Jeg ble dessverre så revet med i ferdigstillelsen at jeg glemte det viktigste i farten i forrige post. Håper unge lovende Grande og de to andre leserne tilgir meg denne gedigne blemma.

Dette er den ferdige klokka, drevet av batteri og styrt fra PC’en (dog for fotoshootens del satt i statisk displaymodus). Er faktisk litt imponert over rekkevidden, da det er fullt mulig å stille den fra flere meters avstand selv om BlueSMiRF’en er innkapslet i 2 cm tykke betongvegger.

Klikk på bildene for litt høyere oppløsning.

…er nå solgt !

Når du skal flytte, så kan du velge mellom to strategier:

1. Selg først & kjøp etterpå. Dette gir deg en viss oversikt over økonomien, men du risikerer å måtte flytte inn til svigers fordi du høyst sannsynlig ikke finner noe nytt hus du liker i et område du ønsker å bo før det har gått såpass mye tid at du er villig til å flytte inn i hva som helst for å komme unna. I mellomtiden så stiger boligprisene og pengene dine fordamper.
2. Kjøp først & selg etterpå. Du vet da at du får et nytt hus du liker, men du må ha blind tillit til taksten du får på boligen du skal selge. Hvis megleren har tatt i litt for å bli venn med deg, så er du omtrent på like trygg grunn som om du hadde inntektsført gevinsten fra en lottotrekning noen måneder frem i tid. Ikke et ideelt scenario for trygghetselskende mennesker – som meg selv.

Vi valgte strategi #2, og har i tillegg signert endringsmeldinger over en lav sko før vi visste med sikkerhet hvor mye penger som ville komme inn fra salget. Jeg er av den typen som budsjetterer rimelig pessimistisk, d.v.s. jeg tar gjerne høyde for meteorittnedslag og boligmarkedets eventuelle reaksjon på iberiasnegleobservasjoner i østbyen . Samboeren er av det mer optimistiske slaget, så det vil ikke være helt misvisende å karakterisere budsjettarbeidet som “dynamisk”. Vi har brukt internett ganske aktivt i prosessen. Madammen har tilbrakt mye tid på Finn, og jeg har googlet etter “symptomer på hjerteflimmer og angstanfall”.

All ære til megleren som ga oss takst for mange måneder siden! Han underestimerte markedsverdien med ca 1% ganske mange måneder før salget (Dette er en presisjon enkelte andre bransjer ville drept for i estimeringssammenheng). Nå er boligen solgt, og vi kan cruise inn i alderdommen – vel vitende om at vi vil ha et nært forhold og en trygg forankring til banken vår langt inn i pensjonisttilværelsen – grunnet lånet vårt som nå er av en størrelsesorden som kunne finansiert en mindre krig på balkan.

Vi har da også klart det kunststykket å finne kjøpere som matcher huset. Jeg tillater meg å sitere ett spørsmål fra kjøperen på visning.

“Unnskyld, men er ikke det der en Tesla Coil ?”

 (Inngangspartiet med edelweiss, rødkattebusk og en gullklematis som jeg vet ansatte i Posten, DHL & FedEx har et svært anstrengt forhold til)

(Dukkestua med sjokkrosa interiør og blondegardiner. Blåbær, hasselnøtter, markjordbær og avleggere fra oldefars bringebærbusker i umiddelbar nærhet.)

(Håper de nye eierne ikke spiser opp alle solnedgangene )

Da har jeg kastet enda et power-supply på dynga og går nå for en bitteliten off-the-shelf’ish batteridrevet inverter med dual (180/450V) output. Den er ikke stort større enn en femmer, og den reduserer faren for naturlig seleksjon betraktelig i tilfelle en skulle glemme å slå av displayene på helvetesklokka før en legger seg om kvelden (Takk til Borud, som smittet meg med “hard darwinisme”-memet).

