Time Expander: slideshow photograph 1
Time Expander: slideshow photograph 2
Time Expander: slideshow photograph 3
Time Expander: slideshow photograph 4
Time Expander: slideshow photograph 5

Blog

Kanonstøperiet – del 10 (world domination is imminent)

“You got a rush. It’ll pass. Be seated.”, Danny (Withnail & I, 1987)

Det skal normalt ikke mye til før en middelaldrende geek blir opphisset. Å hale noe ut av det det teoretiske domenet og inn i meatspace er gjerne nok til å indusere euforitilstander en sjamanlærling verdig.

Videoen under var ihvertfall nok til å berge kvelden min. Vi ser her første test av spenningsindikatoren til pulsmodulene. Det ser ut til å funke rimelig greit. Jeg estimerte hvert LED-segment til å representere 45V, men ifølge multimeteret så er det da nærmere 47.5V istedet. 5% avvik får vi tåle.

(Hvis du lurer på hvorfor jeg har lagt inn mye luft i denne posten, så bør du kanskje vurdere å installere en Flash-plugin…)

Jeg er ikke helt fornøyd med formen på ladekurven. I.o.m. at det nå er rom for ganske mye oomph, så kan lading ta flere minutter. Jeg vurderer å drive boostconverteren med litt høyere spenning på induktoren (noen få volt opp/ned har rimelig dramatisk effekt), men puristen i meg er motstander av å snitte i de vakre printkortene. Vi får se hvem som vinner.

Det er nærliggende å hekte på triggerkrets, samt en av kondensatorbankene for å få testet en komplett modul. Før jeg gjør dette, så skal jeg ta meg tid til å få et trivielt, men kritisk stykke instrumentering på plass. Fullskalatester med såpass mye oomph er litt kilne å debugge, da utfallsrommet er heller binært. I fall det går galt, så er det litt ok å vite hvorfor. Forsøker du å hekte et scope inn i en sånn krets, så dør scopet ditt. Skal du måle en heftig puls, så gjøres dette best indirekte – via en strømtrafo.

(Kan også hende jeg blir utålmodig og “napper litt i bryteren” for å se hva som skjer. Stay tuned…)

Kanonstøperiet – del 9 (Now I can see !)

Har du lyst til å bygge din egen batteri- eller spenningsindikator, så kan jeg varmt anbefale LM3914. Dette er en enkel liten IC beregnet for å drive bargraph-displayer enkeltvis eller i kjede. Skjemaet under viser den enklest mulig konfigurasjonen, der antall støttekomponenter er holdt til et minimum.

Du kan bruke den interne spenningsreferansen på 1.25V, eller en ekstern som maksimalt er 1,5V under drivspenninga. Hvert punkt på displayet utgjør da 1/10 av spenningsreferansen. Ved å bruke den interne, så vil hvert punkt på displayet tilsvare 0.125V. Enkleste måte å skalere ned signalet på pinne 5, er å bruke en enkel spenningsdeler. I eksempelet under, så vil 10 lysende punkt tilsvare 450Vish (hvis jeg har regnet rett…)

Ved å koble sammen pinne 3 og 9, så går chippen i bargraph-modus (som et lysende søylediagram). Ved å koble fra pinne 9, så går den i dot-modus, der kun en LED lyser.

 (lite bug i skjemaet over. pin 19 skal være pin 1)

 

(ladningsindikator)

Det jeg ikke tenkte på før i går, var hvor helsosamt det var å putte halvledere et par cm unna et pulserende magnetfelt fra helvete. I fall dette skulle vise seg å bli et one-shot-device, så må jeg kanskje vurdere litt skjerming her og der…

(lader)

Ellers, så blir det en liten pause i prototypinga i et par dager. Varmekolben til extruderen i  Makerbotten døde, og jeg venter nå på reservedeler. FedEx brukte ca ett døgn fra USA til Norge. Antar at Bring trenger 7-8 virkedager dager på å få fraktet ilpakken fra Oslo til Trondheim…

Kanonstøperiet – del 8 (Elektronikk for åttende klasse)

Jeg er i prinsippet motstander av å skrive tutorials, da mye av det som allerede finnes der ute er av en kvalitet som virker fordummende på leseren. Som forfatter, så risikerer en å bli satt i en bås overbefolket av mennesker som bedriver sin tid med avskrift og misforståelser. Faren for å bli ydmyket av av lesere som har fulgt med i timen er overhengende.

