut hvordan en slik egentlig skal være skrudd sammen og ikke stole blindt på det jeg hadde tolket som orginaloppsettet.

Jeg begynte med å adressere børstene.  På hver side av skivene står to U-formede kollektorer med totalt 4 børster. På hver skive så står det også to nøytraliseringsbørster.

Det viser seg da at – wait for it – ikke alle børstene skal være i kontakt med sektorene på en slik maskin (jeg antar at det kanskje er her navnet “influensmaskin” kommer inn ?)

For at du skal kunne lage fine karameller, så må du passe på følgende:

• Kollektorbørstene må ikke være i kontakt med sektorene, men likevel stå så nære som mulig. Mulig dette er innlysende for propellhodene der ute, men det fremstår for meg som ren magi at du plukker opp bittemå ladninger fra noe flere millimeter unna ved oppstart. Har ikke funnet noen lett forklaring på dette. Antar at en blir møtt med mye “It just works”-respons hvis en tør å stille spørsmål.
• Nøytraliseringsbørstenes optimale posisjon er 90 grader på hverandre og 45 grader på kollektorbørstene.
• Nøytraliseringsbørstene må alltid kortslutte to sektorer med 180 graders avstand på skivene.
• Nøytraliseringsbørstene må stå slik passert at en sektor først passerer en kollektor, og deretter umiddelbart etter passerer en nøytraliseringsbørste.
• Er det oppunder 100% luftfuktighet, så bør du gnikke litt carnaubavoks på skivene for å unngå at det danner seg kondens på skivene.
• Elektrodene som gnistene skal gå over må være i elektrisk kontakt med hver sin kollektor, samt innsiden av hver sin Leyden-flaske.
• Den utvendige foilen på Leyden-flaskene må også være i elektrisk kontakt med hverandre.

Å lage gode børster var ikke helt enkelt. Jeg forsøkte å bruke innmaten fra lampeledning, men dette flekser ikke nok for nøytraliseringsblrstene. Det funket likevel fint som kollektorer. Jeg forsøkte deretter å lage børster av poleringsstålull og disse…

forsvant i et blått flammehav (glitrende partytriks) mens det smalt og knatret skikkelig før jeg hadde dreid svinghjulet en hel rotasjon…

Antikviteten virker med andre ord.

Jeg har målt kapasitansen på Leydenflaskene og konkludert med at de er i nærheten av 1,5 nF. Ved å øke det folierte arealet, så kan jeg sannsynligvis øke dette med en faktor på 2-3 (før jeg risikerer overslag på uønskede steder) for enda fetere gnister.

Jeg må nesten påpeke at dette ikke er noen vag effekt i disse maskinene. Gnista er på linje med den fra pulscoilen i stungunprosjektet for en tid tilbake. Det schmeller og gnistrer, og den biter deg skikkelig hvis du tafser på elektrodene – og det gjør den før du har svingt håndtaket en rotasjon.

Det er fan meg ren magi. Du napper litt i en hendel, og vips så lyner det rundt ørene på deg. Og ikke en stikkontakt noe sted ! Jeg tror ikke jeg har vært så opphisset siden jeg klarte å få en asymmetrisk kondensator til å sveve på stuebordet for mange herrens år siden.

Utfordringen min nå er å finne egnet materiale til nøytraliseringsbørstene, samt drivreimer som er litt mer egnet enn flipperstrikk. Deretter er det rett på hylla med den før vi popper forrige halvferdige prosjekt fra stacken.

(Lurer forøvrig litt på om en kunne drive en Farnsworth-reaktor (star in a jar) med en sånn. Det måtte isåfall være ze ultimate wet steampunk dream – d.v.s. å drive en fusjonsreaktor med håndkraft !)

Film og bilder kommer så snart jeg har funnet et litt mer egnet materiale til børstene.

“F5″-tasten min er nå utslitt og madammen er mistenksom. Vi har vært sammen såpass lenge at hun har lært seg å kjenne igjen symptomene på “innkommende pakke”. Elleve dager intens trykking for å oppfriske trackingsidene til Correo Argentino og posten tar på kreftene.  Jeg undres om de har en slags invers QoS-algoritme i bånn der. D.v.s., jo mer du poller, jo lengere må du vente. Det kan ikke være normalt at det tar så lang tid å sende metall fra Argentina med fly.

I dag ankom en pen, svart og glinsende pakke med budbil…

Og hva var inni ? Jo Det viser seg at Guillermo Rigattieri har sendt meg en gave fra Argentina ! Det er rent metallarbeid. Detaljrikdommen er stor, og formspråket treffer ihvertfall meg i mellomgulvet.

(Elefanten har ikke rukket å finne sin endelige plassering, og ser derfor litt deprimert ut over å være plassert på kløkkenbordet for spontanfoto)

Kunstneren lager også en del “litt større” saker. Liker du uttrykket og er så heldig at du har for mye plass, så vil jeg anbefale å ta en titt under “sculpture” og “works for sale” på http://www.esculturasenmetal.com.ar/

Dette var en for mitt vedkommende en noe utradisjonell transaksjon m.h.t. sporbarhet av penger og papirarbeid (…) , men det gikk ekstremt smertefritt . Stor var gleden når pakken også hadde et stort stempel med teksten “Tollfritt”.

Rigattieri skal forøvrig delta på utstillingen “Creatures of Industry” på Device Gallery i San Diego i september. Jeg kunne vurdert å donere et ikke-kritisk organ, eller en en mindre kroppsdel hvis det medførte at jeg kunne dra innom, men jeg frykter at jeg kanskje hadde blitt uvenner med bankrådgiveren min etterpå. Jeg hadde neppe returnert tomhendt, og enkelte av kunstnerne faller inn under  kategorien “pricey, don’t ask”.

Hmm, lurer på om det arrangeres noen relevante IT-konferanser i nærheten i samme periode. Viktig å holde seg faglig oppdatert !