Jeg har også tatt de første små skritt ut i trådløs-verdenen ved å snekre sammen en liten dings som PC’en kan snakke serieprotokoll over via 434MHz senderen fra Sparkfun. Mottakeren plugget heldigvis rett inn i Nixiekortet uten problemer og kommuniserer tilsynelatende greit med dette.

Laget først et lite testprogram i C# som bare sendte en bytesekvens ut på serieporten. Moddet så programvaren i Nixiekortet for å vise verdien av hver innkommende byte på en av portene når det ramlet inn et interrupt om at det var ok å lese data fra UART’en.

Det ser faktisk ut til at greiene snakker sammen, men jeg tror jeg har støy (mistenker at inverteren bråker fælt), eller encoding-issues, da leamikken ennå ikke helt har bøyd seg i støvet for jernviljen min (denne er dog noe rusten etter å ha forsøkt å oppdra unger i flere år). Debuggingen er også litt slitsom, da jeg ikke kan gjøre det in-circuit. I tillegg så går det ekstra tregt når det bobler opp spørsmål i bakhodet av typen “Hmm, lurer fælt på om en frame er inklusive eller ekslusive stop-bit’en(e), eller trenger jeg i det hele tatt å bekymre meg for det ?”. Problemene kan kanskje også skyldes at jeg ikke har montert en ekstern krystall på kortet enda, og at baudraten drifter pga upresis internklokke.

Den største overraskelsen fikk jeg likevel når jeg koblet fra senderen. Nixiekortet gikk da haywire og displayet syklet gjennom random-siffer i en vanvittig fart. Dette kan tyde på at jeg kanskje ikke skulle gått for LIDL-style kommunikasjonsutstyr, eller at mottakeren sender random-data til UART’en hvis den ikke har kontakt med senderen. Synes likevel dette er i overkant udda oppførsel. 

Vi får stirre intenst på skjermen inntil løsningen åpenbarer seg. Går det mot formodning til helvete, så får vi dra XBee’en fram fra deleskuffa, eller koble et lite blåtannmodem til kortet, slik at en kan stille den fra PC eller telefon. Noen som vet om iPhone/iPad støtter blåtann-SPP ?

Kortet med mottakeren plugget i og med sexy minipower til venstre.

Med de beste intensjoner, så dro jeg til med shellakk over et basisdekke av svarte diffuse toner som fremdeles lot en skimte treverket gjennom lakken på Wimshurstmaskina.

Jeg opplevde et øyeblikks total lykke og triumffølelse mens jeg dro det første toppstrøket av shellakk. Det varte helt til jeg tittet et par cm bak penselen. Der fulgte et spor av uønskede kryssreaksjoner fra hælvete (2 forskjellige lakktyper. 2 forskjellige løsemidler. Utålmodig…). Det endte i et helt spekter av katastrofer. Det endte ikke vakkert.

Jeg valgte etterpå å gå veien via paint stripper for å komme ned til treverket for å starte på nytt og heller benytte samme type lakk i alle lagene. De av dere som på et eller annet tidspunkt har brukt dette stoffet vet at det er relativt heftig og at det normalt oppbevares så langt unna laserte antikviteter som overhodet mulig. “Patina” er derfor ikke lenger et ord som benyttes i høflig konversasjon i vår famile.

Jeg synes jeg ser for meg scenen der en av mine fremtidige etterkommere håpefullt, og med dollartegn i øynene drar fram maskina de har arvet på en eller annen fremtidig variant av Antiques Roadshow – og eksperten ytrer noe i gata “If this hadn’t been restored by an amateur, it would probably be worth …”

Da har man mottat en ny batch med kort fra Eurocircuits. I dagens leveranse lå blant annet NixieDriver 1.0-kortet. Det er foreløpig rimelig utestet. Har i kveld kun rukket å montere komponentene, samt verifisert at det lar seg programmere. Som tidligere nevnt, så drives av en god gammel AtMega8515, men hvis du er Arduino-frelst, så er det forsåvidt bare å hive inn to rekker med headere istedet for IC-sokkelen, og vips så har man NixieDriver for Arduino også (litt kabling må dog påregnes…)

Av I/O, så er det en port for UART, slik at du kan kontrollere kortet fra en annen dings hvis du ønsker det. I den samme porten, så kan du også droppe inn en RF-modul for å ha en trådløs link til kortet. Har lagt opp kortet til å kunne brukes til klokker med opp til 6 siffer (+evt en dekatron) i displayet.

Når jeg er ferdig med å finne de feilene jeg vet jeg høyst sannsynlig har hatt det for travelt med å luke ut i designet (pleier å stabilisere seg etter et par revisjoner), så tenker jeg vi lager kort for strømforsyninga også.  Deretter blir det vel å flogge stasen til de som måtte være interessert på NEONIXIE-L.

I ettermiddag, så initierte jeg Timeexpanders mest ambisiøse prosjekt så langt. Vi skal forsøke å reprodusere den mytiske Oslo-ringen som vi mistenker har røtter helt tilbake til 1500-tallet – og vi skal gjøre det med marsipanoppskriften til selveste Nostradamus. Det er ikke bare ekstremt godt, det kan ifølge mannen selv også inntas som medisin, selv om han utelater hva det hjelper mot.

“Take a pound of sweet, finely peeled almonds and pund them thoroughly in a marble mortar with half a pound of Madeira sugar. When you have ground everything well together, add a little rose-water, so that they do not deteriorate.”

Avsnittet over er hentet fra et opptrykk av “Treatise on cosmetics and conserves”, opprinnelig skrevet i 1555 av Nostradamus.  Sannsynligvis, så har han rappet oppskriften fra noen andre, da Hermolaus Barbarus, som levde fra 1453-1493, allerede da refererte til blandingen av mandler, sukker og rose-vann som “marsipan”.

Rose-vannet har forsvunnet fra moderne marsipanoppskrifter. Det var heller ikke helt lett å oppdrive. Jeg måtte innom et iransk “mini-supermarked” i Trondheim for å få tak i det. Butikken var på størrelse met bøttekottet i ei Brustad-bu og hadde bare 5  hyller, men karen bak disken fant fram 5-6 forskjellige varianter som jeg kunne velge mellom. Jeg rasket med meg den dyreste de hadde (34 spenn, og korka var ikke helt tett, men…).

Nostradamus anbefaler å bake marsipanen på kjeks, men siden han ikke gir en tidsriktig oppskrift på kjeks, så har jeg rappet et utgangspunkt fra Nigella, og erstattet mindreverdige ingredienser med ekte vare.

Ingrediens-lineup’en min var som følger:

Til marsipanen:

• 300 g mandler
• 150 g brunsukker (I know, I know, han spesifiserer Madeira-sukker. Antok at det var noe i gata råsukker og ihvertfall ikke raffinert, så det får våge seg.)
• 1 ss rosevann (helt essensielt)

Til kjeksene:

• 90 g usaltet smør
• 100 g sukker
• 1 egg
• frøene fra en halv vaniljestang
• 200g hvetemel
• 1/2 ts bakepulver
• 1 klype sydesalt

Final touches:

• en enorm blokk med mørk Belgisk sjokolade
• mandelflak

Så er det på tide å skride til verket:

Start med å koke opp litt vann. Hiv mandlene oppi og la dem ligge der til skallet begynner å løsne. Deretter tar du av kaserollen fra plata og piller skallet av mandlene. Legg mandlene deretter på et brett som du setter i ovnen på ca 90 grader. Her lar du dem ligge en halvtimes tid til de er helt tørre.

Mens du venter på mandlene, så blander du smør, hvitt sukker og frøene fra vaniljestangen til det danner en kremaktig konsistens. Rør deretter inn egget. Bland dette med mel, bakepulver og salt. Elt sammen alt til en smidig deig, som du så setter i kjøleskapet.

Nå ! Nå skal vi lage marsipanen.