Likevel har jeg bestemt meg for å gjøre et unntak.

Under følger en beskrivelse av triggerkretsen for en akselleratormodul. Til tross for sitt enkle design har kretsen gitt meg en grundig innføring i smerten en amatør kan påføres av selv de enkleste komponenters iboende faenskap.

Av frykt for eget liv og helse, samt brannvesenets harme, så har jeg valgt et helt lukket design. Ingen mekaniske brytere. Ingen eksterne kontaktflater. Vanntette skott over hele linja. Rollen som offer for vådeskudd kan jeg leve med. Rollen som ekstern last for uhyrlige mengder oomph vil jeg helst styre unna. Ulempen er at vi trenger brytere av det litt mer avanserte slaget. Delvis på grunn av de funksjonelle kravene til triggermekanismen, delvis på grunn av mengden elektroner som vil stå i kø når det braker løs.

Tanken er at prosjektilet på sin vei gjennom akselleratoren bryter en infrarød lysstråle ved inngangen til hver akselleratormodul. Dette skal til slutt resultere i at kondensatorbanken kortsluttes gjennom akselleratorspolen, slik at et relativt heftig magnetfelt drar prosjektilet videre. Ideelt sett, så burde vi også ha en forsinkelse som var en funksjon av allerede oppnådd hastighet, men dette har jeg foreløpig skrevet på task-lista for versjon 2.0. Uten en slik kompensasjon, så vil en risikere en bremseeffekt litt ut i rekka av moduler.

Trinn 1. La det bli lys.

Denne er rimelig enkel, men selv her vil den glade amatør kunne produsere blårøyk. Dropper du seriemotstanden, så kortslutter du effektivt spenningskilden din, og lysdioden vil kunne generere noe som ligner et gammaglimt. Sjekk databladet for å finne ut hvor mye strøm det kan gå gjennom lysdioden før du tar livet av den. De jeg har liggende flest av i skuffen er TSAL7200, og de tåler 100mA kontinuerlig.

Når du skal beregne seriemotstanden, så allierer du deg med gode gamle ohms lov. På bildet under, så er spenningsfallet over motstanden i serie med dioden 5V. Spenningsfallet over dioden er 1.35V. Du har da 3.65V over motstanden. Hvis vi løser ohms lov for R, så får vi R=U/I = 5V/0.1A = 50 ohm. Vi runder av til nærmeste standarverdi, som er 47 ohm.

Selv om du har gjort alt riktig, så vil det fremdeles kunne resultere i blårøyk hvis du ikke benytter en motstand med riktig effektrating. I dette tilfellet må motstanden være dimensjonert for 5V * 0,106 A = ca 0,5W for ikke å bli varm.

Trinn 2. La det bli transistor-logikk.

For å verifisere at kretsen virker og at IR-dioden lyser, så kan du se på den gjennom et digitalkamera. De fleste digitalkameraene har IR-filter som lekker litt, så du vil se det infrarøde lyset som synlig lys i displayet.

Men kretsen må også kunne detektere om det infrarøde lyset er blokkert av prosjektilet eller ikke. Vi trenger en sensor som kan detektere lys med en bølgelengde på 940 nm, og samtidig kan fungere som en bryter, eller kunne gi signal til en bryter. Fotodioder er kjappere enn fotoresistorer, men fotoresistorer er mer følsomme. Også her ble valget influert av utvalget i skuffen. Jeg valgte derfor en LTR3208E fototransistor. Denne transistoren har kun to tilkoblinger. Strømmen gjennom baseregionen er styrt av intensiteten på lyset som treffer den.

