Time Expander

Blog

Kanonstøperiet – del 5 (hadde kanskje vært like enkelt med luftpistol ?)

Da er en prototyp av ladekrets til kondensatorbanken noenlunde klar. Dette er i hovedsak en boost converter som øker spenninga fra 12V til ca 450V. I.o.m. at det tross alt er en kondensator som er last for denne, så har jeg forenklet utgangen littegrann (forvent derfor noen “brattsjøer” på scopet ved HV out).

Jeg må ærlig innrømme at denne kretsen ikke er sugd av egen pupp. Venstresiden finner du i [1] og høyresiden i databladet for en hvilken som helst 555. Matten er borderline hæslig, men det finnes heldigvis folk der ute som har gått opp sporet og laget onlinekalkulatorer for oss. Jeg har i all hovedsak benyttet [1] for å finne komponentverdier som noenlunde matchet det jeg hadde i skuffene.

Virkemåten er rimelig enkel:

555en genererer en firkantbølge ut på pinne 3 på ca 50KHz. Hver puls fra 555en medfører at L1 blir koblet mot jord via MOSFET-transistoren. L1 vil da lede strøm. Når pulsen fra 555en er over kobles den fra jord igjen. Heldigvis for oss, så har spoler følgende egenskap:

$V = L \frac{dI}{dt}$

Dvs, det er rett og slett ikke mulig å drepe strømmen i en spole momentant, da dette hadde medført uendelig høy spenning. Det som skjer når strømmen kuttes (dvs når den i kretsen over kobles fra jord), er at spenninga over L1 øker inntil det går strøm gjennom spolen. Denne effekten er normalt et problem i kretser, da det kjapt kan ta livet annen elektronikk, men her kan vi få drahjelp av fenomenet, slik at vi kan skru sammen en rimelig enkel spenningsbooster.

Den ble designet for 450V, men den genererer da 471 ( Doh !). Det er forsåvidt nært nok, men det gjenstår å se hvor lenge den holder på blårøyken.

PS a). Jeg tegnet skjemaet etter at jeg hadde loddet i hop dette rimelig kjapt, så jeg utelukker ikke groteske feil i både skjema og prototyp. Anse det derfor som en kladd inntil jeg har fått lest litt korrektur og testet litt mer. Jeg har en nagende følelse av at IRFen får mer juling enn godt er. Burde kanskje gått ned noen hundrede volt og heller slengt på en spenningsdobler på utgangen.

PS b) Skulle du ønske å lage en slik selv, så er de eneste kritiske komponentene diode (bør ha småkjapp recovery / Schottky karakteristika) og transistor, som begge må kunne håndtere spennings-”sparket” ([2], s.52) fra L1.

[1] DC/DC Boost calc

[2] “The Art of Electronics”, Paul Horowitz, Winfield Hill

Feb 04, 2012 | Categories: Hardware | 1 Comment »

Now You See It, Now You Don’t.

Stor takk til NTE & Altibox som brukte mindre enn 3 måneder på å resette pinkoden på PVRen min.

Litt usikker på om jeg hadde bestilt remote wipe av halvparten av opptakene, dog.

Helvetes amatører.

Feb 03, 2012 | Categories: Uncategorized | Leave A Comment »

Konspirasjon ?

Jeg har et par andre domener enn TimeExpander. I et anfall av domenehandle-anger, så fant jeg en kveld på at jeg burde legge ut noe i påvente av reelt innhold på en av dem. Jeg krypterte derfor litt tekst og la ut det jeg betraktet som konsiprasjonsteoretiker-bait. Jeg la også inn en analytics tracker, slik at jeg kunne følge med på om noen beit på.

Det siste året har den ene siden stort sett hatt 0-1 besøk per dag, men den 6 januar i år, så eksploderte det.

