Av og til skjer de merkeligste ting.

Jeg har en sterk fascinasjon for eldre vitenskapelige instrumenter og mekaniske innretninger. Jeg importerte eksempelvis for en tid tilbake et tysk antikt mikroskop for å kunne overrekke madammen en passende gave i forbindelse med vel overstått disputas. Dette står fryktelig ensomt og mangler en partner for å holde seg med selskap i vitenskapshistoriekroken jeg ser for meg i det nye huset.

Noen av de første postene på TimeExpander omhandlet konstruksjon av en Wimshurstgenerator (Se Jakten på sommerprosjekt, Leydenflasker og Eikestøv lukter egentlig ganske godt fra 2006). Dette prosjektet involverte glass-skjæring, metall- og tredreiing, samt en del andre disipliner jeg ikke behersker. Jeg hadde hverken riktig utstyr eller et egnet verksted og prosjektet stoppet på grunn av dette etterhvert opp. Jeg har fremdeles de delene som faktisk ble produsert – og de irriterer meg hver gang jeg ser dem (selv om jeg er litt stolt av glass-platene og eikebasen). Til tross for at prosjektet har vært i dvale en tid, så har jeg har handlet ganske mye litteratur om denne typen maskiner siden 2006 (Electrical Influence Machines fra 1923 ble trykket opp igjen i år (orginalutgaven går for 2-4KNOK i sliten utgave hvis du er purist) Jeg har også handlet inn en ny utgave av The Dirod Manual,)

I går kveld var det igjen lite spennende å finne på TV’en, så jeg plukket fram laptoppen for å slå ihjel litt tid. Inspirert av bøkene fra Device Gallery, så begynte jeg å søke på Finn etter gamle dingser som kunne kannibaliseres for bruk i fremtidige steampunk-prosjekter (Jeg burde ha hatt en eller annen form for foreldrekontroll på PC’en, men modern er dessverre ikke speselt teknisk anlagt.). Etter å ha browset gjennom samtlige dingser under “Antikviteter”, så konkluderte jeg med at Norge er et teknisk historieløst land. Ikke et tannhjul å oppdrive. Det eneste vi har å by på er bling og bondeantikviteter. Jeg valgte likevel å ta en siste titt under “Samleobjekter” før jeg fant fram hodeputa for å erklære lørdagen for over.

Sammentreff 1 (esimert sannsynlighet P1: 1/frykteligstorttall)

Og hva skuer mine øyne ? Jo, mellom alt rælet, så ligger det en “Influensmaskin” til salgs ! Ikke er den fantastisk dyr heller. Dette er første gang jeg har sett en slik for salg i Norge, selv om de for et par generasjoner siden prydet glass-skapene i fysikksalen til ethvert gymnas og universitet med noenlunde respekt for seg selv. Jeg vil anta at de fleste ble utslitt og kastet, eller rappet med hjem av fysikklærerens sønn ved første og beste ryddedugnad på skolen. Maskina på finn hadde kun ligget ute i 2 dager – og den var enda ikke solgt !

Sammentreff 2 (esimert sannsynlighet P2: 1/frykteligstorttall)

Maskina var til salgs i Trondheim ! Dette er ikke sånt som kan sendes trygt med _noen_ form for fraktfirma, da de er relativt store og er laget av glassrør, glasstaver, treverk, lakk, bakelitt og udda tidstypiske materialer. Jeg kunne m.a.o. dra for å titte på den, samt transportere denne tandre skapningen omsorgsfullt til sitt nye hjem – etter å ha forhandlet frem adopsjonsbetingelsene.

Sammentreff 3 (estimert sannsynlighet p3: 1/frykteligstorttall)

Jeg avtalte å avlegge selgeren et besøk i dag formiddag. Når jeg ringte på døra, så registrerte jeg at vi jo såvidt har hilst på hverandre ved en tidligere anledning i lokalene til Trondheim Pinheads. Betingelsene for en ok handel var derfor absolutt til stede.

