Første gang jeg så en elektrostatisk generator, en såkalt “influence machine” var på midten av 70-tallet på Science Museum i London. Det var en interaktiv utstilling. Jeg husker at jeg nysgjerrig sveivet i gang maskinen, spent på hva som kom til å skje. Den laget en summende lyd etterhvert som hastigheten på de kontraroterende skivene økte. Når spenningen hadde bygget seg opp tilstrekkelig, så gikk et lite lyn mellom terminalene. At maskinen kunne hente elektrisitet fra lufta syntes nesten magisk, og navnet “Wimshurst” ble behørig mentalt bokmerket, for senere referanse.

Dessverre var dette hinsides hva jeg som 10-12-åring var i stand til å konstruere selv. Internet fantes ikke. Biblioteket hadde en hobbybok for gutter, som omhandlet ola-biler og bengalske lys, men de hadde et særs elendig utvalg av bøker i kategorien “Hvordan bygge en Wimshurst-generator”.

Alternative kilder til kunnskap var noe begrenset. Dessverre, så fantes ikke Wikipedia på 70-tallet, men forgjengeren, såkalte leksikon, var allemannseie(Millennials kan lese mer om konseptet i Wikipedias artikkel, “Encyclopedia”). Visste du hva noe het, og var en nysgjerrig spire, så var det håp om å klare å finne ut mer om emnet. D.v.s. hvis du hadde stort nok leksikon.

Eksempel: I bind V av Aschehougs Konversationsleksikon (som omhandler alt mellom “Hauge” og “Kassere”), så fantes alt, som forlaget bedømte som verdt å vite, riktignok – om emnet “Influensmaskinen”. Oppsummert med 56 ord, inklusive en hel referanse til relaterte emner (hypertekst, anno 1912). Jeg tror kanskje vi hadde Cappelens leksikon hjemme, av marginalt nyere årgang, men dere ser kanskje poenget. Wimshurstgenerator var i kategorien “uttafor”, inntil internet ble tilgjengelig, ganske mange tiår senere.

leksikon_wimshurst

 

For noen år siden, så dukket det opp en ganske sliten Wimshurst-generator for salg på Finn. Lokalisert i Trondheim. Den poppet opp på radaren min og jeg fyrte av et tjuetalls lett desperate SMS’er til selgeren for å komme først til mølla. Jeg sto klar på trappa med penger i hånda dagen etter. Maskinen ble restaurerte tilbake til funksjonell stand, og den står nå på hedersplass i “man caven” i kjellern. Den virker, men det er ikke helt intuitivt hvordan, selv om du skuler lenge på den, mens den produserer sine små blå lyn.

Jeg forsøkte å konstruere min egen generator for en del år siden, i glass og eik, men design og produksjon ble litt for komplisert til at prosjektet ble fullført.

, derimot…

Har jeg tilgang til designverktøy, i form av Fusion 360 og også Hackheim sin lasertkutter. 3D printer har man på bakrommet, på jobb, eller på sitt lokale makerspace. En Wimshurst-generator kan designes i løpet av ganske få timer, fra first principles, etter litt googling. Og så produseres i løpet av enda færre timer.

Fusiondesignet mitt er i praksis en blåkopi av maskina jeg har stående hjemme, men er i motsetning til denne (som er konstruert av bakelitt, messing, glass, støpejern og eik), utelukkende basert på lett tilgjengelige materialer og komponenter. Med tilgang til laserkutter og 3D-printer, så bør den kunne bygges for noen få hundrelapper. Den mest eksotiske komponenten var litt vanskelig å source, men til slutt fant jeg det jeg trengte i form av reservebørster til Scalextric-biler. Yay !

wimshurst7

(noe “kabling” og børster gjenstår å modellere)

Trinn 1 er å reprodusere en klassisk Wimshurst-generator. Ser for meg å ha denne klar i løpet av sensommeren / høsten. De to første delene ble printet på fredag. Neste trinn blir laserkutting av disker, samt utstansing av messingsektorer (Må sannsynligvis lage meg et lite stanseverktøy i form av en 3D-printet sak med patentbånd rundt).

hub

Trinn 2 er jeg fremdeles litt usikker på innholdet av, men det hadde vært moro å eksperimentere med skalering opp/ned, samt alternative topologier. Det hadde også vært litt morsomt om man kunne introdusere Mr. Wimshurst til litt nyere teknologi, som e.feks børsteløse motorer. Just sayin’

Videre lesestoff og electro-pr0n: