Time Expander: slideshow photograph 1
Time Expander: slideshow photograph 2
Time Expander: slideshow photograph 3
Time Expander: slideshow photograph 4
Time Expander: slideshow photograph 5

Blog

Dimension 10

Er du i tvil om hva du skal handle i julegave til mor ? Er du arkitekt ? Er du diorama-/modellbygger eller Warhammer-entusiast, men føler at du savner det lille ekstra m.h.t. realisme ?

Look no further.

Dimension10 åpnet sin butikk på Sirkus kjøpesenter i Trondheim i dag (De holder til ved utgangen i 2. etg). Jeg har en liten følelse av at dette er Norges eneste drop-in 3D scan- og print-tjeneste. Fotorealistiske 3-dimensjonale figurer av deg selv med familie er garantert kulere enn noe som naboen har stående i stua. Med en presis 3D-scan av deg selv, så kan du gjøre uendelig mye annet også. Personlig, så planlegger jeg å importere en scan av mitt eget hode inn i Fusion360, slik at jeg kan designe solbriller og ymse “add-ons” for meg selv – med perfekt passform.

Primus motor, Christer-André Fagerslett, demonstrerer bruk av 3D-printer i proffklassen. Printeren er en Projet 660.

Mini-Christer, som holdes nede i et bad av cyanoakrylat – inntil det ikke lenger bobler opp til overflaten… :D

Printkvaliteten er upåklagelig. Modellene er så livaktige at de nesten er litt spooky.

Uncool Tools ?

Jeg begynner å bli litt mett av å lese “3D-printer” over alt. Teknologi-relaterte bloggposter og artikler der betegnelsen ikke dukker opp, er snart i mindretall.

De fleste teknologier følger Gartners hypekurve, fra “Technology Trigger”, til “Peak of Inflated Expectations”, til “Through of Disillusionment”, til “Slope of Enlightenment”, til “Plateau of Productivity”. Den andre 3D-printerrevolusjonen gikk rett fra teknologitrigger til produktivitetsplatå. Imponerende og relativt unikt. Det er nå et etablert verktøy. Det virker(ish).

Vi har mange leverandører. Det er hard konkurranse og det er bra fart. Faktisk, så har vi såpass bra fart at det kanskje er på tide å løfte blikket litt, for å se hvor vi kjører, og reflektere litt over hvor vi skal ? Jeg vet ikke om alle skribenter og anmeldere der ute, riktig har fått med seg at *ALLE* FDM-baserte 3D-printere, som markedsføres som nye produkter, i praksis er basert på inkorporering og rebranding av eksisterende teknologier. Diskriminanten mellom printerne er en funksjon av hvor bra kassa er skrudd sammen, hvor pen den er og hvor innmaten er rappet fra. Alle kan bygge sin egen printer nå. Det er sannsynligvis lettere enn å sette opp en gjennomsnittlig Märklin modelljernbane.

Alle FDM-printere som virker, benytter åpen kildekode og åpen hardware. Makerbot forsøkte roll-your-own-minimum-viable-product med sine generasjon5-produkter. De glemte å ansette ingeniører, og de testet printerne i “timesvis” før de slapp dem ut på markedet (…). Det gikk ikke særlig bra og jeg regner med de stiller med livvakter på neste CES for å unngå å bli steinet av kunder med lomma full av dysfunksjonelle smartekstrudere.

Når jeg handlet min første 3D-printer, for 4 år siden, så lå det to fantastiske produkter i esken. Den ene var et Thing-O-Matic byggesett, og det andre var en “M3 Ball end hex key”. Jeg har benyttet ToM flittig siden første dag, men jeg har brukt hexnøkkelen mer. Den er et fantastisk verktøy, og har blitt benyttet i alle prosjekter som har involvert mer enn en fysisk del. Vet jeg ikke hvor denne til enhver tid befinner seg, så får jeg ikke sove om natta.