Mot alle odds (dvs 1: 1/P1*P2*P3), så er jeg da eier av noe jeg har ønsket meg siden jeg første gang så en i kjellern på London Science Museum tidlig på 70-tallet.

Det skal vel saktens sies at denne maskina er et restaureringsprosjekt, men den var rimelig komplett. Den manglet utvendig metall på leydenflaskene, reimene var morkne, skivene haddes slått seg, det manglet en liten messingstav og noen messsingledere, samt at en bakelittholder var knekt. Sektorene på skivene var borte, og alle børstene må skiftes. Likevel er dette peanuts i forhold til Joker Poker-prosjektet mitt for noen år siden ! Den skal dog restaureres med respekt. Kanskje skal den få bli en mal for en fremtidig kopi også.

Jeg er litt usikker på alderen på maskina, men jeg vil ut fra materialer og konstruksjon gjette på at den er fra 1920-1930-tallet (med en feilmargin på 20+/- år). Den er produsert i Bergen av “C.Monsen”, som tydligvis leverte denne type utstyr til skoleverket. Hvis noen har litt mer info, så setter jeg pris på tips. Alltid morsomt med litt historie. Jeg ser forøvrig at tilsvarende franske maskiner solgt på auksjon hos Christies daterer fra slutten av 1800-tallet. Med de oppnådde auksjonsprisene i hodet, samt tilstanden, så tror jeg også at prisen for maskina var rimelig fair for både selger og kjøper.

Maskina er en Wimshurst-maskin, som er en type influensmaskin, eller på godt norsk en “elektrostatisk generator”. Det blir litt jobb, men den skal settes tilbake i sin orginale stand. 

(“my preciousssssss…”)

PS. Det eneste jeg mangler nå for at livet mitt skal være noenlunde komplett(ish) er en tysk Enigma-maskin (Det finnes faktisk en slik i trondheim, men den er neppe til salgs…). Må vel kanskje nøye meg med litt rimeligere retro kryptoutstyr fra andre land, selv om sannsynligheten for å komme over slikt etterhvert er noe nær null.

Vaskedama kom på besøk i dag og jeg måtte ut av huset blodtidlig. For å ha noe å gjøre, så tok jeg med meg rullen med “Stillhetens øy” (Christopher Rådlund) ned til Bakklandet for innramming, rasket med meg VG fra kiosken på hjørnet og ruslet deretter mot cafe Bristol for å slacke i sola med en croissant og en dobbel espresso.

Etter å ha myst litt i avisa, så registrerer jeg at terroren herjer og at aceton peroksid igjen er terroristenes våpen.

En skal kanskje ikke le av sånt, men jeg må innrømme at jeg humret litt for meg selv. Dette er da det samme sprengstoffet som vekket overingeniør Sneen (og sannsynligvis halve Othilienborg borettslag) fra den velfortjente middagsluren sin en sommerdag på midten av 80-tallet. Gjerningsmannen ble dessverre aldri identifisert.

Informasjon vil helst være fri, og den er i motsetning til hva opinionen måtte tro – ikke avhengig av internett for å kunne bli det.

Dette var i tiden før PC’ene var spesielt utbredt. Den eneste spillkonsollen på markedet var Atari VCS (bundlet med PONG…). Internett var ikke et ord i det norske vokabularet, og 75/1200 modem i beige plast var skikkelig hot, selv om en ikke hadde noen andre datamaskiner en kunne ringe til (stakkarene med 300 bauds modem fikk gjennomgå selv om de forsøke å ta igjen ved å skryte på seg full-duplex (75/1200 referer da til bits/sekund inklusive protokolloverhead)).

Men, vi kjedet oss aldri. En kunne alltids krasje modellfly, samle på frimerker, eller i fellesskap late som en kunne reglene til D&D, Var det ekstra lite å gjøre en dag så laget vi raketter og ting som sa *BOOM*.

Nå lurer du sikkert på hvor datidens ungdom fikkdenne type informasjon fra. Joda, vi fikk den tilsendt i posten (tenk “IP over brevdue” / snail mail) - fra USA. Nyhetsbrevet fra Scandinavian Music Club og Egelos tryllekatalog var vel det mest eksotiske som normalt dukket opp i postkassa på den tiden. Jeg husker ikke helt hvor jeg så annonsen, men jeg endte ihvertfall opp med å bestille katalogen fra Paladin Press. Tror ikke jeg tar i for mye hvis jeg sier at nakkehårene reiste seg når jeg første gang bladde gjennom sidene i denne. De hadde et eget kapittel med lister over bøker som kun omhandlet improviserte eksplosiver.

Survivalist-bølgen herjet i USA på denne tiden, og det var ikke måte på hvor forberedt den gjengse republikanske hytteeier burde være i fall demokrater skulle vinne neste valg, eller gud forby, en homofil kommunist skulle dukke opp ved delstatsgrensa. De hadde (og har vel forsåvidt fremdeles) forlag som levde av å trykke opp bøker som vel best kan karakteriseres som tilhørende på den “ytre høire fløy”. Dette var ren info-porn for oss som var flasket opp i sosialdemokraties overbeskyttende vugge – om som hadde gjort flere table scans i Aschehoughs konversasjonsleksikon for å finne spenstige oppskrifter på ustabile kjemikalier som ga morsomme eksoterme reaksjoner.

En bør ha i bakhodet at dette var en epoke der Reagan herjet som verst, og de hadde et forsvarsprosjekt med mangemilliardbudsjett og klengenavn “Star Wars” (SDI) – uten at noen stilte spørsmål. Hadde du noe legitimt å forsvare deg mot, så var alt lov. De som allerede hadde en atombunker i bakhagen, stappfull med hermetikk, hadde fremdeles en enorm kunnskapshunger m.h.t. hvordan de kunne slå tilbake mot alt som truet i buskene.

Ting var enklere før. Kommunister, abortforkjempere, homofile og terrorister var lette å spotte. Kommunistene organiserte seg i lokale lag (samt at de var lette å kjenne igjen på basis av et karakteristisk viltvoksende skjegg, hornbriller, samt at de alltid hadde skinnlapper på albuene på dressjakka i cordfløyel), abortforkjempere er jeg litt mer usikker på men jeg mistenker at banner med slagord som “selvbestemmelse” og “frihet” skurret noe voldsomt i konservative sinn. Homsene holdt seg til egne klubber og terroristene nøyde seg med å kapre fly som de så tvang til å lande på helt andre flyplasser (sannsynligvis for å ødelegge verdensøkonomien gjennom enorme forsinkelser i den kommersielle flytrafikken). Enkelte satte til og med fyr på seg selv for å vekke allment ubehag.

Det amerikanske forsvaret laget i 1963 flotte og fryktelig lettleste manualer for improvisert geriljakrigføring. Mye tyder på at verden hadde sett en del anderledes ut hvis de istedet hadde tilbudt soldatene bedre engelskopplæring, samt noen videregående fag.

Vi sakser litt fra kravspesifikasjonen til “The Improvised Munitions Handbook” fra Frankford Arsenal, mangfoldiggjort av Desert Publications, og vennligst distribuert fra Paladin Press til norsk kvisete ungdom via det Norske Postverket.

Fra krav til “Performance Characteristics”:

9b) “Format and Language”

(1) “The basic handbook will be written in simple and concise language readily understandable by Special Forces personel.” (samt for kvisete tenåringer og wannabe terrorister, red. anm.)

(3) “Instructions will be presented in step by step sequence”

Dette var gull for tenåringer som ville lage neste-generasjons kinaputter, og tydeligvis også for dagens terrorister, selv om det forundrer meg litt at de har brukt 30 år på å grave fram dette materialet. Det som er litt skremmende er at det amerikanske forsvaret har lagt ned såpass mye tid og arbeid i å gjøre materialet tilgjengelig og lettforståelig. De har forsåvidt lyktes. Oppskriftene er så enkle at de har senket terskelen noe inn i hampen mht hvem som kan koke sammen disse stoffene.

En trenger ikke spesielle kognitive evner eller høyere utdanning. Det hjelper om en kan snakke. Slik at en kan handle de respektive produktene. I tillegg så er det en fordel, men sannsynligvis ikke en nødvendighet, med velutviklede frontallober, slik at en er i stand til å holde igjen spontane politiske slagord og ytringer mens en står i skranken på apoteket.

USA drev jo i sin tid heftig opplæring av Afghanere mens Afghanistan var okkupert av Sovietunionen. Jeg vil anta at “improviserte våpen” også var i læreplanen. Når bomber av denne typen begynner å dukke opp, så har jeg en følelse av at det er noen som i det minste burde si “hei”, når de møter seg selv i døra. En ting er at en ikke kan hemmligholde denne typen informasjon. Noe helt annet er å produsere og tillate distribusjon av forenklede lærebøker i hvordan en produserer slikt.

Jeg registrerer at det nevnte forlaget har fjernet disse bøkene fra listene sine, men skaden har vel allerede skjedd.

(Fra AP-oppskriften i kapittel 1 i “Improvised Munitions Black Book, vol 3″, fra Desert Publications)

PS. Note til PST. Redaksjonen flytter snart inn i ny bopel, så dere må oppdatere registrene deres.

Akkurat når det begynte å bli vanskelig å tilfredsstille magazin-fix’en sin på Narvesen (alle bladene er til forveksling like, og ingen har noen form for innhold som ikke er sakset fra et annet sted), så dukket dette bladet opp:

Coveret er smått cheesy, og det er forsåvidt skrudd sammen over den samme lesten som alle andre mags der ute, dvs med gadget-sider, dybdeintervju, lettkledde damer, biler, reisereportasjer, kunst, japan-fetish-bait, matoppskrifter (eksempelvis andeburger…).

Men,…

Til tross for dette, så er dette det friskeste jeg har sett på magasinfronten på en stund. Jeg åpner det. Smiler litt. Kjører browse-lukketesten for å se om jeg gidder å åpne det igjen. Åpner det. Smiler litt og gleder meg til når jeg skal sette meg ned i godstolen med hvite arkivarhansker for å lese det perm til perm. Kanskje kjøper jeg et nummer til i tilfelle det blir utslitt.

Litt usikker på hvilket markedssegment Egmont ønsket å treffe her, men Narvesen hadde i sin uendelige visdom gitt det hylleplass i samme seksjon som Bizarre Magazine og Fortean Times (gikk helt tilfeldigvis forbi reolen – var egentlig på utkikk etter en pakke tyggis og VG  - mens jeg ventet på bussen…)

 Uansett, så var dette *INNERTIER* for mitt vedkommende (sannsynligvis sikter de seg inn på den delen av befolkningen med en viss overskuddslikviditet, selvironi, og som ikke helt ser poenget med å bli voksne – dvs menn godt over 30 som nettopp har blåst 20K på å kjøpe limited edition av Carl Barks Library og som ikke klarer å rive seg bort fra NERF-seksjonen når de er med ungene på den lokale lekebutikken).

Ser i forbifarten at Volum 1 i kunstbokserien fra Device Gallery nå er priset godt i overkant av 2000 spenn – brukt – i paperbackversjon… D.v.s den har steget ca 1000% i verdi siden jul. Vi får holde en retrofuturistisk knapp på at de ikke kjører noen flere opplag.

