Forrige uke pakket TimeExpander-redaksjonen sekken for å dra til Kitzbühel i anledning Kitzbüheler Alpenrallye’s 20-årsjubileum. Det var duket for byrally med 184 veteranbiler.
Etter en 2 timers busstur i flatlandet ankom vi en vegg av fjell, ikke helt ulikt Mordor på Prozac
Normaliteten var retablert og vi kunne begynne forberedelsene til en kulturhelg av de sjeldne.
Klikk på bildet for å sample kanalutvalget
Vi var klare for starten av glocknerrunde og bega oss ut på byvandring. Nok et bevis på at vi er deltagere i en simulering (tenk reality glitch) fikk vi i form av et ledig bord med ølservering knappe 150 cm fra startområdet. Mr White vandret videre, jeg slo meg ned sammen med Mr Blue & Mr Brown. God utsikt og billig øl ventet , og vi var lykkelige.
Mpeg fra start, fredag
Dag 2, Parc Ferme
Det vakte en viss munterhet blant mine reisekamerater, da jeg demonstrerte tysk- og motorsportkunnskapene mine med en slengbemerkning som avslørte en viss usikkerhet vedrørende om “Parc Ferme” var et sted, eller et konsept – men samtidig en skråsikkerhet på at det ihvertfall befant seg “ved foten av en jernbane”…
Arrangementet var heldigvis sponset av en gruppe Bentley-eiere, og de hadde tatt seg råd til store og tydelige skilt. Navigasjonen viste seg derfor å være mer uproblematisk enn først antatt (Det hjelper også betraktelig at Kitzbuehel har i størrelsesorden 3 gater)
På vei til Parc Ferme, ble vi på veien offer for et innslag av lite heterofile shoppinginstinkter, og vi befant oss plutselig inne på en blomsterbutikk hvor vi landet 4 poser Edelweiss-frø (antar at hus & hage-fansen nå dirrer i spenning og klam forventing til fremtidige artikler om fjellhagens dronning. Watch this space !)
Vel fremme fikk vi med oss starten av Astberg-runde og livet var godt.
Her fikk undertegnede & Mr. Blue anledning til å gå bananas med fotoutstyr (bildene mine kommer til å legges ut her, så snart de har passert sensuren. Det ryktes også at det kan komme glossy bilder på trykk i “Alfa Nytt” fra Mr. Blue’s seanse. Vi bringer en forsmak på godbitene her
Det skremmer meg litt, men jeg opplevde flere mentale flash av typen “denne kommer til å bli min” i løpet av dagen (slik jeg første gang opplevde når jeg spilte “Creature From The Black Lagoon” på en kiosk i prinsens gate i trondheim tidlig på 90-tallet. Heldigvis fikk jeg kvalifisert rettledning fra Mr. Brown i form av en serie bemerkninger av typen “Den har du ikke råd til, den har du ikke råd til, men _den_ har du råd til”…
Senere på dagen forløp City Grand Prix. Ufattelig morro å høre brølet fra veteranmotorene i de trange gatene.
Her er et par videosnutter når noen av bilene kjører frem til start.
Mpeg 1 fra start av City Grand Prix
Mpeg 2 fra start av City Grand Prix
Lørdag var casinokveld og jeg børstet støv av dressen. Først skulle vi spise middag. Kravene til antrekk for å slippe inn på kasinoet senere kan oppsummeres som “ulastelig”, eller “nazi”. En strek i regninga var den nyinnkjøpte Matinique-skjorta som jeg ikke hadde tatt meg tid til å prøve ved anskaffelsestidspunktet. Jeg fikk gjentatte forsikringer om at dette var en fantastisk fin skjorte som var løs og ledig, og var like fin i uformelle og formelle settinger.
Stor var derfor bestyrtelsen da vi skulle kle oss om til en aften på casinoet. Det begynte sakte å gå opp for meg at skjorta ikke bare var 3 nummer for liten. Den var ekstra innsvingt i livet og var laget i stretch… Vi beklager sterkt at vi ikke er i stand til å finne igjen bilder av dette, men jeg er rimelig sikker på at flertallet av TE-leserne er oppegående nok til å ekstrapolere egne mareritt-scener.
Men først skulle vi på middag. I løpet av kveldens middag kom jeg i dialog med et par trivelige østerrikere på jakt etter snus.
Sakset fra dialog mellom undertegnede og de innfødte:
Native: “Excuze me, do You have some snus ?”
TE:“Sure”
Native (med svetteperler):“Aaah – This is really really strong snus”
TE:“These are actually the smallest portion packs available in Norway…”
De samme østerrikerne tilbød seg å kjøre noen av oss fra restauranten til byens casino. Jeg undres på om de ikke hadde inntatt omtrent de samme mengdene med vin som oss (i tillegg til at øynene deres foremlig svømte etter inntaket av snus), så jeg var litt bekymret. Frykten for uhell langs de snirklete veiene ble heldigvis døyvet av dunkende tyrollermusikk og jodling som strømmet ut fra stereaoanlegget. Vel fremme, så foretrakk de faktisk betaling i snus fremfor penger…
Det lå i kortene at dette antrekket kunne medføre opp til flere vådeskudd på rouletten pga latterkramper hos croupieren, og det var bare å finne fram den svarte XL backupskjorta jeg hadde pakket i reserve.
Dag 3, Ferrari-treff
Dagen etter en casinoaften, er dagen en gjerne kan tenke seg å ligge litt utpå før en står opp til lunsj. Dette er tiden en inntar en Ibux eller 2 og nyter stillheten mens en reflekterer over gårsdagens absurde pengeforbruk. Det er da veldig irriterende å bli vekket av rånere som ruser motoren på gaten under balkongen. Det er ekstra irriterende når dette kommer fra et 12-sylindret monster i en Ferrari, og noe nær ulidelig blir det når dette akkompagneres av et dundrende stereoanlegg – som spiller tyrollermusikk…
Dette medførte såpass mye irritasjon at jeg valgte å droppe Ferrariene og heller tok gondolen opp til et par tusen meter for å møte Mr Blue & Mr White til lunsj. Post-casino-huet mitt fikk meg til å gå for en proteinrik lunsj bestående av en helsikes diger wienerschnitzel med pommes frites og ketchup. Opplevelsen av å stå en halvtime i kø, her på Alpenstuge blandt geriatrikere med rullator, som hadde tatt kinderegg-banen opp til toppen, og tilsynelatende overlykkelige kjøkkenpersonell som utviste en entusiasme på linje med en tungetalende Carola, intenst smilende og demonstrerte en koreografi som kunne fått en av østerrikes mer infame sønner til å bli klam av stolthet var rimelig spooky. Omtrent som om et kristent Hitlerjugend boy band hadde covret “Ace Of Spades” på LP, men her ble den spilt på 45 rpm…
Bedre ble det ikke da Mr White presterte å bestille en Germknödel (tenk XXXL Dampfnudel på steroider og vaniljesaus) til dessert…
Deretter var det bare å stoppe næremeste gondol og sette kursen mot gamlelandet.
Retter forøvrig en stor takk til Abeo, som sponset tur, opphold og mat & drikke på oss uten protester hele helgen, mens resten av gjengen dro på juvvandring og klatret i trær. Eneste som gjenstår nå er å få controlleren vår til å godkjenne reiseregningen med casinoutgiftene…
. Undertegnede surnet uansett ettertrykkelig og valgte derfor å avslutte kampanjen på en kanskje i overkant pragmatisk måte ved å droppe nøyaktig ett stk tiberium bombe. Dette resulterte i at jeg faktisk fikk _kjeft_ – riktignok for å ha utslettet halve spilluniverset (samt en knugende følelsen av å ha gått over til “the dark side”) i sluttsekvensen på kampanjen.