Hexnøkkelen min hadde vært verdiløs hvis ingen hadde tatt kampen med å standardisere hodet. Skruene ville vært verdiløse hvis ingen hadde tatt kampen med å standardisere gjengedimensjonene. Gitt standardene, så er hexnøkkelen rent gull. Den tillater meg å åpne, modifisere, forbedre og reparere alt som er skrudd sammen med M3 hexhead-skruer – som eksempelvis Thing-O-Maticen min :)

Jeg setter penger på det er de åpne teknologiene som vil vinne. D,v,s, de som etablerer og implementerer det som vil bli de åpne standardene. (Jeg taper alltid alle mine veddemål, men går det skeis denne gangen, så forker jeg inn i et parallelt univers). Disse standardene mangler.

M.h.t. 3D-printere, så er det det glade vanvidd der ute. Mye av den kjerneteknologien i dagens 3D-printere har blitt til som et resultat av hva idealister har klart å realisere i form av åpen kildekode og hardware. Alle disse hardwareløsningene produseres nå i kina og selges så billig, og i et slikt volum at de har blitt de facto standarder – før noen rakk å tenke seg om.

Dessverre, så var vi ikke helt i mål før kineserne luktet lunta. Jeg skulle inderlig håpe at “noen” tok seg bryet med å adressere følgende punkter istedet for å publisere lister med de 10 beste 3D-printerne, eller “3D Printers Buyers Guide”:

  1. STL-formatet var der. Det var enkelt. Det ble adoptert. Formatet kan beskrive en vertex/polygonliste og ikke noe annet. Det er ikke tilstrekkelig for å beskrive fargekomponenter. En STL-fil kan beskrive flere solids, men det finnes ingen standard m.h.t. hvordan dette kan gjøres for å beskrive multiextrusionmodeller. Vi trenger et bedre format, eller en standard for hvordan dette gjøres i STL (Det eneste du kan parametrisere er solid-navnet). Enkelte leverandører har proprietære løsninger for dette, men det er ikke tilstrekkelig.
  2. Elektrisk grensesnitt for kontrollere. Det begynner å bli en del kontrollere på markedet. Alle tillater deg å koble til nesten det samme, men det er likevel nervepirrende hver gang. De fleste baserer seg på at du kan plugge inn “standard” Pololu stepperkontrollere, eller har integert disse på kortet. Dette er ikke tilstrekkelig. For å kunne printe i høy hastighet, så er man avhengig av closed loop-kontroll, og da må stepperkontrollerne kunne snakke asynkront med kontrollerkortet. Ingen konsumernivå kontrollerkort der ute støtter en “hack-fri” tilkobling av vilkårlige stepperkontrollere, og ingen støtter closed loop i firmware.
  3. Standardisering av GCode for 3D-printere. Dette gjelder både hvilke kommandoer som må implementeres i firmware, samt lagrings / streamingformat.
  4. Standarder for a) failsafe for reduksjon brannfare og b) utslippskrav m.t.p. avgasser og partikler. M.t.p. den mengde kinaprodusert plast som nå smeltes og også undergår “utilsiktet pyrolyse” i de tusen hjem, så er det nesten et under om ikke halvparten av 3D-printergenerasjonen vil bukke under for det som senere skulle vise seg å være “den nye asbesten”.
  5. Flere små irritasjonsmomenter som manglende sporbarhet og datablad for plast / polymerer. Manglende standard for fysisk grensesnitt for hotend, utover at “det bare ble sånn”-J-head-standard m.m.

PS. Jeg vet at Autodesk i disse dager lanserer “Spark”, som angivelig skal være en åpen standard for “noe” (sannsynligvis kun fokusert på software, men det er lov å håpe på at noen har tenkt ). Det foreligger svært få detaljer enda, men jeg antar at de lanserer et eller annet på CES 2015 i forbindelse med den nye printeren de kommer med.

Götterdämmerung II – lessons learned – del 1

Fordelen med å ikke ha noen kunder, eller noen deadline er at man kan eksperimentere villt og hemingsløst uten å miste nattesøvnen. Den forrige versjonen av printeren ble bygget med standardmaterialer, fordi – det er jo det man gjør. Jeg handlet stålstenger og kulelager, fordi – jeg hadde sett disse brukt før, i andre printere. Resultatet ble sådär.

