Med de beste intensjoner, så dro jeg til med shellakk over et basisdekke av svarte diffuse toner som fremdeles lot en skimte treverket gjennom lakken på Wimshurstmaskina.
Jeg opplevde et øyeblikks total lykke og triumffølelse mens jeg dro det første toppstrøket av shellakk. Det varte helt til jeg tittet et par cm bak penselen. Der fulgte et spor av uønskede kryssreaksjoner fra hælvete (2 forskjellige lakktyper. 2 forskjellige løsemidler. Utålmodig…). Det endte i et helt spekter av katastrofer. Det endte ikke vakkert.
Jeg valgte etterpå å gå veien via paint stripper for å komme ned til treverket for å starte på nytt og heller benytte samme type lakk i alle lagene. De av dere som på et eller annet tidspunkt har brukt dette stoffet vet at det er relativt heftig og at det normalt oppbevares så langt unna laserte antikviteter som overhodet mulig. “Patina” er derfor ikke lenger et ord som benyttes i høflig konversasjon i vår famile.
Jeg synes jeg ser for meg scenen der en av mine fremtidige etterkommere håpefullt, og med dollartegn i øynene drar fram maskina de har arvet på en eller annen fremtidig variant av Antiques Roadshow – og eksperten ytrer noe i gata “If this hadn’t been restored by an amateur, it would probably be worth …”
Hører rykter om at denne skal være bra ;-)
http://www.amazon.com/Tauntons-Complete-Illustrated-Guide-Finishing/dp/1561585920/
Takker for tipset. Skal notere meg den der.