Tæla har gått, og jeg kjenner trangen til å dunke kobberrør ned i bakhagen begynner å melde seg. Siste anskaffelse til coilen ankom i posten på lørdag. Denne baby’n er ikke av de største, men veier inn nærmere 9 kilo og gir meg tilnærmet trinnløs regulering av innspenninga til neon-trafo’en fra 0 til 270V gitt 240V inn). Ifølge reklamen så vil blårøyken holde seg på innsiden av denne så lenge lasta ikke drar over 8 amp i lengere perioder. Det holder til å regulere neontrafoer på oppimot 1,5 KW, hvilket er 3-gangen av det som står i dagens powersupply.
 

 
Herligheten kostet noen kroner, og jeg angrer nesten litt på at jeg ikke la i noen tusinger ekstra for å få 3-fase überbeistet som håndterer opp til 15 amp. Mulig denne hadde blitt i tyngste laget med sine 48 kilo…
Jeg bestilte også automatsikring og en masterswitch (tenk gamle frankenstein-filmer…), men de lå dessverre ikke i pakken.

Det er nesten så jeg kvier meg litt for å bli ferdig med coilen. Blir fort grinete og irritabel hvis jeg ikke har et prosjekt på gang. Er fremdeles litt usikker på hva som blir oppfølgeren, men en skal ikke se bort i fra at det blir en puls jet, da naboen i løpet av de siste par dagene uoppfordret har vært så vennlig å montere en 1,2 meter høy blast-vegg i betong i skillet mellom hustomtene våre. I tillegg så er det jo en glitrende unnskyldning for å handle inn masse nye tools for metallbearbeiding

Hadde vært morro å lage noe sånt i bakhagen, som et alternative til alle trampolinene http://www.youtube.com/watch?v=8yO3W8KS_MM

Jeg har klart å holde liv i sørgepila mi i 3 år, men nå er det kroken på døra. Det er egentlig en sone 3 plante, men sta som jeg er så måtte jeg selvfølgelig forsøke. Den døde ikke, men det blir ikke rare treet hvis en skal basere seg på at alt over jorda dør hver vinter og at all vekst skal skje i form av rotskudd hver vår. Det var ikke rare arbeidet å fjerne den heller. Nesten litt pinlig at alt jeg trengte for å ta ned et tre var ei lita hagesaks…

Anyways, nå har jeg begynt å skule litt til vekstsone-infoen på lappene på plantene på Plantasjen. Forsøker meg i år på en litt mer moderat og vinterherdig hassel ved dukkestua.
 

 
Har også plantet en rådhusvillvin, og har planer om å plante et par skjersmin (Begge skal visstnok kunne leve godt opp til sone 7)
 

 
Det blir definitivt et lite damprosjekt i år også, men jeg tror nok ikke det blir koi. Har kjøpt meg en liten duk, og har ambisjoner om gullfiskdam og vannliljer under den 50 år gamle syrinen vi har i hagen. Enten får jeg kjøpe meg et akvarium for overvintring inne, eller jeg kan gi dem til Salma (lean, mean killing machine med værhår) når vinteren kommer.
Til de som gliser over tidligere overmabisiøst prosjektforslag vedr Koi, så må jeg bare påpeke at gullfisk også er i karpefamilien. Karpedam er karpedam !

Plantasjen er forøvrig rimelig kyniske. På senteret i trondheim er utrolig mange av plantene som selges bare egnet for varmere vekstsoner. De selger eksempelvis magnoliatrær her. Dette er i likhet med sørgepil utrolig fine trær, men i trondheim så er det av en eller annen grunn et stykke mellom dem i parkanleggene.
Ett år etter at jeg kjøpte sørgepila, så dro jeg tilbake til Plantasjen og antydet at den så litt slapp ut til å være et tre med ambisjoner om 25 meters høyde. Jeg fikk da til svar at det var noe optimistisk å skulle plante noe slikt på våre breddegrader. Etter å ha lest meg litt opp på arten så er jeg forsåvidt enig, og jeg ønsker ikke å bli oppfattet som en vanskelig kunde, men jeg føler vel at Plantasjen i sin kommunikasjon med kundene i salgsfasen, ikke bør undervurdere sitt eget forbedringspotensiale. Her er det mye å hente folkens !

Et alternativ er selvfølgelig at kundene som kjøper slike planter kan gis anledning til å betale med valutaer som ikke overlever neste vinter.

Marqueen fra Mame Marquees ankom i posten rett over påske. Det føles litt rart, men jeg tror faktisk jeg kan konkludere med at dette prosjektet nå er over. Jeg må si meg relativt fornøyd med resultatet. Dette gjelder både kabinettet og den egne front-end’en. Retter en stor takk til Are. Hadde det ikke vært for kommentaren hans vedr progresjonen i prosjektet ved forrige besøk, så hadde det nok ikke blitt ferdigstilt før om et par år til

Har også laget en liten video med noen små klipp av kabinett, konstruksjon, samt prøvekjøring. Beklager at filmen har litt dårlig oppløsning, til gjengjeld er den på 250 Mb og kan lastes ned her http://www.timeexpander.com/media/video/TE_Mame.mpg
Tror nesten likevel jeg vil anbefale fullskjermvisning og headset med volum skrudd opp på maks…:)

(Klarte å rote bort både firewirekortet mitt og videoredigeringsprogramvaren min, så kvaliteten er deretter.. Lover bedre oppløsning og høyere kvalitet når den nye Tesla Coilen skal filmes om ikke så lenge)

Bilder fra konstruksjonen finnes i galleriet : http://www.timeexpander.com/gallery2/v/Mame+cab/

Påsketid er prosjekttid, og jeg har endelig fått ut fingern og pakket ut favorittjulegaven min fra 2006, nemlig Atmel’s STK500. Stor var skuffelsen da jeg ikke fant noen god gammeldags RS232-port på laptop’en min, så kit’et ble montert på min trofaste “nedlastingsburk” (Wintermute), som også fikk installert siste versjon av AVR Studio. Stereobenken min har nå tatt steget inn i noe som begynner å nærme seg en eklektisk elitedivisjon
 

 
Lett optimistisk forsøkte jeg å få kontakt med utviklingskortet fra AVRStudio, men fikk straks beskjed om at det var like greit at jeg oppgraderte firmware før jeg burde ha noen forhåpninger om suksess i prosjektene mine. Med hjertet i halsen så trykket jeg på “program”-knappen på kortet og fulgte instruksjonene på skjermen. Det gikk heldigvis utrolig smertefritt og Atmel og jeg er fremdeles venner.

Neste steg var å lirke ut det store stygge beistet av en ATMega8515 og sette inn en Tiny15 istedet (som er den kontrolleren jeg skal bruke på cardiac motor drivern)
 

 
Jeg har jobbet i IT-bransjen en stund og har lært meg at beherskelse av “hello world” uansett utfordringer alltid resulterer i en varm og fuzzy følelse som gir et godt grunnlag for videre utfoldelse.

Iom at Tiny15 bare forstår assembler og kun har 5 pinner å snakke med, så falt valget på en liten LED-flasher applikasjon som egentlig ikke har noen annen hensikt enn at jeg får bekreftet at jeg a) Klarer å programmere chip’en fra AVR studio, og b) at jeg klarer å kjøre koden i den på STK500′en.
(Det eneste den gjør er å telle fra 0 til 32 i evig loop, og å sende ut telleren sin som binærkode på 5 bein på portB).

Å konfigurere STK500′en for å kunne programmere Tiny15 kokte ned til en sjekkliste på ikke mindre enn 10 trinn (for lang og migrenefremkallende til å gjengi her, men kan finnes på side 3-12 i manualen for de som er spesielt nysjerrige

Etter at testapp’en var ferdig debugget i en simulering i AVR-studio, så var det på tide å forsøke å få over hex-dumpen inn i flash-minnet på Tiny’en. Etter litt krangling med studio (egentlig bare min egen forståelse av ting *kremt*), så gikk dette faktisk også bra
 

 
Resultatet kan vel bare karakteriseres som pur lykke

Dete virker kanskje uforståelig på en del, men jeg tror ihvertfall at andre “make”‘ere der ute kan forstår gleden det er mulig å oppleve ved å se på 5 leds som teller til 32 i binær halv ett på natta en påskekveld.

Jeg må innrømme at AVR-voksenopplæringen min bringer minnene tilbake til de første spede forsøkene med assemblerprogrammering på Oric 48. Drepandes morro, med noe gjenstår å lære…

I dag ble Tiny’en flashet med et testprogram for verifisere at den a) i det hele tatt kjørte i pulsteller-kretsen og b) at den var i stand til å tolke puls-signalet. Programkoden er ikke av de mest avanserte. Den setter PB2 høy slik at jeg kan sjekke med en LED om koden i Tiny’en overhodet snurrer, og leser input fra pinne0 på port B. Hvis den tolker en logisk “1″ på pinne 0, så settes i tillegg pinne 1 lik “1″ på porten.

(Antar at det kommer til å hagle på med spydige kommentarer fra AVR-guruer her, men jeg poster koden lell)

.include “tn15def.inc”

.def tmp = R16
.def input = R15
.def mask = R17
.def mask2 = R18

.org 0×0000
rjmp RESET

RESET:
ldi mask, 1
ldi mask2, 4
ldi tmp, 30
out ddrb, tmp

Loop:
in input, pinb
and input, mask
rol input
or input, mask2
out portb, input
rjmp loop;

Det funket selvfølgelig ikke…

I.o.m. at det var klin dødt, så var det bare å begynne å lese Atmel-manualer og google litt. Det løste seg imedlertid og det viste seg at det var en bug i designet mitt. Det manglet en ekstern pull-up resistor mellom reset-pinnen og Vcc. Etter litt stunt-lodding, så var det klart for take 2.

Det funket faktisk, og neste på lista er nå å time tiden mellom pulsene på pinne0 og oversette dette til riktige parametre for PWM’en. Når dette forhåpentligvis begynner å ligne, så er det bare å hekte på en MOSFET++ for å kunne drive noe absurd med kretsen.

Høhø. da har kabelsko fra Clas Ohlsson, ledninger fra biltema, crimp- og avisoleringstanga mi, I-Pac-kortet fra Ultimarc og en mengde generiske mikroswitcher spontant gått opp i et større hele. Kort sagt: “I’m wired !” (ihvertfall nesten. Har ikke klart å finne pluggen til opto-kortet på Vortex-spinneren, så det ligger an til McGyver-løsning for å få koblet opp denne)
 

 
Det hele ble mye ryddigere enn jeg hadde forventet. Er vant til harness for flippere, og disse ser ut som en godzilla-furball på syre i forhold. Er bare litt spent på om kortene fra Ultimarc fremdeles fungerer etter _år_ i deleskuffa.
 

 
Ellers så ga jeg etter for presset og bestilte meg en ultimate Mame marquee fra https://www.mamemarquees.com/. Antar at denne dumper ned i postkassa i løpet av uka.
 

Det begynner å ligne. MDF’en er nå bekledt med tidsriktig foil med svart fake eik tremønster, Spor er freset ut, og T-molding og høyttalergriller er installert. Kontrollpanelet er trukket med kunstskinn (Mangler bare en wunderbaum for at det skal lukte Volvo Amazon…)
 

  
Kontrollpaneldetaljer
 

 
Høyoppløselige bilder kan nytes i galleriet