Jodorowsky kliner til med en prequel til den ikoniske “Inkalen“. Dette verket fra 2009 gikk meg hus forbi og det var med en viss forventning jeg plukket det med meg fra Outland for et par dager siden. Kvaliteten er nok litt mer variert enn den opprinnelige historien, men det er er fremdeles gull for oss som holder en knapp på europeiske serier. Faraos Cigarer har samlet alle seriene i en diger hardcoverutgave på 300 sider. De siste sidene er en direkte overgang til Inkalen (som også finnes i like lekker innbinding). Løp og kjøp begge !

Jeg sendte samboeren til Åre, la ungene tidlig, skrudde av TV’en og satte meg til i godstolen for et gjensyn med John Difool, Deepo, TV-slavene og de klassiske skytekonkurransene med selvmordshoppere som blinker.

Hvis jeg sier “Anarkoreven” eller “Syphilia Morgenstierne”, ringer det noen bjeller ? No ?

Men hva hvis jeg sier at Christian Vennerød var redaktør, da ?

Niks, jeg snakker ikke om “Dine Penger”, men om Gateavisa !

Den dukker fremdeles opp med ujevne mellomrom i avishyllene, men har i likhet med Dagbladet – tapt seg noe. For 20-30 år siden derimot, da var det sprut over dem. Den var (er kanskje fremdeles ?) gratis for innsatte, og de gikk eksempelvis ikke av banen for research av typen der en stjeler søpla til statsministeren for bruke som grunnlag for en frisk “her er ditt liv”-artikkel med spenstige og intime avsløringer. Det var en salig miks av anarkistiske ideer, “gartner-tips”, Gilbert Shelton-striper, piratradio og alle former for motkultur. Den var en fryd å lese i en epoke som var sterkt preget av konformitet og sensur. Hvordan de slapp unna med det sliter jeg fremdeles med å forstå, men all ære til de som gjorde avisa mulig !

(Du aner kanskje at dette er en ny “loftspost”, men det blir en av de siste – lover)

Jeg kom over et lass av GA sammen med seriene, og måtte selvfølgeligvis bla litt.

Jeg tror jeg skal begrense meg til å si at jeg humret litt for meg selv når jeg fant igjen artikkelen skrevet under det noe Gibson-inspirerte pseudonymet “Neuromancer”. Tittelen var “Om den avantgardist-nihilistiske teknofetisjismens grunnlag”, og innholdet var en helside med motkulturelle teknotips. Spekteret var vel innenfor intervallet naivt / “totally harebrained” til høyst reell WMD-tech du kunne tilberede på hybelen hvis du befant deg i kategorien “sint ung mann” og var sulten på et avsnitt i historiebøkene.

Har du dette nummeret, så kan du forsåvidt lese det selv. Jeg velger å ikke gjengi noen deler av innholdet her, da jeg har sett de styggere google-algoritmene inn i hvitøyet ved tidligere anledninger. TE er familievennlig site.

Det som er litt sjarmerende er at denne artikkelen faktisk var såpass kraftig kost at anarkistavisa GA valgte å sensurere deler av innholdet !!. (pingleanarkister… )

Vi sakser GA’s redaksjonelle kommentar til artikkelen.

(“nettet” var på denne tiden forbeholdt kun de med universitetstilknytning, og det var ikke så veldig mange år siden William Gibson først coinet begrepet “Matrix” for å beskrive virtuelle informasjonslandskap. Du kan jo regne ut året selv hvis du er fryktelig nysgjerrig, eller jobber i PST)

Håper forfatteren har blitt litt klokere (og bedre til å skrive…) på disse årene. Hvem vet, kanskje kommer han ut av skapet om noen år og vedkjenner seg eierskap til pseudonymet ?

(Bildet er rappet fra http://www.freaknet.org.uk, som garantert har rappet det selv…)

Hard dag med loftsrydding i dag. Fryktelig hard. Brøt nesten sammen i gråt når jeg ved en anledning satt fast mellom kassene. Første raid resulterte i ca 300 bøker som skal avleveres nærmeste antikvariat. Det gjenstår enda en del bøker- i tillegg til en del tegneserier. D.v.s. “en del” som i “fare for setningsskader hvis jeg flytter ut alt på en gang”. 