Dra fram den store steinmorteren din (den trenger ikke være laget av marmor som N. sier, men den må helst være stor og tung. Marsipan laget på denne måten er mannfolkarbeid, og du kommer til å bli svett. (Hvis du i vurderer kjøkkenmaskina nå, så bør du være klar over at jeg vil få rede på det – eventually – og utsette deg for hån. Følg derfor den smale sti og les heller videre istedet for å tenke skitne tanker om juks og bedrag. Se bare på oppsettet mitt. Jeg har plassert kakao-guden min foran slik at han skal passe på at jeg ikke jukser)

Lemp mandlene oppi (anbefaler ikke å ta alle på en gang). Deretter begynner du å slå… Lenge… Hardt… Bland i brunsukkeret og gjør som vi sier på trøndersk: “DÆMMEL SOM FAN”.  Denne prosessen har flere faser. Du ønsker først å få ting så finkornet som mulig. Deretter ønsker du at det skal henge sammen. Slå derfor som en tulling på denne massen til den begynner å klumpe seg sammen og får en litt glinsende overflate. Deretter tilsetter du piece de resistance, dvs en ss rose-vann. Til slutt arbeider du massen sammen med hendene til den ser noenlunde slik ut:

 Nå er du over kneika og kan ta ut deigen til kjeksene fra kjøleskapet. Rull den ut til ca 3-4 mm tykkelse og stans ut fine små kjeks (med hull i !). Deretter ruller du ut små fine pølser av marsipanen din (har du ikke lagt ned litt elbow-grease i dæmlingen, så er du sannsynligvis på gråten nå, men det er til pass for deg). Dander deretter kjeksene på et bakepapir med en marsipanring på toppen.

Smell deretter hele greia inn i ovnen på 180 grader og la det stå i en 10 minutters tid. Nå stikker du en tur ut på trappa og tar deg en sigarett. Etter å ha stumpet denne i blomsterpotta ved trappa, til samboerens store irritasjon, så går du inn på kjøkkenet og tar kjeksene ut av ovnen. La dem avkjøle seg litt p[ en rist mens du smelter en 2-400 gram Belgisk sjokolade over vannbad. Pensle dem med smeltet sjokolade og sprinkle løvtynne mandelflak på toppen. Sett dem deretter til avkjøling.

Har du gjort all rett, så vil du ende opp med noe som ser slik ut:

Nå er det sikkert noen som lurer på hvordan de smaker. Jeg aner fremdeles ikke. Sitter foran brettet og stirrer på dem i påvente av at sjokoladen skal stivne. Med litt uflaks så er de borte før jeg får stått opp i morra tidlig, da ungene gjerne står opp tidligere enn meg.

Jeg anser uansett dette som “Osloring 1.0″. Gir meg ikke før jeg har svart belte i å produsere sånne.

Mulig jeg er noe farget av reprisen på “Shakespeares skjulte koder” på NRK i kveld. Tifleldigvis er jeg også litt farget av “The Holy Blood and the Holy Grail” (en av de bedre konspirasjonsbøkene i forrige århundrede)

(IS:Dette er ikke en konspirasjonsblogg, så jeg tar kortversjonen)

I denne boka er dette bildet, malt av Nicolas Poussin et mystisk element. Man ser på motivet en gjeng slackende gjetere som myser på en mystisk inskripsjon; “ET IN ARCADIA EGO”. Graven finnes . Den ble angivelig oppdaget i 1970 – identisk til den på bildet (Rett utenfor en landsby ved navn Arques)

Den er dog referert til i en “memoire” fra 1709 (og jeg koker referansen rått fra Baigent, Leigh & Lincoln. Here we go…. “8. All the manifestos are printed in Waite, Real History of the Rosicrucians” (venter på nåla her nå..)

And for ye who has not yet connected ze dots: Når er bildet malt ? Joda, det er malt i 1637′ish, hvilket er “rett etter”‘ish Francis Bacon sin død i 1626 (another needle dropping ?)

