Jeg inngikk en pakt med eldstejenta for et par uker siden om av vi skulle passe på å minne hverandre om at det skulle være karneval på skolen når det begynte å nærme seg deadline for å fikse et ok kostyme. Like late og dønn sikre på at den andre kom til å huske på det, så lot både far og datter karnevalet elegant gå i glemmeboka. Det var lørdag og vi skulle på cafe Bristol for å spise en anstendig napoleonskake. Karnevalet var uendelig lenge til og ingenting å stresse med.

Kom tilbake fra jobb i dag. Trøtt som en sokk. Klar for slacking på sofaen. Karneval om to dager. Fullbooket i morra. Krise. Full krise…

Det var bare en ting å gjøre – dvs kjøre villmann til nærmeste bokhandel. Handle papp, tape, tyggis og bruspulver (de to siste komponentene er vel strengt tatt optional, men jeg mistenker at noen så sitt snitt til å dra veksel på sin fars smått reduserte kognitive evner i kassa (Blir halvveis dement når jeg blir stressa)). Vel hjemme, så var det bare å revive papercraft-skillza fra AT-AT-prosjektet og begynne å ta mål av barnet mens vi bøttet innpå bruspulver.

2 timer frenetisk klipping og krangling om hvem som skulle ta neste tape-bit av rullen resulterte i følgende (mangler bare et laken, en sikkerhetsnål og litt hvitt pudder, så tenker jeg vi ender opp med en ganske anstendig frihetsgudinne. Bittelittegrann spent på hvordan krona vil overleve den planlagte limboen, men det årner seg vel.