For å bruke denne som bryter istedet som forsterker, så kobler vi til denne i en “common emitter” konfigurasjon. I praksis, så setter vi inn en serieresistor på collectorsiden og jorder emitteren. Outputsignalet henter vi ved collectoren. Når lyset er på, så treffer fotoner baseregionen, og fototransistoren leder strøm. Vi har da en logisk 0 (nær 0V spenning) ved collectoren iom at den er kortsluttet til jord. Hvis lysstrålen er brutt, så leder ikke fototransistoren strøm og spenningen ved collectoren er lik spenningen over resistoren.

Seriemotstanden må velges med omhu, da du ønsker å bruke fototransistoren som en bryter og ikke som en forsterker. I en common emitter-konfigurasjon, så vil dette si at spenninga ved collector må være mindre enn produktet av seriemotstanden og strømmen gjennom fototransistoren ved forventet lysmengde (I dette tilfellet ca 50 mA). Vi ser at 5V < 1000 ohm x 0,05A, og fototransistoren vil derfor fungere i switch mode istedet for som forsterker.

Selv om vi har valgt en “treg” fotoresistor, så har den en typisk rise-time på 10 us, hvilket vi antar er kjapp nok respons for vårt formål…

For å teste, så slår du på strømmen og måler spenninga ved collectoren. Denne vil være 0V. Idet du bryter strålen, så vil den umiddelbart øke til noe i nærheten av 5V (avhengig av verdien på serieresistoren din).

Trinn 3. la oss drive noe vettugt.

Bryteren med stor “B” i denne kretsen er en SCR, og den har vi ikke tegnet inn enda. SCR er en forkortelse for Silicon-Controlled Rectifier. Det er i praksis en diode du kan slå . Den krever dog litt juice gjennom gaten sin før den går “all in”. I dette tilfellet har jeg valgt 50RIA120 som tåler korte ikke-repeterende strømstøt på vanvittige 1200 A. Den trenger minimum 2.5V ved gaten for å fyre, samt minimum 100 mA gjennom gaten. Vi har mer enn 2.5V, men 100 mA klarer vi ikke å levere. Vi kunne selvfølgeligvis tafset på serieresistoren til fototransistoren får å få klemt mer strøm gjennom, men det er like enkelt å hekte på en småsignalresistor som drives av outputsignalet.

Serieresistoren til fototranssitoren vil nå også fungere som baseresistor for en 2N3904. ved kortslutnnig av strålen, så vil vi kunne få 5 mA gjennom denne resistoren, og det er nok til å få 2N3904 til å lede nok strøm gjennom seg til å ttrigge SCR-gaten.

Når lysstrålen brytes, så vil da LTR3208 generere ca 5V ved collector. Strømmen går så via 1K resistoren inn i basen til 2N3904 og får denne til å lede strøm gjennom sin collector til emitter. Collectoren til denne kobler vi til 5V og emitteren kobler vi til gaten på SCRen.

Anoden på SCRen kobler vi til den positive terminalen på kondensatorbanken vår, og katoden kobler vi til jord.

Når lysstrålen brytes vil dette resultere i at kondensatorbanken dumper all sin energi gjennom akselleratorcoilen. Dette vil (hvis jeg har regnet riktig resultere i et strømstøt som peaker på ca 670 A etter ca 4 ms. Hele pulsen er over på under 10 ms, hvilket er innenfor surge-spesifikasjonen til SCRen.

Det _burde_ kunne gå bra…

I hope…

Var bestefar kriminell ?

Jeg går ikke i demonstrasjonstog. Jeg sprader ikke rundt i byen med Anonymous-maske.  Jeg er beskjeftiget med å betjene mine lån, betale min skatt og mine avgifter, samt med å oppfylle mine forpliktelser på jobb og i hjemmet. Jeg forsøker å ikke plage andre, og jeg skyr normalt alt som minner om konflikter. Jeg er en helsikes vanskelig mann å irritere (*), men…

dette under den forutsetning at jeg har fri tilgang til min kaffe og min snus !

Noen har bestemt seg for at snusen nå skal forsvinne, og for at vi skal leve lenger, selv om vi vil disponere mindre penger (ref pensjonsranet, som heller ingen protesterte på). Sykdomstilfeller skal fremover normalfordeles på den aldrende befolkning med hard hånd (**).

Jeg mener at jeg nå har gitt parlamentarismen en real sjanse ved å ha stemt på mine representanter ved hver eneste anledning jeg har hatt – dog i de senere år med omtrent med samme grad av forventning til positivt resultat, som når jeg kjøper skrapelodd. Jeg stiller spørsmålstegn ved om vår implementasjon av de demokratiske prinsippene faktisk fungerer i.h.h.t intensjonen, dvs som noe mer enn en ren finansieringsinstitusjon for sitt eget embetsverk og de tilhørende pensjonsavtaler. Jeg har stemt. Hver jævla gang. Likevel vil de som representerer meg gå meg i mot.

Nissene har atter en gang våget seg ut av parlamentarismens låve for å stjele grøten vår mens vi sover. Avgiftene skal opp og tobakken skal smake vondest mulig før den forsvinner !

Man skal normalt være forsiktig med å alliere seg med døde diktatorer. I dette tilfellet tillater jeg meg å eskalere retorikken til antallet nisser som surrer rundt ute på tunet på leting etter en differensierende agenda.

“Teorien om det “rene” demokrati er en teori for arbeideraristokratiet, som blir dressert og gjødd av de imperialistiske ransmenn”  [1].

Debattprogramene fremover vil bli mange og de vil bli lange. Man kunne selvfølgeligvis ta rennafart for å stupe inn i hylekoret i håp om å bli hørt, men all erfaring tilsier at det neppe ville ha noen merkbar effekt. Man kunne ellers valgt å passivt observere debattene på sitt fjernsyn, mens blodtrykket steg inntil vitale organer sluttet å fungere og de helsemessige konsekvensene for lytteren ville være alvorligere enn de som var tema for diskusjonen. Ingen av disse alternativene er dessverre spesielt attraktive for oss som egentlig helst skulle gjort noe helt annet.

Med små barn i huset, så har jeg mistet all sans for konseptet “sutring”. Hvorfor tror voksne folk at det hjelper å klage som gamle kjerringer inntil noen blir så lei av maset at de ordner opp for oss ? Det virket ikke når du var barn og det virker neppe nå som du er voksen.

Hvorfor gjøre seg avhengig av kremmere, tollere og politikere som ønsker å gjøre seg fete på vår bekostning? Hvorfor ikke skaffe seg kontroll over teknologien bak produksjonsmidlene ? Dette er den eneste måten å komme seg ut av det avgiftsdominerte og politisk kontrollerte konsumenthelvetet vi lever i. Det er også en høyst effektiv måte å frigjøre seg fra de holdningsimperialistiske ransmennene vi av en eller annen obskur grunn har valgt inn i besluttende organer.

(Note til PST: Teksten over er en rant, og teksten under er hentet fra min neste roman. M.a.o. resultater av harmløs bloggspreng og ren fiksjon. Nothing to see here. Please move on. Takk for sist, forresten. Hysterisk bra anekdote om de 12 terroristene som testet et kjemisk våpen i ørkenen uten å ha lest manualen først.)