Og så til den tredje nåla:

“Et” == Og

“In” == i/på

“Arcadia” == kiste/grav/kiste.

“Ego” == jeg

Og nå for ze piece de resistance:

Poussin var jo franskmann. “Acadia” er tilfeldigvis det franske navnet på Nova Scotia, som jo har en småsentral rolle i Shakespeares skjulte koder. Hvis en bare hiver inn en “R” for “Rosenkreutzer”. Tilfeldigheter ? Neppe ! I rest my case

Har handlet inn såpass mye i slengen av en del ting at jeg like gjerne kan tilby enkelte småting i nettsjappa uten at det vil gå spesielt hardt utover fremdriften i prosjektene.

Jeg har nettopp oppdatert katalogen med masse snacks. Nixie-fetisjistene vil nok like de hardt researchede pinnesoklene til IN-1 og dekatroner som nå ligger ute. Antar at disse vil rives vekk på kort tid ( – or not. Må vel bare innse at ikke hele verden har de samme interessene som meg…)

En ny palle med Alginat i tannlegekvalitet har også ankommet. Perfekt for å ta avstøpninger av folk og fe.

Hvis du lurer litt på hvor nettsjappa er, så er det bare å myse på fliken oppe i hjørnet med det lett snuskete navnet “TE Shop”, eller klikke her.

(Har vel konkludert med at fraktberegning er et lite helvete. IC’er og smådingser kan sendes i liten boblekonvolutt. Rør må sendes godt pakket. Har brukt minste smartposteske som fast fraktpris så langt, slik at jeg kan være helt sikker på å slippe å ha noen kunder i sjappa inntil jeg får laget en litt mer elegant fraktberegning).

Dette er kanelboller som smaker slik som de gjorde i drømme når du var 5 år og var på besøk hos mormor – no less. Ikke la deg lure av de bollene du får kjøpt som jeg-er-i-tidsklemma-så-det-er-liksom-helt-ok-med-ferdig pose-mix, dvs der du kun skal tilsette vann og litt fett. Disse smaker som en blanding av tofu og riskjeks og har en tekstur som bedervede mumieører – til sammenligning.

Ingredienser:

• 150++ gram SMØR
• 5 dl HELMELK
• 1,5++ dl SUKKER
• 1/2 ts sydesalt (læsøsalt funker bra)
• 2 ts kardemomme
• 50g SØTGJÆR (Ikke bruk tørrgjær. Dette er djevelens oppfinnelse)
• 850 g siktet hvetemel
• 1 egg.

Fyll:

• 100++ gram romtemperert SMØR
• 9 ss SUKKER
• 3 ts kanel

(ingredienser)

Før du begynner, så setter du stekovnen på 250 grader. Smelt deretter smøret i en kasserolle og tilsett melken. Hvis melken har romtemperatur og du er på ++-siden av smørmengden, så treffer du sannsynlig spot-on når du stikker et termometer oppi kaserollen og kan lese av en temperatur på 37.00 grader. Smuldre deretter gjær opp i blandingen og visp så til all gjær er oppløst.

Bland sukker, mel og kardemomme i en bolle og lag en fordypning midt i. Hell melkeblandingen oppi og elt sammen deigen. Siden du er alene hjemme, så er det helt greit om det glipper et par ytringer av typen “Who’s your daddy ?” og “Oh mama !” mens du holder på med dette, men ikke la det gå for langt. Blir det klissete, så tilsetter du bare litt mer mel.

Nå er det tid for å gjøre klart fyllet. Bland sukker, smør og kanel sammen i en bolle slik at det får en jevn og smidig konsistens.

(Fyll)

Glem alt du har lært om heving av deig og rull deigen ut til en diger Pizza-aktig sak., med en tykkelse på ca en cm. Smør på fyllet og strø gjerne litt ekstra sukker over.