X/Y-vogna veide sannsynligvis godt over en kilo. For å gjøre det mulig å kunne aksellerere litt kjappere, uten at motorene mister steps, så har jeg derfor forsøkt å få ned vekta litt. Jeg har designet en enklere extruder rundt en E3D hotend, og jeg har lekt litt med alternative materialer.

Bildet under viser en 12mm stålstang med glidelager, som det ble benyttet 2 av i forrige XY-vogn. Total vekt for to akslinger og lager: 900 gram. Ved siden av denne er et karbonfiberrør og et printet nylonlager, som er basert på IGUS sine tilgjengelige CAD-modeller. Karbonfiberrøret har absolutt ingen fleks, og nylonlageret har mindre friksjon og mindre “wobble” enn kulelageret. Total vekt for to akslinger og lager : 52 gram… :)

Skulle det mot formodning vise seg at karbonfiber/nylon blir for svakt, så er titanrør en mulighet. Tilsvarende dimensjon veier ca 80 gram. (500 mm langt rør, med 12 mm ytterdiameter).

Oppdatering: 05.12.2014:

Etter litt mer eksperimentering, så fant jeg ut at nylon glidelagrene hadde mye lavere toleranse for vridningskrefter enn rullelagrene. Hvis kraft-vektoren ikke er 100% parallell med akslingen, så låser de seg rimelig kjapt. Bruk av slike legger m.a.o noen føringer for utforming av X/Y-mekanismen og beltene.

I stand corrected.

Vi kan senke skuldrene. Alt kan fremdeles anskaffes på internett. Takket være ninja skillz i browseren, google translate og en ikke så rent liten porsjon flaks, så tok det under 24 timer å slå kloa i en bok som “ikke fantes”.

Utgitt av “State Publishing House of Defense Industry” i 1953. Engelsk oversettelse utgitt av “Foreign Technology Division Wright-Patterson AFB”. Måtte nøye meg med en noe vannskadet orginalversjon, men den bør la seg scanne og kan senere arkiveres muggsikkert. Jeg må innrømme at jeg kjøpte den før jeg tittet på pris eller språk, men juvelen ble faktisk rimeligere enn et PS3-spill. Eneste ulempe er at jeg må lære meg russisk.

H. Vaselev ! Hvor er du ?

Dette blir curiouser and curiouser. Jeg trodde jeg hadde koll på hvordan dette med tilbud og etterspørsel fungerte. I likhet med resten av dere, så er jeg vant til at absolutt alt nå kan skaffes på internett. Som regel er det kun et spørsmål om pris, leverandør og en liten ukes ventetid. Finnes det, så er det en selger der ute. Finnes det ikke en orginal, så finnes det en kopi – en scan – en reproduksjon – en dårlig etterligning.

Not so. I dag brast alle illusjoner om at alt kan oppdrives for penger.

Jeg gjorde tidligere på dagen et lite varp på Wangsmo antikvariat og kom hjem med en bunke “Aero Modeller” fra 50- og 60-tallet, samt “Areo Modeller Annual” fra 1953. Mye teknisk gull fra en svunnen tid. Vi nevner i fleng: Jetex-motorer i aluminium, som gikk på pellets av  guanidinnitrat (høyeksplosiv). Nederlandske rakett-drevne flyvende tallerkener og veldig mange byggetegninger.

I likhet med gutter flest, så liker jeg i overkant kompliserte mekaniske innretninger. Jeg kom over en ensiders artikkel om russiske ornithoptere (med 3 veldig små, men fryktelig pirrende utsnitt av byggetegninger).

“A REMARKABLE Russian book entitled “Models with Swinging Wings” by H. Vaselev gives a wide variety of experimental layouts, from which we choose three examples…”

Jeg antar at det dreier seg om en oversettelse av en russisk bok fra 1961. En bok, som livet mitt ikke er komplett uten. Jeg har forsøkt nettverket til Amazon, eBay, bookfinder.com, Google books, archive.org – uten hell. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve dette. Jeg er sikker på at det er mulig å få tak i en 5-rotors Enigma, hvis du bare har penger nok. Voynich-manuskriptet er på internett. Codex Gigas finnes i pdf-versjon, Codex Serafinianus kan handles på Amazon, men denne uskyldige boka er “unobtainium”.

Hvis noen av leserne har tips til noen som kan tenkes å ha denne boka, eller mot formodning skulle ha en scannet versjon, så er jeg veldig, veldig interessert. Den trenger ikke være signert. Det trenger ikke være en førsteutgave. Den kan godt være på russisk. JEG VIL BARE HA TAK I TEGNINGENE !

Hmm…

Jeg har skylapper og får som regel aldri med meg noenting. Antar denne har vært der en stund. Er vel neppe Banksy som har vært på besøk. Dolk ?

Pumpkinhead 6.0

Rift DK2 SDK – leke litt :)

Det tok faktisk under en halv dag å hacke på plass en STL-viewer for Oculus Rift. Dessverre klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å implementere vieweren i – wait for it – STL (*) !

Puddingene der ute går sikkert for Unity eller Unreal-lisenser, men ekte programmerere benytter som kjent C++ – elleve – for å implementere sin egen virtuelle lekegrind.

Bildet under viser deler av ansiktet til InMoov. Fila er lastet ned fra Thingiverse og lest av Rift-STL-toolet mitt.

Helt villt å bevege seg tett inntil fjeset i VR og så reise seg opp, og bøye seg over kanten, for å se hvordan det ser ut bak.

Både binær- og ASCII-versjonene av STL-formatet er rimelig enkle. Fila inneholder en eller flere solids, som beskrives av et sett triangler via vertex-lister og tilhørende normalvektorer. Jeg har skrevet en liten parser som leser STL-fila som en stream og dytter data direkte inn i vertexbufferet som benyttes for rendering. En vertex består av en x,y,z-vektor, en r,g,b,a-fargekomponent, en o,u-mapindex (for textures), samt en x,y,z normalvektor.

Etter å ha bufret en vertex, så får du en indeks tilbake. Denne benytter du for å komponere triangler. Verre er det ikke. (ps. Ser ting litt hyperspace-aktig ut, så har du høyst sannsynlig blingsa på normalvektoren i forhold til rekkefølgen du dyttet data inn i vertexbufferet).

Jeg skal ærlig innrømme at jeg klæbba inn denne funksjonaliteten i demokode som distribueres med SDKen. Man må være smått syk på sinnet for å starte fra scratch, når det er enklere å fjerne stygge ting fra noe eksisterende. SDK-samplene er faktisk ganske ok, men namespaces og klassenavn er som man kan forvente. Det er helt åpenbart at spillprogrammerere har vært på ferde her.

Et par tips:

  1. Installer 0.4.2 betaversjonen av runtime hvis du har en eldre versjon. Denne løste en del problemer for min del og Oculusen fremstår nå som en god del mer stabil.
  2. Installer den siste DirectX-versjonen. Binæren du kompilerer har en avhengighet til d3dcompiler_47.dll (antar det er vertex/pixelshaderne som trenger denne). Sørg for å ha denne i path eller der du kompilerer binæren din.
  3. Smeller det under installasjonen, så avinstaller msvc2010 runtime-komponenter fra systemet. DirectX-setupen vil sanns feile hvis du har msvc2010 SP1 runtime installert
  4. Ta utgangspunkt i OculusRoomTiny-eksempelet. Dette er rimelig overkommelig.
  5. Utilityklassene i eksemplene klarer ikke å holde flere vertices enn du klarer å indeksere med 16 bit. Usikker på om dette er en kunstig begrensning eller ikke.
  6. Ikke få panikk om du støter på 4-dimensjonale vektorer her og der. Quaternions er nyttige beist.
*) STL er et populært filformat som benyttes for utveksling av filer for 3D-printing og STL er Standard Template Library i C++.

Tobacco Road – Labrapport 2

Christ, jeg er glad for at jeg ikke jobber på sigarfabrikk på Cuba. Familien ville isåfall ha sultet. Etter to kvelder, så kan jeg vise til hele 3 ferdige sigarer, samt noen små cigarilloer, laget av restene fra produksjonen av de store. Sigarene er riktignok ganske voksne, da de klokker inn på ringstørrelse 52  - dvs litt over 2 cm i diameter.

Før sigarene ble rullet, så burde bladene vært fermentert i mange uker og deretter lagret i flere år, men dette har jeg ikke tid til. En uke i ovnen på 55 grader får holde. Så lenge jeg ikke ødelegger enzymene i cellene, så vil sigarene modne helt fint videre, kun ved å lagres riktig. For å kickstarte fermenteringsprosessen, så benyttet jeg et tjuvtriks som sigarprodusentene velger å ikke snakke spesielt høyt om. Uansett hva produsentene påstår, så mistenker jeg at omtrent alt som omsettes av sigarer sprøytes med “betún” (som er spansk og betyr “skosverte”) før fermentering. Spekteret av aromaer i kommersielle sigarer kan ikke forklares med fermenterings- og aldringsprosesser alene.

(Apropos betún, så burde man nevne at enkelte sigarprodusenter under den store sigarboomen på tidlig 90-tall, faktisk også gikk så langt som å male wrapperne for å få den riktige, homogene og svært mørke fargetonen på maduro-sigarer (Normalt, så jukser produsentene bare “litt”, ved å dampe maduro-wrapperne). Det gikk faktisk så langt at enkelte sigarer svertet av på leppene til stakkaren som røykte sigaren.)

Til tross for den litt urovekkende oversettelsen, så er det likevel ganske uskyldige saker. Min oppskrift er basert på informasjon hentet fra “Curing and Fermentation of Cigar Leaf Tobacco” (Oscar Loew, 1899) og “Methods of Curing Tobacco.” (Milton Whitney, 1898). Man tager en kasserolle og fyller den med knuste stilker. Det tilsettes vann, nellik, mørk sirup, sur vin og jamaiaca-rom. Dette kokes – lenge (mens resten av familien er ute av huset. da det lukter død). Væsken avkjøles så noe og tilsettes deretter ammoniumkarbonat (hornsalt). Ammoniumkarbonatet regulerer pH på samme måte som natriumkarbonat gjør det i snus og det frigjør nikotin. Til forskjell fra fra natriumkarbonat, så dekomponerer rester ved ganske moderat temperatur, og da kun i ufarlige gasskomponenter. Bobler det når du tilsetter hornsaltet, så er væska for varm. Væska filtreres så og sprayes på bladene før de pakkes for fermentering.

(Tverrsnitt av stilk fra tobakksplanten. Stilken er ca 5 cm i diameter)

Cubanske sigarer har gjerne en del bakterier på bladene. Dette er indikativt for bruk av betún, da et oppkok av betún som blir stående i varmen, vil fungere som en ren dyrkningstank for bakterier.

At sigarer fra andre produsenter ikke har bakteriebelegg kan forøvrig like gjerne være en en indikasjon på at de istedet benytter enda billigere metoder og faktisk sprayer aromastoffer direkte på fillerbladene rett før de rulles – just sayin ;)

Aromaen fra en sigar kommer fra filler-bladene. Dette er ingenting annet enn et utvalg av blader fra bunnen, midten og toppen av planten. Nikotininnholdet og endelig aroma er avhengig av variant, samt hvor lenge bladene har grodd på planten. Man høster normalt blader parvis, en til to ganger i uka, fra bunnen av planten og oppover. Jo lenger bladet har grodd på planten, jo høyere nikotininnhold.

Hvert fillerblad rulles sammen og de resulterende rullene klemmes så sammen til en bunt. Totalt 3 fillerblader benyttes pr. sigar. Fillerbladene rulles så inn i to par med tilskjærte wrapperblader. Dette puttes så i en sigarform og får stå i ca en halvtime før sigarene roteres 90 grader og puttes tilbake i forma en runde til.

(Cubanske sigarer var opprinnelig helt og holdent håndrullede, men etter at de fikk konkurranse fra maskinproduserte sigarer, så introduserte de sigarformer i tre for at sigarene skulle se mest mulig identiske ut.)