Hva fan hendte ? Ikke bare ble siten “teppebombet” av besøk denne ene dagen, men besøkene kom også fra rimelig spesielle steder som Medellin, Budapest, Accra, Alexandria, Cuenca, Santiago, Redancao, Bankok & Abuja.

Siden den 6., så har det vært like stille igjen.

Jan 29, 2012 | Categories: Uncategorized | Leave A Comment »

Iranian Gaz ?

Fikk servert persisk snop på jobb i dag. Kombinasjonen av skikkelig dig dig, en viss exotica-faktor og over middels vanskelig sourcing, trigget et akutt OCD-anfall hos meg og jeg iverksatte umiddelbare tiltak for å forsøke å lokalisere en iransk nettbutikk jeg kunne bestille fra.

Det skulle vise seg å være – vanskelig.

D.v.s jeg har telefonnummeret til fabrikanten, men jeg er litt usikker på om jeg på akkurat dette stadiet i livet har behov for å la alle saftblanderne i Echelon gå av – samtidig .

Derfor begynte jeg å søke etter eventuelle oppskrifter på nett. Det var kanskje litt enfoldig av meg, men jeg var rimelig overbevist om at dette neppe kunne være mer komplekst enn en gjennomsnittlig Osloring.

Den gang ei…

Første stopp var wikipedia. Her står en av ingrediensene oppgitt som

“ The sticky white substance, exuded from the anus of the last instar nymph of a small insect (Cyamophila astragalicola Gegechkori”…

Jeg tolket dette som et usedvanlig teit forsøk på psykologisk krigføring fra USA sin side, og gikk derfor til litt sikrere kilder. I Encylopedia Iranica kan vi lese følgende:

“To prepare gaz, gaz-angobīn is dissolved in an equivalent amount of water and brought to a boil over low heat. After straining the solution to remove the impurities, egg whites are added, and the mixture is beaten with a whisk and strained again. Then sugar is added to the solution and it is heated until the mixture reaches the consistency of a paste (Moʿīn, III, p. 3299). To this mixture, shelled pistachio nuts or almonds are added, and the mixture is then shaped into small, flat, round pieces three to four inches in diameter and about three-fourths of an inch in thickness or bite-size, uniform pieces and allowed to cool” [1]

Dette burde være et høyst verdig sommerprosjekt, men hvor fanden får jeg tak i frø av planten Astragalus adscendens Boiss, som jeg trenger for å lage gaz-angobīn, eller for den saks skyld et passende høyt fjell å dyrke godsakene på ?

[1] Encyclopedia Iranica, Gaz

Jan 26, 2012 | Categories: Food | Leave A Comment »

Kanonstøperiet – del 4 (The shape of things to come)

Jeg er igjen svanger med en liten statusrapport. 3D-printern har gått i ett de siste dagene, og det luktet i perioder så kraftig at hele kostebinderiet måtte flyttes inn i vaskerommet, som har mekanisk avtrekk. Madammen antydet at det luktet styren (vinylbenzen), og jeg er ikke i en posisjon til å motsi henne.

Er du helsefanatiker og har lyst på MakerBot, RepRap eller Ultimaker, så kan det være kjekt å ha i bakhuet at det er en del avgassing fra varm ABS i printprosessen – et faktum som forbigås i øredøvende stillhet i absolutt alle diskusjonsforum, FAQs og leverandørsider. Såvidt meg bekjent, så er ikke dette stoffet klassifisert som noe annet enn irriterende, men det står likevel på “lista” over mistenkte karsinogener. Mange kjøper jo disse maskinene for å lage ting sammen med ungene sine, så det er en viss grunn til bekymring.

De siste printjobbene har i hovedsak vært pulsmoduler til den lille kanonen vår. Jeg planlegger å bruke 5 moduler, der hver modul er konstruert av 3 deler. Bildene under viser den mest komplekse av disse.

