Time Expander

The Arts

I motsetning til gjengs oppfatning, så er “kunst” et ord som ikke referer til noe annet enn beherskelse av en ferdighet. Ordet beskriver mestring av en displin. Om denne disiplinen er visuelle skildringer, arkitektur, kampsport, programmering, utøvelse av musikk, er likegyldig for forståelsen av ordet.

Den totale beherskelse av et fag virker på ikke-fagkyndige så imponerende at resultatet av utøvelsen tilsynelatende bare kan forklares av en unik medfødt begavelse eller en ukjent X-faktor. Sjelden har Arthur C. Clarkes tredje lov vært så treffende som i dette tilfellet, d.v.s “Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.”.

Den, for enkelte nok litt skuffende konklusjonen, er at mestring i de aller fleste tilfeller er et resultat av fokusert og hardt arbeid over ubehagelig lang tid. D.v.s. en må påregne å anstrenge seg noe for å ende opp som mester – uansett disiplin.

Det jeg lurer fryktelig mye på er hvorfor det er så enormt stor forskjell på hvordan en forholder seg til mestere innen de forskjellige disiplinene. Innen eksempelvis musikk, litteratur og billed-(nekter å sette inn ordet her, men du vet hva jeg mener), så er mestrene frie sjeler.

Innen de litt hardere disiplinene, der samfunnet har gjort seg avhengige av hva som produseres, så er mestrene satt under administrasjon.

Mitt første spørsmålet er: “Hvorfor ?”. Hva oppnår en ved å umynddiggjøre de som best er i stand til å utøve sitt fag ? (Jeg mistenker at det riktige svaret er “Sole seg i glansen, kompensere for egen utilstrekkelighet, samt skimme en ikke ubetydelig del av kaka”)

I IT-verdenen, så er vi belemret med evigvarende “hva er den beste prosessen”-diskusjoner. Nye prosessmodeller oppstår, og gamle dør. Likevel viser all statistikk at de er irrelevante. Resultatet blir like begrædelig hver jækla gang. Det som er litt interessant, er at et fellestrekk for alle prosessmodeller jeg kjenner til (også de smidige) er at alle faglige ressurser skal administreres – enten av en bønneteller, eller av prosessen selv. “Kontroll” er et nøkkelord for alle, og kontrollen ligger ikke hos den som har de beste forutsetningene for å ha den.

Mitt andre spørsmål er: “Kan en administrere seg fram til et mesterverk ?”. Øker den faglige utførelsen i kvalitet ved at det sitter noen på toppen som er flinke til å telle ?

La oss ta eksempelet med taket i det sixtinske kapell. Hvordan hadde dette sett ut hvis pave Julius den andre hadde kjent til en eller annen prosessmodell ? (tenk litt på den).

Mitt tredje spørsmål er: “Kan en i det hele tatt forvente resultater i form av mesterverk uten at mesteren selv har den totale kontroll over utøvelsen ?”. Får lærlingene eksempelvis klædde på bildene til Nerdrum etter eget forgodtbefinnende ? Er det noe som heter “min og din” ? (Hei til XP’erne forresten !)

Mitt fjerde spørsmål er: “Hvorfor gir vi ikke kontrollen tilbake til mestrene ?” Hvilket nek var det som kom på den glitrende ideen at de skulle gi fra seg kontrollen i utgangspunktet ?

(Nå er det sikkert noen som er fristet til å si “Software craftsmanship”. Til dere vil jeg si “bollocks !”.  Ideen er ikke ny, og de nødvendige rammenebetingelsene finnes ikke. Søt tanke, men de eneste som vinner på at du velger å dele kunnskap er de som administrerer deg (tenk litt på den også…).

Mitt femte og siste spørsmål er: “Hvorfor er organisasjonene forundret når mestrene velger å finne på noe annet ?”.

PS. Hvis du vil opp og frem, så kan du ihvertfall i IT-bransjen være litt bevisst på Larry Nivens inverse variant av Arthur C Clarkes tredje lov. Denne går som følger: “Any sufficiently advanced magic is indistinguishable from technology.”. Følger du den, så vil du nå langt – kanskje helt inn på styrerommene.

This entry was posted on Saturday, May 1st, 2010 at 15:56. It is filed under Rants, Software. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed.