Mens jeg venter på debatten braker løs, så kan jeg kanskje nevne at jeg har satt opp et lite våtmarkshabitat med flere typer kjøttetere inne i drivhuset. Morsomt å se Dionaea’n få opp farta i sommervarmen. Dessverre er de ikke store nok til å fange måsene som har begynt å henge i nærheten av dammen.
Enda.
Jeg sier det igjen – Jeg begriper ikke at mennesker kan leve uten 3D-printere. Personlig, så er jeg litt der at jeg nå føler det går utover livskvaliteten å bare være i besittelse av en.
Jeg har tidligere vært begrenset til et printvolum på 10x10x12ish cm. Dette er way beyond klaustrofibisk, så jeg bestemte meg for å designe noe større. Dere kan anse alle tidligere poster som har grenset inntil dette emnet som en innledning. Jeg frykter at dette prosjektet kan bli ganske omfattende.
Barnet har enda ikke fått noe navn, men det er en rett kraftig plugg. Dette kan ha en viss sammenheng med at jeg har jobbet under dogmeregler. Følgende design-constraints ligger til grunn:
Slik den fremstår nå, så er kuben bygget av 6 meter 40x40mm aluminiumprofiler, noen meter T2.5 timingbelter, 15 stk. pulleys, 2 stk. anstendig dimensjonerte Nema 17, ca 2 meter 12 mm sølvstål, 4 stk LM12UU lineære lager, samt ca 14 printede deler.
Litt finpuss gjenstår på XY-delen før jeg sier meg fornøyd med den. Med et så stort antall pulleys for å drive X/Y-mekanismen, så blir det også litt friksjon. Jeg vurderer derfor å innføre kulelager her og der. Det virker ikke som om stepperne sliter i det hele tatt, men det er såpass friksjon at du må bruke to hender for å flytte printhodet manuelt når strømmen er koblet fra.
Det som gjenstår av litt større ting, er hovedsakelig Z-akse og varmekammerleamikk. Jeg må også bestemme meg for hvor mange extrudere det er stuerent å henge på . Tror ikke noen skal regne med ferdig produkt på denne siden av sommeren, men man vet jo aldri.
Mesteparten av arbeidedet bak en slik sak er grubling og serviettskriblerier. Mekanisk, så er en slik printer i utgangspunktet en nobrainer, men kombinasjonen av varmekammer og printede strukturelle deler har gitt meg en del hodebry. Jeg postet derfor en “Request for Innspill” på Hackheim sine facebook-sider. Noen timer etter, så hadde jeg forslag både mht materialvalg og mekanikk. Kudos til Ole Jakob Drag Mikalsen for tips og drodlerier.
Det jeg _egentlig_ hadde på agendaen, da jeg var i Makerbot-kjøpemodus for en god stund siden, var jo å printe sokler til IN-1 nixies. Den noe brutalist-/retrofuturisk-inspirerte betongklokka hadde ikke sokler, og så ut som et lite helvete inni. Sokler til disse rørene var unobtainium.
Jeg er en sånn type person som går inn i et annet rom for å gjøre / hente noe, for så å stoppe opp og se meg forvirret omkring når jeg er fremme. Da botten ankom, så var det jo så mye annet å printe at dette helt gikk i glemmeboka.
D.v.s. helt til i går kveld.
Tidligere har jeg benyttet psychodyre pinnesokler fra Mill-Max, men nå har jeg istedet laget et printbart design som baserer seg på Molex crimp-terminaler (08-50-0106 eller 08-50-0108). STL-filene ligger ute på Thingiverse, så det er bare å laste ned for de som vil integrere disse i klokka si.
Det er tegn som tyder på at 2013 er året for ferdigstilling av prosjekter. La meg presentere siste skrik i erstatningskort for knipsekasser av type Spar7/Capri/Redningsselskapet (*).
Kortet skal gjennom litt darwinistisk testing (mtp varmeutvikling/driftsstabilitet) før jeg slipper det for salg, men funksjonelt er det ok.
På grunn av den brutale inngangsspenninga på 18V AC, så har jeg valgt å ta i bruk switchmode spenningsregulatorer istedet for å benytte 78xx, som ble så varme etter noen minutter at du kunne steke egg på dem. Istedet for å tilby et eget displaykort, så har jeg også laget kortet kompatibelt med det orginale displaykortet. Dette for å få ned prisen på kortet.
Et par ting er verd å nevne:
1) Kortet er hverken CE-, eller Nemko-godkjent. En slik godkjenning koster skjorta, og forventet antall solgte kort i overskuelig fremtid kan telles på et par hender. Betingelsene for å kjøpe dette er at kjøper monterer og kjører kortet på eget ansvar. Det opprinnelige designvalget med å la 220V nettspenning gå på samme edge-connector som switchmatrisa er ikke spesielt imponerende mtp el-sikkerhet. Dette i kombinasjon med at automatene det skal brukes i er 30-år gamle, og gjerne har vært lagret i garasjer eller fuktige låver tilsier at man skal være noe forsiktig med å la automaten stå tilkoblet når man ikke er i nærheten.
2) Kortet er ikke laget m.t.p. kommersiell bruk. Automatenes telleverk er derfor frakoblet.
*) Redningsselskapets automat eksisterer i flere versjoner. Kortet er laget for den generasjonen uten display over hver gevinstport.
Eldstejenta på 11 dagdrømmer om gitarforsterker og yngstejenta på 7 ble fersket i å nynne “I’m gonna pop some tags” mens hun dekorerte vegger fritt etter Banksy. Tolker det dithen at street-cred’en til oompa loompaene er intakt.
Litt mer bekymret for min, dog. Etter søndagsturen til Rockheim, så er jeg et halvt wienerbrød feitere, har blitt innehaver av en ustemt ukulele og en rimelig fet parkeringsbot (som etter all sannsynlighet vil komme til å betales). Tviler på at det holder til forsiden på NME.
Printet på en Dell-skriver:
Printet på en ToM 2 timer etterpå:
Hva gjør man når man trenger deler som ikke finnes ? XY-mekanismen til den nye printeren trenger idlere til baksiden av drivreimene – uten tannhjul.
Jeg kappet derfor opp noen lengder aluminiumsbolt, spolte i gang X-Files på Netflix og dro i gang minidreiebenken.
Resultatet er vel kanskje ikke helt en instrumentmaker verdig, men tatt i betraktning av at det er første forsøk, så er jeg rimelig fornøyd lell.
Det hadde vært moro om man kunne oppgradere utstyret litt, eksempelvis med noe stort og tungt fra Chester Machine Tools, men metalldreiebenker på 270 kilo er ikke akkurat spesielt lettplasserte i et møblert hjem.
Enkelte mennesker er i stand til å designe fungerende, komplekse systemer kun ved hjelp av indre visualisering. Jeg er ikke en av dem.
Gitt et problem, så starter jeg, på en god dag, gjerne med å bekjempe impulsen til å ty til innlært cargo cult-adferd og intelligent design (*). Jeg liker ihvertfall å tro det. Bokser og piler krasjer ikke, og det er derfor svært lite du kan lære av å leke med dem.
Designprosessen min starter nå med at jeg stirrer olmt på noen blanke sider i en notatbok. Deretter kjefter jeg litt på ungene for at de har rappet den gode trykkblyanten min. Etter så å ha funnet den igjen i min egen jakkelomme, så knotter jeg ned fragmenter av helt åpenbare sammenhenger og konsepter, slik jeg forstår dem. Deretter – etter ha innsett at dette er totalt utilstrekkelig, så forsøker jeg gjerne å avdekke hvordan andre har løst tilsvarende problem før.
Selv om man til tider skjemmes over egen utilstrekkelighet, så anser jeg dette som nødvendig oppvarming før man skal gå i gang med noe nytt. Hvordan skal man ellers begynne ?
Resultatet er at jeg på dette stadiet, har en bedre oppfatning av problemdomenet. Som regel tar jeg her katastrofalt feil, men jeg vet det ikke enda.
Jeg starter derfor prosessen med å dunke runde pinner inn i firkantede hull i meat space. Evnen til total fornektelse av Newton, samt en fantastisk kapasitet til å overvurdere egne ferdigheter er her helt uvurderlig hvis man ønsker å lære noe.
Etter så å ha brukt for mye tid og penger (eller plast hvis du er så heldig å ha en 3D-printer), så har jeg nå gjerne en fysisk del i hånda. En del som skal realisere et aspekt ved mitt elegante design. En del som helt åpenbart:
a) ikke passer.
b) ikke ville løst problemet, selv om det hadde passet.
c) funksjonelt er like clunky som en 6-årings første dorull-robot.
Men…
dette er feedback. Og feedback er gull.
Jeg har nå innledet en dialog med det jeg har laget. Som et resultat av denne dialogen, så øker forståelsen min, og som en konsekvens av dette kan jeg nå lage noe som er bedre (**). Deretter starter en ny dialog. Resultatet er at jeg ikke lenger trenger å stå på andres skuldre – jeg kan stå på mine egne ! Genialt !
(Fra skisse til clunky del i meat space – dialog 3.)
*) Har du litt fartstid i programvarebransjen, så vet du hva jeg mener, og du må innrømme at ordspillet er for bra til ikke å bli brukt :)
**) Hvis det mot formodning ikke er riktig, så må jeg se meg nødt til å skrive et sint innlegg til ACM og argumentere for at Brooks tok feil. Vi får krysse fingrene for at dette ikke blir nødvendig.
Skal du flytte noe langs to akser, så har du tre alternative løsninger du kan velge (Hvis en eller annen whiz kid mot formodning skulle påpeke at det er flere varianter, så nøl endelig ikke med å ta kontakt. Jeg er, til tross for høy alder, ikke for stolt til å lære noe nytt :) (2-rotorledd er unntatt, da det pga stepvinkler blir for lite presist for dette formålet )
Bildet under viser en kommersiell implementasjon av 2 (drodlet i kafeteriaen i Leangen ishall mens jeg ventet på at eldstejenta skulle bli ferdig med piruettene sine). Da aksene kan kontrolleres individuelt, så kan en slik plugges rett inn i en eksisterende kontroll-plattform. Denne er dessverre befengt med patenter, selv om jeg registrerer at Cartesio, som er releaset under Creative Commons, har kopiert Y-steget.
Valgets kval…