Etter siste vending, så er sigarene klare for wrapperen. I motsetning til hva de fleste tror, så er wrapperen ren pynt. Hvis man ønsker, så kan man dyrke sine wrapperblader i skygge for å få pene wrappere uten kraftige årer, men det er ikke nødvendig mht aroma.

Den virkelige biatchen mht produksjonav sigarer er ikke rullingen. Det er endecappen. Heldigvis finnes sigarlim. Dette får du faktisk kjøpt på din lokale matvarebutikk (pectin, syltepulver).

Jeg lot også i år to planter stå i igjen i drivhuset for å produsere frø. Det går ca 950 frø pr gram. En enkelt plante klarer fint å produsere mange hundrede tusen frø.

Siden plantene som skulle produsere frø, nødvendigvis også trengte noen blader for å holde seg i live, så lot jeg disse henge igjen inntil de var strågule / neste hvite. Frøkapslene var da modne og bladene hadde fargemodnet på planten. Jeg måtte nesten forsøke å lage det enkleste av alle tobakksprodukter helt til slutt. Dvs vanlig røyketobakk. Man tager noen blader, ruller dem sammen og snitter dem pent med en kniv. Deretter settes de i ovnen på 110-130 grader i en halvtime. Da får du “toasted” tobakk. På bildet under, så ser du den pipetobakken, som bestefaren din sannsynligvis laget under krigen.

Nesten litt synd at man har sluttet å røyke…

Tobacco Road – Labrapport 1

Gentlemen, prepare your hipster pipes !

Jeg er innbitt ikke-røyker, men det betyr ikke at jeg ikke har lov til å dyrke tobakk – tror jeg. Noen må tross alt ta ansvar for å holde kulturarven levende mens byråkrater og lovgivere danser i ring rundt bokbålene sine. For min del kan de danse i vei. Jeg har svart belte i kultivering av trass. Jeg har også oppdaget archive.org.

Jeg føler at jeg har foredlingsprosessen for snus sånn noenlunde under kontroll, så i år får derfor pipetobakk og sigarer prioritet.

Å avdekke esoteriske foredlingsprosesser, bedrive mythbusting, samt lete i over hundrede år gammel litteratur er utrolig morsomt. Faktisk mer så enn å slenge seg ned på sofaen for å se på politikerdebatter om tobakkslovgivingen etter endt arbeidsdag.

Plantene ble i år dyrket på samme måte som året før. Jeg gikk i år utelukkende for Havana Gold Leaf og frøene som gikk i jorda var høstet fra en av plantene i fjor.

Takket være den fantastiske sommeren og høsten vi har hatt, så nådde plantene mannshøyde i juli, og  fargemodningen gikk ganske radig unna etter innhøsting. Bladene fikk likevel henge mørkt og under tak i ca 8 uker.

Den enkleste pipetobakken du kan lage er “Cavendish”. Dette er en tobakk som gir en lett mild røyk, og som er svært lett å smakssette. Du kan benytte en hvilken som helst tobakksplante, da navnet kun referer til foredlingsprosessen og skjæringen av tobakken.

De modnede bladene ble dampet i 7 timer. Plantene skal ikke være i kontakt med vannet under dampingen. Aromaer kan tilsettes vannbadet. I dette tilfellet, så valgte jeg vaniljestang og jamaica-rom. Etter endt prosess, så har de skiftet farge til mørkt brune eller, hvis du har dampet lenge nok, helt svarte. Konsistensen er omtrent som kokt spinat.

Bladene ble så tørket og rullet sammen til en ball før de ble presset til en blokk mellom to eikeplanker med help av tvinger. Etter noen timer, så ble blokken skjært opp og snittet.

Produktet under lukter vanilje og tørket frukt. Over en gassflamme, så produseres en mild røyk som lukter som tradisjonell handelsvare.

Hvis jeg tar inn arbeidstimer og lesetid i kostnadskalkylen, så er det du ser på bildet over sannsynligvis en god del dyrere enn safran. Tenker den skal få lagres i et luftett glass og luktes på fra tid til annen. Man er jo tross alt ikke-røyker.

Next: Sigarer – slik de egentlig lages.