Deretter ruller du hele greia sammen og deler den opp i et passende antall boller. Disse legger du utover på stekeplater som du allerede har smurt med SMØR. Nå, kan du sette bollene til heving oppå ovnen, der det er godt og varmt. Legg et lite bakeklede over, slik at det ikke trekker på de små tandre bollene.

Etter 30-45 minutter så kan du titte litt på dem. Hvis de har vokst seg enormt store, så er de klare for steking. Er de like store som de var når du satte dem til side, så ligger ikke dette for deg, og jeg vil anbefale deg å heller gå på butikken slik at du kan lide deg gjennom tørr bollemix – du fortjener ikke bedre.

Nuh – nuh skal det pensles. Dette er kritisk ! Visp sammen et egg og dra fram en egnet matpensel. Pensle toppen og kantene på hver bolle og så smeller du dem inn midt i ovnen. La dem stå 5-6 minutter før du tar dem ut. Legg dem over på en rist for avkjøling og pass på at du ikke brenner deg på karamellisert sukker som evt måtte renne av (Dette gjør fryktelig vondt, og siden du er alene hjemme, så er det ingen som kan trøste deg)

 Etter avkjøling, så tar du fram et egnet fat. Legger 3-4 boller på dette og tar med deg inn i stua sammen med en halv liter med iskald cola med et berg av is oppi. Deretter slår du på TV’en. Bon apetit !

PS: De bollene du ikke spiser, legger du i kakebokser som du merker med “spiker, beslag og kjedelige manneting”, slik at ikke ungene finner dem.

Vår trofaste tegneseriepusher har foretatt en mindre strategisk dreining og har nå i tillegg til kledelige goth-maid antrekk, også fått Ramune (japansk brus) i hyllene. Sånt må en naturligvis smake på og jeg bestilte verdensvant “en av hver” (lykkelig utvitende om at denne brusen da kommer i hele 26 smaker – inklusive “octopus” (velger i det lengste å håpe på at noe forsvant i oversettelsen her…), “muscat” og “wasabi”. Heldigvis hadde han kun tatt inn 6 fruktsmaker).

Flaskene er dødkule og det er et lite rituale å åpne dem. Først må en få av beskyttelsesplasten, deretter må en frigjøre åpneren som en så plasserer oppå den fastlåste glasskulen i flaskehalsen. Deretter må det trykkes hardt ned med håndflata oppå flasketuten. Ikke slippe taket for noen pris (pga faren for blowback) ! Hvis du holder flaskene i en optimal vinkel, så ser de også ut som alienhoder. Etter å ha slukket tørsten, så er blodsukkeret på topp – i tillegg til at en har glasskule-memorabilia som minne.

Jeg har nå startet prøvesmakingsrundene og veltet i går i meg Eple-varianten. Jeg har etter år med research konkludert med at ekstremt søte ting må serveres nær frysepunktet (Unntak for Stratos som funker bra når den er “lun”, men da bare sammen med Cola som rolig har sildret ned i glasset over et berg med skavet is), og jeg hadde derfor kjølt ned Ramune-flaskene kraftig.

Min konklusjon er at dette er en brus som funker på varme sommerdager. Akkurat passe karbonert. En anelse syntetisk, uten at det slår negativt ut (ikke en dråpe fruktjuice å oppdrive hverken på etiketten eller i flaska). Bedre stayerevne enn DrPepper. Lover bra så langt, men jeg frykter cherry- og lychee-variantene. Det kan bli sticky.

Ideelt sett så burde jeg ha hatt en med agurksmak, men det produseres da ikke – ikke engang i juli.

I morgen: “Oppskrift på kanelboller for menn som er alene hjemme”. Tror dere bør vurdere å hive innpå noen statiner allerede nå. Denne står ikke engang i min trofaste “Feit i en fei“. (Matinteresserte bør også følge med videre utover, da jeg planlegger et forsøke på å reprodusere Nostradamus sine marsipankjeks. Lykkes jeg, så kan dette resultere i total kollaps av det eksisterende Rosenborg Dampbakeri-dominerte “Osloring”-markedet. Stay tuned !