En slik tar ca 6 timer å printe og veier ca 0,3 kilo etter at den er populert med komponenter. En modul lagrer i overkant av 200 J elektrisk energi. Med 5 moduler, så disponerer vi da ca 1KJ for å aksellerere et prosjektil på ca 2 g ( – med noe tap…). Med maks medvind, så bør en kunne håpe på en munningshastighet et sted mellom “nedoverbakke” og en slapp luftpistol fra 70-tallet. Kommer tilbake med målinger når jeg har ladekretsen på plass, får rigget opp datalogger og gjort noen testavfyringer.

Morsomt uansett resultat, da jeg har fått kommet skikkelig under huden på Autodesk123D. Dette til tross for at brukergrensesnittet høyst sannsynlig er designet av wannabe hipstere med bart og rutete, trange bukser. Produktet er slett ikke så ille hvis bare tar seg tid til å gråte litt av og til, samt passer på å lagre ofte.

Presisjonen i printinga er det ikke noe å si på. Hvis jeg tar høyde for et dimensjonsavvik på ca 0,5 mm i designene, så smetter det meste av deler fra meatspace på plass med et tilfredsstillende schmooookk etterpå.

Etter at manøvrerte meg ut av “non sticking ABS”-myra uten alt for mye besvær, så har jeg også begynt å printe raftless. Jeg har også tatt meg tid til å få kontrollpanelet opp å snurre, slik at jeg kan printe direkte fra SD-kort uten å ha en PC i nærheten. Jauda, vi har da vært riktig så bizzi i det siste.

PS. Hvis du er nysgjerrig på hva den svarte blanke bakgrunnen er, så er det bunnen av de noe større kondensatorene som sanns vil inngå i 2.0 versjonen (BFG Stand-the-hell-back-edition). En av disse veier 1,6 kilo og gir 1KJ alene. Har dessverre “bare” 5 av dem, men jeg frykter likevel de kan gi i overkant rimelig med “oomph”.

På grunn av helsikes forbanna Ohm, så hjelper det svært lite å dumpe inn mer energi hvis du ikke får gjort noe med virkningsgraden først, og pga helsikes forbanna Einstein, så kan du heller ikke forvente å doble hastigheten hvis du dobler energimengden.

D e r f o r, så hadde det (uten å love noe som helst) – sånn helt hypotetisk – kunne vært et drepandes moro prosjekt å bruke disse litt større røverne til noe litt mer fancy og utfordrende. Eksempelvis til å pumpe en bitteliten meatgrinder som så i sin tur ble brukt til å pumpe en aldri så liten rail-gun. O & E vil fremdeles jobbe mot oss i kulissene. Mekanisk vil det være et mye enklere prosjekt, men et swithingmessig mareritt og litt mer scary på en del andre måter (karbontracking i middelaldrende mannekropp er eksempelvis noe en ønsker å unngå). Det eneste jeg må lokalisere før noe sånt kan påtenkes er kilder til en komponenttype jeg ikke engang vet navnet på (SCRish greie det også, bare motsatt. Vet den finnes der ute – somewhere…)

Retter forøvrig en takk til Anders M. for forsendelsen med 8 kilo kondensatorer. Sånne lesere vil vi ha :)

Jan 25, 2012 | Categories: Better living with makerbot, Mad Science, Rants | Leave A Comment »

Gekko overkill

Antar at det lokale publikum for denne posten kanskje utgjør 1-2 mennesker her på berget, men de det gjelder har garantert hatt samme utfordring som meg. Vi ofrer derfor et par minutter på å knotte ned et par erfaringer.

3D printing i ABS kan være problematisk, da plasten krymper en del ved avkjøling. Krymping, deformering og løfting fra underlaget skjer litt for ofte hvis man ikke har kalibrert printeren skikkelig og preppet underlaget.

Et par 5+-timers printjobber som gikk i dass, fikk meg til å ta affære. Jeg har litt begrenset med ledig tid til å eksperimentere, så istedet for å ty til tradisjonell tinkering for å løse problemet, så bestemte jeg meg for å følge alle rådene der ute på nett samtidig. Jeg…

kjørte z-aksen så nær buildplattformen som overhodet mulig og
skrudde opp temperaturen på build-plattformen til 120 grader og
dekket plattformen med kaptontape og
pusset tapen med fint sandpapir for å lage større overflate og
malte tapen med en litt scary coctail av ABS og aceton og
trykket “print”.

Det funket. Det funket faktisk så bra at jeg ikke var i stand til å knekke objektet løs fra plattformen etterpå.

Spenntak og banning hjalp lite, selv om jeg tok i så hardt at jeg var redd for å ødelegge makerbotten. Jeg måtte til slutt demonetere plattformen og angripe objektet med kniv for å få det løs.

Enden på visa var spontan ombygging av plattformen der jeg monterte en tynn aluminiumsplate på toppen av den orginale buildplattformen. Denne kan skrus av etter hver print, og er fleksibel nok til at en får skilt printobjektet fra plata uten alt for mye besvær. Objektet sitter i tillegg dønn fast under selve printinga, slik at jeg kan slappe av med neste kapittel i REAMDE under de neste printjobbene istedet for å måtte sitte foran botten og bite negler 5 timer i strekk.

Jan 22, 2012 | Categories: Better living with makerbot | Leave A Comment »

Kanonstøperiet – del 3 (Instrumentmakeren)

Hvis man skal unngå alt for mange parameterskudd ut i mørket når man bygger sin elektriske kanon, så er man avhengig av å kunne måle effekten av de endringer man gjør underveis.

Jeg har derfor prototypet noe som kan begynne å minne om en kontroller og datalogger for formålet.

Tanken er at kanonen skal bygges med flere akselleratormoduler. Hver modul inneholder bl.a. en optisk sensor som registrerer når prosjektilet farer forbi. Samtidig som neste modul aktiveres, så registrerer en mikrokontroller tiden prosjektilet har brukt på å komme seg fra forrige modul. Slik kan jeg enkelt måle aksellerasjonen, utgangshastighet, samt beregne virkningsgrad – live.

Å måle farten til et prosjektil høres kanskje ikke så vanskelig ut, men djevelen sitter på lur i hver minste detalj – ihvertfall oppleves det tidvis slik i kjelleren min. Det bannes gjerne med stigende intensitet utover kvelden, og hver gang jeg er i nærheten av å forstå hva jeg har gjort galt, så er det gjerne tredje gang noen har brølt “paaaaaaappa!!!” et eller annet sted i huset.

Prototypkretsen ser som vanlig ut som en dass, så den får dere ikke bilde av, men en printet optotrigger eller to kan neppe skade.

Hvis noen synes dette ser usedvanlig puslete ut, så kan dere kanskje finne trøst i at jeg før jul mottok en svært spennende 8-kilos pakke fra en av leserne på bloggen. Pakken inneholdt 6 komponenter som du neppe finner i standardutvalget hos din faste elektronikkleverandør. Forvent derfor gjerne noe litt større et stykke litt ut i denne serien.

Next up: 450V boost converter og ladekrets.

Jan 14, 2012 | Categories: Uncategorized | Leave A Comment »

Xenobirds – in meatspace !

Man kan aldri være 100% sikker, men jeg har en liten følelse av at dette høyst sannsynligvis er den første xenobird som har klekket i meatspace. Kyllingen er ca 15X10X10 cm og tok nokså nøyaktig 9,5 timer å printe.

Unnfanget i Substance3D, fikset litt på i Meshlab, hakket opp i Netfabb studio, slicet i Skeinforge og klekket ved hjelp av ReplicatorG/Skeinforge. Rugekammeret var en standard Makerbot.

Har du lyst til å printe en, så ligger alle filene du trenger på prosjektsiden på Thingiverse.

Dec 27, 2011 | Categories: Better living with makerbot, Fractals, Mad Science | Leave A Comment »

Reindeksering.

Tviler på at kidsa i dag helt skjønner hva jeg snakker om, men jeg tilhører en generasjon der det ikke var helt uvanlig å alfabetisere, eller indeksere platesamlinga si med ymse nøkler.

Warum ?

Jo fordi det ellers ble klin umulig å finne godskiva før gjestene rakk å forlate vorschpielet.

For et par uker siden så startet jeg en tilsvarende prosess med komponentlageret. Jeg hadde totalt mistet oversikten over hva jeg hadde og hvor det lå. Forsøk på å finne en vilkårlig komponent endte i full tablescan hver eneste gang.

Istedet for å merke skuffene med navnet på komponentene, så har jeg nå opprettet en fysisk clustret indeks med sekvensnummer som nøkkel. Dette gjør det merkelig nok mye raskere å finn ting. Indeksen gjør også reallokering mycket enklere.

Jeg er nå ferdig med rack #1. Jeg har så langt identifisert og indeksert 341 forskjellige typer av aktive og passive dingser. 7569 komponenter i alt. Jeg begynte også å summere opp gjenkjøpskosten på de sakene der jeg hadde tatt vare på leverandørens egen komponentID. Etter å ha kommet opp i 30K så var det nesten ikke moro lenger. Det kan virke som en god ide å kjøpe 50 eller 100 av ting i slengen for å få godpris på ting, men fy flate hvor mye kapital det binder opp.

Tenker jeg tar rack#2 i romjula. Etter det, så er det er på tide å begynne å bruke noe av gullet. Nå vet jeg ihvertfall hvor jeg skal grave.

Dec 19, 2011 | Categories: Uncategorized | Leave A Comment »

Kanonstøperiet – del 2 (XP+1, level up !)

Den siste uka har gått med til å dra frem mattebøker fra hylla, legge dem på fanget, lese litt og så gråte en skvett over hvor inn i helsike mye en ikke kan lenger.

Samtidig som jeg har repetert litt matte, så har makerbot spydd ut coilformer på løpende bånd til meg. Sammen, så har vi nå funnet en formfaktor som gir rimelig tight kobling til prosjektilet.

Jeg har kastet ST1037-kondensatorene på båten og kjører nå (i beste tidlig Gibson-stil) utelukkende shady asia-tech på energilagringsfronten. Mulig jeg nevnte dette i forrige post, men dogmeregelen som omhandlet maksimalt energinivå på 100J er kastet på båten. Dette er såpass moro at jeg ikke ser noen grunn til å legge bånd på meg. (Jeg har også redaktørrettigheter, hvilket setter meg i stand til å elegant skrive om historien hvis noen skulle finne på å konfrontere meg med regelbruddet.)

Med kun ett trinn og 20% av maksimal energi i kondensatoren, så skyter nå den lille akselleratoren hull i 6mm balsa, i tillegg til at den bulker blikk. Jeg har valgt å markere disse første spede små skrittene ved å innføre en ny enhet for energi. Denne betegnes herved “Oomph” og er definert som den energimengden som er nødvendig for å indusere et smil hos den vordende elektromagnetiske kanon-konstruktør. Etter å ha kalibrert alle måleinstrumentene mine, så har jeg konkludert med at 1 oomph = 14,45J. Neste trinn blir å få denne akseptert som en SI-enhet.

Planen videre er å lage en enkel printbar speed trap, samt designe en 450V boost converter. I det endelige designet, så ser jeg for meg å la en mikrokontroller ta tiden mellom coil-aktiveringene. Den samme kan forsåvidt fungere som PWM-kilde til boost converteren, men før dette er på plass, så må jeg ha noe enkelt å målehastigheten med.

Nov 27, 2011 | Categories: Better living with makerbot, Cottage industrial design, Mad Science, Toys | 2 Comments »