Min bestefar hadde for lenge siden en ganske stor blikkboks i kjelleren sin. Som barn bet jeg meg merke i at den hadde en fin haspe og et tettsittende lokk. Den var blank og fin. For en 6-åring, så var dette helt klart et objekt å begjære. Det kom, under den påfølgende værsåsnillkanjegikkefåden-samtalen, fram at boksen under krigens dager hadde vært benyttet til avhending og oppbevaring av – tobakk. D.v.s. hjemmedyrket tobakk. D.v.s. tobakk dyrket i Norge. Tobakk dyrket utendørs – i Norge (jeg vet jeg gjentar meg, jeg forsøker å poengtere noe)

Jeg tror vi kan konkludere med at tobakk kan dyrkes i Norge

Jeg tror også vi kan konkludere med at tobakk heller ikke er av de rimeligste nytelsesproduktene man kan anskaffe over disk – i Norge. Folk brygger sitt øl og setter sin vin. Hvorfor i – jeg finner ikke ord – dyrker de ikke sin tobakk ?

Jeg har også gjort meg et par andre observasjoner.

1) En pose med ett tusen frø av sorten Havana Gold Leaf Tobacco koster noe oppunder 10 spenn. Med gjennomsnittlig postgang, så burde de ankomme etter en liten uke og de burde kunne få plass i en bitte liten konvolutt med utseende omtrent som dette:

2) Jeg har i løpet av mine snart 40 år som avisleser aldri sett en nyhet vedrørende ulovlig tobakksdyrkning. Smugling og omsetning, ja. Produksjon , nei. Jeg vurderer nå alvorlig å starte en fundraiser på kickstarter for å skaffe en juridisk betraktning vedrørende konsekvensene av å putte slike i norsk jord, eller gud/myndighetene forby – i norsk jord i et norsk drivhus – med spektakulært resultat.

Jeg vurderte å nå å sitere litt fra boken “Tobakksdyrkning”, men jeg er ute av stand til å finne den igjen inne på biblioteket. Noen har sannsynligvis lånt den og funnet det for godt å ikke levere den tilbake. (Dessverre en skjebne den deler med flere av bøkene jeg er så heldig å ha i min (virtuelle) besittelse) . Vi får istedet benytte en artikkel fra en svensk avis fra 1944 som kildemateriale.

Den konkluderer med at tobakksdyrkning er en uhyre ukomplisert affære – selv for svensker. Det koker ned til at man

…sår sine frø, venter en tid og deretter høster sine tobakksblader for tørking og fermentering …

Hypotetisk sett, så hadde man etter dette vært i besittelse av en betydelig mengde råtobakk. Normalt så skal tobakken tørkes og fermenteres i baller a 100 kilo innpakket i strie. Dette har nok skremt unna en del potensielle hobbyister fra denne type foretak, men heldigvis har svenskene funnet en løsning i form av en “snusugn”. Frykter du forklaringsproblemer i importdeklarasjonen til en sånn, så kan du eventuelt bruke din egen komfyr hvis du er villig til å dedikere den til formålet en liten ukes tid.

For å omdanne tobakken til snus, så fyrer du opp en nettleser og googler “snusrecept”. Med litt hell vil du finne [2] og [3]. Er du tjuvheldig, så finner du [4] på et antikvariat. Du trenger ellers glyserol og natriumkarbonat fra apoteket, vann fra springen, litt salt, en kvern og smakstilsetning i form av urter fra den samme hagen du dyrket tobakken i.

 

[1] “Om leninismens grunnlag”, J. Stalin, A/S Norsk Forlag Ny Dag, 1945

[2] Om du väljer att göra ditt eget snus”

[3] “Tobakksberedning”

[4] “Bengt Sändhs snusfabrique”, Big Bok, 2007

*) Enkelte HR-ansvarlige, min fru og mine barn kan finne på å være uenige i dette.

**) Ordet “fordeling” i normalfordeling har villedet politikerbroilere uten akademisk bakgrunn i årtier. Det knyttes gjerne til et politisk fordelingsideal istedet for observasjoner knyttet til fordelingen av stokastisk uavhengige variable. Tilsvarende misforståelser har fra tid til annen oppstått i skoleverket, der karakterer i hårreisende tilfeller ble fordelt  i.h.h.t normalfordelingen – forhåpentligvis ikke av statistikklæreren.

