Du har sikkert hørt uttrykket før. Det stammer fra videospillerens gullalder. Disse beistene kostet en arm og et bein. De hadde en gazillion knapper, trackingkontroll og et klokkedisplay – som gjerne blinket “00:00:00” på pur dævelskap, slik at det var komplett umulig for deg å legge skjul på at du var av den typen som ikke kommuniserte overvettes godt på engelsk med techincal writers fra Panasonic. “00”-generasjonen var foreldrene våre. De som ikke klarte å stille klokka på videospilleren. Ikke om livene deres hadde stått på spill.

Jeg har nylig handlet inn nytt kamera. Det kostet en arm og et bein – og det har en gazillion knapper…

Nå er jeg pappa selv, og var derfor ganske fornøyd med å finne “auto”-innstillingene. Disse holdt vann rimelig bra inntil jeg forsøkte å knipse bilder av koronaen på skivene til influensmaskina. Mainnskiten nektet å la meg trykke på knappen hvis den ikke klarte å autofokusere – og det er en utfordring når brukeren har slått av alle lys, og rommet er stappmørkt. Jeg opplevde et øyeblikks lykke når jeg fant en innstilling med navnet “fireworks”, men jeg måtte sannsynligvis ha hentet tennveske og fyrstikker før kameraet i det hele tatt hadde vurdert å akseptere at det kunne befinne seg et motiv i nærheten. Den helsikes gjenstridige AI-puddingen ga seg ikke, og de vakre corona-bildene lot vente på seg.

Jeg har derfor benyttet ettermiddagen til å “gå i læra”.

“Vidåpen blender ?” – check !

“Irriterende lang lukkertid ?” – check !

“Manuell fokus ?” – check !

“Corona ?” – oh yeah !

Vurderer nå å handle meg en retrochic Voigtländer fra bestefars tid, freshe opp oppskriftene på emulsjon og blitzpulver, samt erstatte Lomoen jeg kom i skade for kjøre over i 80 km/t på et fjell for syv år siden (ikke spør…)