En finner nesten alltid gull i slike prosesser. Dagens høydepunkt kom i form av et par barnebøker som du nok ikke finner i hyllene lenger. H.h.v, “Bongo” av H.J. Barnard (orginaltittel : “Bongo de negerjongen met de zonniste lach van heel Africa”,  og “Luju” (orginaltittel: “Luju the Honey boy”, Copyright South African General Mission, 1965…)

Jeg har i det siste viet en del tid til dyrking av en gryende “retro computing”-fetisjisme og er nå i gang med å pløye gjennom “Electronic Brains / Stories From The Dawn of The Computer Age”. Jeg har tidligere idolisert pocket-protectors og sokkeholdere, og betraktet dette som essensielle elementer i en alfa-geeks garderobe, men dette viser seg å være et fatalt sidespor. Veien til übergeekdom er raske biler, altered states og (som en konsekvens) rabiate, men geniale og banebrytende innfall.

Vi bringer et lite sitat fra boka:

“John Atanasoff wasn’t everyone’s idea of an academic in the 1930s. Born in 1903 and by then a professor of mathematics and physics, he loved fast cars and whisky and didn’t mind mixing the two. His high-speed drive ended at a roadside tavern, where he downed a couple of shots before the basic components of a computer came to him in a rush and he hurriedly noted them down on the back of a table napkin”

Jeg kjenner meg ikke igjen i jobbhverdagen som beskrives, men jeg skulle ønkse jeg gjorde det.

Boka “Core Memory – A Visual Survey of Vintage Computers” kom ut i 2007, men havnet merkelig nok ikke i innboksen min før i dag. 150 sider glanset papir i liggende format, innbundet i stiv perm, struttende av vovede closeups av maskiner til begjær med dekselet av. Det er utilslørt elektronikk, trioder og nixies, jern, kobber, bakelitt og emalje. Det er kvikksølvbasert RAM og loddetinn med usømmelige mengder bly. Det er skamløs retrofetisjisme, og det er vakkert. De fleste bildene følges også av noe tekst ispedd private detaljer og modellenes vitale mål.

En bør notere seg at dette er ren info-porn for gutter. De kvinnelige leserne som eventuelt måtte være på utkikk etter sofistikerte herrer ikledt sokkeholdere,  hornbriller med tape-mods og og hvite frakker med frekke pocket-protectors i lomma må nok søke videre.

Boka inneholder også (riktignok moderate) mengder med gullkorn for neste quiz-kveld. Har du eksempelvis noengang lurt på hva som egentlig presset fram utviklingen av de første integrerte kretsene ? Bønnetellernes behov for kjappere regnemaskiner ? Nope ! Vi kan takke utviklingen av Minuteman II for å ha vært med på å drive fram denne teknologien. Vurderer du å bygge deg en Atari Punk Console som neste prosjekt ? Da bør du i anstendighetens navn sende noen varme takketanker i retning nærmeste rakettsilo – de fortjener det !
Er du skråsikker på hvem som er pappa’n til internett ? Skeptisk til Skynet ? Jeg var det inntil jeg leste om den første routeren og J.C.R.Licklider, hvis visjoner om et gigantisk galaktisk (jepp, galaktisk) nettverk kickstartet ARPANET.

Tenkte jeg skulle avslutte med en liten quiz for å sjekke hvor geeky de tre leserne min er (vet dere påstår dere er flere, men jeg mistenker at noen opptrer med flere identiteter). Jeg vet innretningen på bildet under ved første øyekast ser ut som en eksplosivt drevet fluxkompresjonsgenerator, eller kanskje til nød, xenon-pumpa til en middels stor rubinlaser, men det er det ikke. Førstemann med riktig svar vinner et NOS IN-1 Nixie-rør med tilhørende aftermarket (svindyre) pinnesokler og sirlig kopiert russisk datablad.