Møkk lei av tandre Kina-boostconvertere, som dør på seg, omtrent bare ved at man observerer utgangen på dem, så bestemte jeg meg for å designe en egen, med et fåtall komponenter – men da robuste komponenter.

Denne converteren består av totalt 10 komponenter. Hadde jeg funnet en logikknivå mosfet, som taklet høye nok spenninger, så kunne jeg klart meg med 6. Jeg valgte heller å plugge inn en dedikert mosfet-driver for å unngå total nedsmeltning, i fall jeg ikke klarte å switche den 100% fra PWM-kilden min.

Men…

Hvilken PWM-kilde skal man velge ?

Gamleguttas favoritt er garantert en 555 timer. Den koster ca 50 cent, men trenger bøttevis med passive komponenter rundt seg.

Hipsterne ville sikkert foreslå å misbruke en eksotisk switchingkontroller. Vel… De koster minst like mye som en 555, og de jeg har sett trenger også et lass passive komponenter for å fungere.

Jeg liker brutalist-design (som iofs bør være åpenbart for de som spotter IRF540’en på bildet). Jeg liker også enkle design – og den enkleste PWM-kilden du kan få, som heller ikke trenger noen støttekomponenter, er da – wait for it – en AtTiny! Den koster nesten en hel dollar, så den er pricey, men guhdbedre, hvor vakkert det blir. Hvis jeg kliner inn et par resistorer i tillegg, så kan jeg også la den samme mikrokontrolleren sense på drivspenninga, og evt dynamisk tilpasse frekvens / duty cycle, hvis det skulle være behov. Yay !

Nå skal det sies at boostconvertere, gjerne er litt enklere på papiret enn i real life. Megaboost var designet for å gi 170V ut, men den gir bare 121V ut – riktignok med kun *host* 3V inn. Vi få myse litt på layout og komponentverdier, så tenker jeg det blir en liten oppdateringspost om litt.

Nå skal det sies at det jeg vant m.h.t. elegant liten krets, kanskje gikk litt tapt i programmeringskabelen jeg endte opp med å konstruere for å få programmere AtTinyen på kretskortet…


IMG_1697