Mange baller i lufta nå. Jeg kjenner suget etter en astromech droid er ganske kraftig, men jeg forsøker å holde bittelittegranne igjen da jeg frykter konsekvensene for dagjobben og familielivet hvis jeg først tar skrittet og bekjenner meg som droid-bygger. Tror nok jeg definerer meg som hang-around en stund til, men problemet med realistiske R2D2 porter må likevel løses på Bergum sin droid. Etter tips på bloggen, så har Bergum og jeg googlet villt etter leverandører av 3mm PMMA-fiber. Dette må prøves ut, og droid-markedet er etter delemaset på r2builders-lista å dømme, faktisk ganske stort.

Fjerde prototypversjon av Lamna-kortet er sendt til trykking hos Elektor PCB service. De er fremdeles best på pris, og de leverer kvalitetskort. Hver generasjon blir stadig litt tightere og mer funksjonell, så jeg gleder meg virkelig til å teste siste versjon. Når hardwaren blir stabil, så kan jeg konsentrere meg om kompilatoren og språket. Kompilatorsnekring på dette nivået er kjempemoro, selv om det bærer preg av å være en ganske smal DSL. Tror ikke vi skal se bort fra at det kommer en versjon 2.5 også, da det under middagen i dag gikk opp for meg at jeg var bare en chip unna før det kunne brukes som en generisk droid-controller også (!) Hvis noen aksepterer at en kun kan adresssere 192 individuelle LEDS, istedet for 198, så kan versjon 2.4 forøvrig brukes as is.

Finnene begynner å nappe på EL-3-kortet (ihvertfall en av dem…). World domination er ikke langt unna, men det forutsetter at alle enarmede banditter rundt omkring i verden blir erstattet av litt eldre finske kronespill, samt at jeg begynner å blogge på finsk.

Ellers, så ble jeg utfordret av Bjørn Borud for et par dager siden (http://blog.borud.no/2010/01/overture-for-tesla-coils-jacobs-ladders.html). De er et par stykker som sysler med tanken på å lage modulerbare tesla coiler, og de foreslo et lite joint venture. Solid state coiler er et nytt teritorium for meg, og de er rimelig komplekse beist i forhold til den mer trauste old-school coilen jeg bygget for en tid tilbake. Oppsiden med denne typen coiler er at du slipper unna den 20-200 kilo tunge høyspenttafoen du normalt bruker som powersupply. Primærkretsen og sekundærkretsen er kliss lik, men primærkretsen drives av litt heftige halvledere istedet for en høyspenttransformator. En annen fordel med en slik coil er at du kan modulere den med eksempelvis et audiosignal. Coilen vil da fungere som en plasmahøyttaler (der tenker jeg audiofilgutta med pingleheliumplasmahøyttalerne sine fikk noe å tenke på ).

Du kan skissere prinsippene for en slik solid state coil på whiteboard rimelig greit uten at noen i menigheten får akutt migreneanfall (omtrent som når arkitektene tegner piler og bokser på tavla for å forklare deg hvorfor >insert acronym< er det beste som kunne ha hendt deg når du skal realisere årets strategiske IT-satsninger), men djevelen sitter som vanlig på lur når du zoomer litt ned i detaljene. Driverelektronikken virker ved første øyekast rimelig heftig. Det er spesielt kompleksiteten i en av kretsene jeg ikke forstår nødvendigheten av – enda. Har nå gått i research/investigate/voksenopplæring/debunk-mode for å forstå litt mer.

Halve moroa i sånne prosjekter er forøvrig å jakte på “litt udda” deler med tanke på oppskalering (les “sånt som du bare finner på surplusbutikker som handler med det amerikanske forsvaret, og som aldri hadde eksistert hvis ikke Ronald Reagan hadde sett Star Wars).

Hvis en først skal bygge coil igjen, så hadde det vært ekstra artig å bygge noe som også er skikkelig pent også uten at strømmen er på. Jeg har unger som er i Vitensenter-alder, og det hadde vært litt ok om en kunne fått til noe der som det hadde vært litt skikkelig schwung i. Hvis en skal bygge flere, så er kostnaden av å bygge en ekstra marginal. Jeg er litt usikker på om de tar i mot mad-science exhibits på ad-hoc basis, men jeg har tidligere uformelt diskutert muligheten for noe slikt med Arne Asphjell (styremedlem og flipperentusiast – burde være kjent for alle som samler på noe i trondheim og omegn). Ser for meg at det burde være mulig å sette noe slikt i et digert faradaybur og ha en kontrollboks som ungene kunne styrt via fiberoptikk.