Kanonstøperiet – del 7 (stemningsbilder fra teknisk avdeling)

Jeg vinner neppe noen designpriser for versjon 2.0 av akselleratormodulene, men faren for å vinne en Darwin Award er overhengende. Modulene er funksjonelle  - i teorien. Hver modul huser like mye energi som 31 hjertestartere og planen er å kortslutte disse raskast råd. Forhåpentligvis uten at det resulterer i sjokk, forvirring og falsettskrik  i et hav av blårøyk. C-momenter som optiske triggere og automatisk switching av en kaskade av slike gjør meg ikke mindre nervøs.

Jeg håper selvfølgeligvis at testen skal resultere i kneggende world domination-style muhahas, men dette kan, som antydet, gå alle veier. Jeg er faktisk litt redd. Vurderer i svake øyeblikk å definere “penetrering av godt oppspent rispapir” som suksesskritere – slik at jeg kan gå vidre til litt mindre skremmende hobbyprosjekter.

Mens dere venter på at postmannen min skal få levert de siste kritiske komponentene (displaydrivere, no less), så kan dere kanskje finne trøst i noen stemningsbilder fra produksjonslinja ?

 (fra tegnebordet)

(fra verkstedhallen)

(prøvemontering og QA)

(montering av blårøykventiler)

Street legal ?

Selv om jeg i utgangspunktet var en veldig fornøyd kjøper av Thing-O-Matic, så er det ikke til å stikke under en stol at maskina har et visst forbedringspotensiale. Etter å brukt maskina i noen måneder, så er det på tide å oppsummere noen erfaringer.

Det gikk raskt opp for meg at ABPen (Automated Build Platform) ikke fungerte i praksis for litt større printjobber. Den hadde flere designmessige utfordringer, der eksempelvis heftproblematikk mellom ABS og beltet var showstopperen for min del. Jeg røsket derfor ut denne og erstattet den med en enklere HPB (Heated Build Platform), som egentlig ikke er noe annet enn en aluminiumsplate som sørger for jevn varmefordeling til underlaget. Med en HPB er en sikret god heft, samt at en unngår deformering i ytterkantene ved større printjobber. Med et lag acetonvasket kapton-tape på aluminiumsplata, så sitter faktisk ting så hardt at det tidvis er vanskelig å få objektene løs etter en print.

X/Y-bordet var svært keitete designet. En måtte eksempelvis ut med stengene for å komme til skruene til steppermotoren for å kunne stramme beltet. Hvis X-idleren løsnet, så måtte du demontere hele plattformen og rekalibrere maskina etterpå. Y-idleren har ingen støtte whatsoever og jeg får vondt i ingeniørgenet når jeg tenker på hva som skjer med festet til denne når du strammer beltet for Y-aksen. Se forrige post for en mer elegant og presis variant av hele XY-bordet.

TOM bruker konsekvent ganske billige glidelager over alt. Disse gir unødvendig mye friksjon og bidrar til at maskina bråker en del. Jeg erstattet disse med lineære kulelager. Dette resulterte i bedre printkvalitet og mye mindre støy.

Alle strukturelle deler er laget av et ganske porøst plywoodlignende materiale. Det suger til seg olje og lager foruroligende lyder når en strammer festeskruene. Jeg er rimelig overbevist om at vibrasjoner og bruk medfører at muttere løsner litt her og der over tid, og at dette er årsaken til at en plutselig kan oppleve problemer mht printkvalitet. Det er på samme tid grenser for hvor hardt en kan stramme festeskruene uten at de eter seg inn i materialet. Jeg har nå erstattet alle plywood-deler med laserkuttet 6 mm akryl. Dette gir både økt rigiditet og mer masse til maskina. (Eneste unntak er en plate som holder HPBen på plass.)

Etter litt oppgraderinger her og der, så er jeg nå den lykkelige eier av en noe “hotroddet” Crystal Bot. Ambisjonsnivået er å oppnå “kjøkkenmaskin”-pålitelighet/stabilitet, og jeg begynner å nærme meg.

