En unge i nabolaget, la oss kalle han “Damien”, fant det i dag for godt å hive en kilo med sand og leire i gullfiskdammen. Dette var en times tid etter at jeg var ferdig med lørdagsprosjektet mitt som gikk ut på rensing av damfilteret og shining av dammen med ny beplantning. De som ikke har dam, og ikke helt klarer å se for seg dette, kan tenke “utedo”. Volumet er omtrent det samme. Farge og konsistens identisk, men en trenger ikke åndedrettsvern med kamferdråper i for å unngå brekninger.

Jeg er jo en relativt balansert kar, så jeg sverger på at alle de sjømannsglosene og intense forbannelsene som i lang tid runget over blomsterbyen i ettermiddag på omtrent samme tidspunkt ikke kom fra meg. Kan hende det var Jacko-fans som nettopp hadde slått på radioen ? Hva vet jeg.

Jeg tok det med fatning, men et par vannskift og kjemikaliebehandlinger etterpå, så var sikten i dammen fremdeles like jævlig. Vi klarte såvidt å skimte den sølvglinsende karpa etter å ha tappet ut 2/3 av mudderet, men det var fremdeles “brunt hav”. Dette medførte at jeg måtte vekke min indre Mc Guyver til liv for å redde dagen atter en gang.
Jeg fant fram ei colaflaske, som jeg stappet full av filtervatt. Deretter borret jeg noen hull i bånn av denne. Jeg hadde funnet frem min unvierselle “mekaniske interface integrator” (gaffa-tape), og så frem til en halvtime med snurring og banning. Men som en guds lykke, så var det en helt perfekt match mellom utløpsslangen og tuten på colaflaska. jeg kunne bare skru den inn, og den satt helt perfekt – og den var tett. Dette leder meg til å mistenke at det må ha befunnet seg en hagedam-entusiast i flaskedesignteamet på Cola-fabrikken.
 

 
Nå var tilstanden i dammen fremdeles kritisk, men relativt stabil – og jeg kunne gå i gang med mine “Damien countermeasures”. Som en guds lykke #2, så ankom nemlig “Scarecrow” i posten i dag. Dette er et relativt kapabelt stykke ingeniørkunst som du kan sette opp i hagen din for å skremme bort eksempelvis elg og gaupe. Jeg er rimelig sikker på at den også fungerer bra på barn. Den består av en ambient IR-sensor som styrer en ventil som du kan hekte på en hageslange med passe høyt trykk og iskaldt vann i. Du kan justere den til å bli så sensitiv du ønsker. Liker du ikke elg i hagen, så stilll den på “1″, Liker du ikke måker som fråtser i de surt oppavla fiskene dine, og så tar seg en dupp på damkanten inntil de finner det forgodt å bokstavelig talt drite i hagen din før de flyr en tur for å vente på at du skal handle inn mer fisk, så still den på “3″. Liker du ikke spurv, så still den på “8″. (Jeg har litt dårlig samvittighet med tanke på Salma – katta vår. Hun bruker dammen som drikkevansskilde, samt som lokkemiddel for å jakte på fugler, men i krigstid så må alle ofre noe)

Etter montering, så armerte jeg våpenet, og fikk en av de mer veloppdragne naboguttene som lekte sammen med jentene på plena til å meldte seg som beta-tester. Han forsøkte med en utspekulert mine å snike seg opp mot dammen i beste indianerstil. En kunne så høre et lite “click” fra scarecrow, hvorpå den fyrte av en salve som flerret av halvparten av bladene på syrinen i bakkant av dammen.

Deretter ropte jeg på madammen som satt på platten og daffet i sommersola etter middag. Jeg så nesen stakk fram fra leveggen, og en kunne igjen høre et “click” fra scarecrow. Madammen holdt på å bli spylt av dekket, men tok det med relativt godt humør.

Vi har nå PDC (Pond Defence Capability), livet er godt, og alt er klart til neste gang Damien forsøker å komme på besøk.