Er dette engang teoretisk mulig ?

Å stille seg først i teknologisk adopsjonskø er dyrt. I anskaffelsesrusen, så reflekterer en sjelden spesielt mye over det havet av smerte som er knyttet til det å være verge for en kostbar, kompleks og tander høyteknologisk skapning.

I ettertid har vel tanken slått meg at jeg av og til har betalt for å være betatester for produkter som i praksis er prototyper.

Makerbotten begynte plutselig å oppføre seg merkelig. Den funket forsåvidt fremdeles, men kantene på ting jeg printet begynte å bli i overkant ruglete. Jeg har demonert hele maskina for å lete etter feil og løse skruer. Dette med det eneste resultat at jeg kun klarte å bli kvitt en høyfrekvenskomponent av det som på makerbotsk kalles “wobble”.

Kraftigere lut måtte til enn bot-ekvivalenten av dekksparking. Jeg tok den derfor helt ut – som i “brubrenning” og “svipptur til østtyskland på 60-tallet uten visum og gyldig pass”

Jeg bestemte meg for å røske ut hele X/Y-steget, hvilket består av et tyvetalls+ laserkuttede deler, 6 glidelager, 3 kulelager, litt pleksiglass og et hundredetalls skruer og muttere.

Deretter lastet jeg ned et design fra Thingiverse og printet jeg en ny versjon.

Dette tok ca 6 timer og monteringen gikk som en drøm. Under ser du før- og etter-bilder av testprints. Delen til venstre  er printet med den orginale X/Y-modulen, og den til høyre med det nye. Delen er ca 2 cm høy.

Bildet under viser en kant fra en 10 mm høy del. (Bakgrunnen i bildet er deler av fingeravtrykket mitt). Printet med en printet X/Y-modul.

 

Dette resultatet har noen filosofiske implikasjoner.

1) At man kan laste ned reservedeler og produsere de hjemme hos seg selv har vært teoretisk mulig en stund, men at man kan laste ned noe som a) er bra designet, b) passer rett inn uten modifikasjon, c) fungerer, og d) er gratis…

og

2) At en maskin kan forbedre sin egen presisjon ved å selv produsere nye deler til seg selv…

Det er lovlig nært gyldig grunn til å begynne å dra frem superlativene. Jeg vurderer faktisk å gå så langt som å påstå at fremtiden har tatt oss igjen uten at noen egentlig har lagt merke til det.

En ting er å lese om det. Noe helt annet er å se det i praksis inne på et ellers helsikes normalt vaskerom i et helsikes normalt hus.

Fan, så produktiv jeg er !

Sånn, da har jeg bidratt med to splitter nye dingser til Thingiverse. Begge er spinoffs fra arbeid med coilgunnern. Snill som jeg er, så har jeg selvfølgeligvis publisert alt under Creative Commons lisens. Bare å modde, eller masseprodusere for alle og enhver !

http://www.thingiverse.com/thing:19687

http://www.thingiverse.com/thing:19602

 

Kanonstøperiet – del 6b (embrace change / barebacking…)

Jeg har prøveskutt og regnet litt siden sist. Siste versjon av akselleratorcoilen virker lovende. Jeg gikk opp til 1mm kobbertråd, og seriemotstanden datt til under 0,5 ohm. Induktansen gikk ned med en størrelsesorden. Konsekvensen av dette er at grafen for strøm som en funksjon av tid ser litt anderledes ut. Pulsen er ikke lenger dempet, og de to testkondensatorene fikk sannsynligvis varige men etter 4 ms. Det klødde såpass i triggerfingeren at jeg ikke klarte å holde igjen. Jeg trøster meg med at det både ble hull i det jeg siktet på, og at det nå er såpass fres i ting at det er vanskelig å finne igjen prosjektilet hvis det ikke står fast i noe.

Som vi ser av kurven under, så er ikke pulsen dempet (RLC simulator fra [1]).

En kunne selvfølgeligvis hektet på ymse snubber-kretser for å forsøke å døyve hendelsene på nedsiden av x-aksen, men det beste er å ikke være avhengig av det.

Ved å øke antall kondensatorer i hvert trinn til 6 istedet for to, så begynner simuleringen å ligne på det vi ønsker.

Trigger-SCRen tåler godt over 1000 amp (50RIA120) i 10 ms, og peak strømpuls skjer etter 2′ish ms. Vi kunne kanskje hatt en enda tightere puls, men dette er godt innenfor spek, og det er ikke noe tafsing på undersiden av X-aksen. M.a.o. velegnet til “husbruk”. Det er jo tross alt ikke noe våpensystem vi designer, men en desktop-leke.

Når det er sagt, så legg merke til at vi dumper ca 608J i løpet av 10,7 millisekunder. Dette tilsvarer 56,8 KiloWatt. “En hånd i lomma!” og “Ikke sjekk ladning med tunga!” kan være greie mantraer fremover.

Boostconverter/ladekrets ser forøvrig ut til å fungere bra, men jeg vurderer ytterligere en revisjon for å redusere ladetiden til et minimum. Helt typisk at halvparten av design-endringene sitter på vent inntil en har bestilt trykking av noen titalls kretskort.

[1] “Barry’s RLC Simulation”

Zeitgeist ?

Postkassebliss i dag. 2 fete konvolutter med hver sin Rube Goldberg-samling inni.

Jeg har faktisk ikke sett noen av Goldberg sine tegninger før i dag. Mannen er nok mer kjent i USA enn her på berget. Mistenker at Mythbusters hyppige referanser til Rube Goldberg machines kan ha fungert som en liten mental note to self hos innkjøpsansvarlig her i huset.

Etter å ha bladd litt i kveld, så tør jeg påstå at likheten mellom Goldberg sine oppfinnelser og Storm Pedersen sine er slående.  Jeg ble såpass nysgjerrig at jeg faktisk gikk til det skritt å lese forordet i bøkene, samt gjøre en full scan av bokhylla for å grave fram Storm P-samlingen. Dette var for likt til å være tilfeldig. Det viser seg at karene ble født på hver sin side av atlanteren med bare ett års mellomrom. Goldberg i USA i 1883 og Pedersen i Danmark i 1882.

Produksjonen til begge var formidabel. Goldberg tjente eksempelvis $125000 i året på tegningene sine – i 1915 (!), og Storm Pedersen publiserte over 3000 “fluer” for Berlingske Tidende bare i årene 1939-1949. De første oppfinnelsene til Storm P ble publisert i 1910, Goldberg i 1914.

Hadde det utelukkende vært disse to som produserte absurde oppfinnelser som levebrød, så kunne det kanskje vært rimelig å anta noen hadde hentet sin inspirasjon på “eksternt hold”, men konspirasjonsteorien forpurres dessverre av en tredje aktør, dvs  W. Heath Robinson i England. Han er riktignok ti år eldre, men publiserer også sine første absurde oppfinnelser i 1912.

Det er helt tydelig at noe har inspirert disse karene til å hoste opp omtrent identiske konsept i 3 forskjellige land på omtrent samme tid – og jeg lurer fryktelig på hva dette var.

(Note til de yngere leserne: i 1910, så hadde man hverken internett eller SMS, så det tok mye lengere tid å plagiere hverandre enn det gjør nå)

(Når jeg tenker etter, så kan man selvfølgeligvis ikke utelukke at Goldberg, Pedersen eller Robinson ved et uhell oppfant en variant av IP over telegrafnøkkel, eller en rørpostvariant av bittorrent.)

PS. Jeg registrerer at Purdue University avholder en årlig Rube Goldberg-konkurranse. Er det kanskje på tide med en call to arms for å hedre vår danske helt ? Hvorfor arrangerer ingen universiteter en årlig Storm-P-konkurranse ?

PPS. +1 til den som ser hvem som er hvem uten å myse på signaturen !