Fysisk fostring og karakterdannelse.
Den glade vandrer kalles jeg,
(Etter å ha lest første kapittel i “Brain Rules” [1], samt avlagt noen titalls besøk hos kiropraktor det siste halve året, så har jeg begynt å bevege meg – frivillig. Ved å kombinere fysisk fostring og transport, så kan jeg slå to fluer i ett smekk ved å gå til og fra jobb. Til de som måtte tro at jeg nå har tatt en “Frøland”, så kan jeg trøste dere med at jeg fremdeles nærer en dyp og inderlig skepsis til det fenomenet som går under betegnelsen “sport”. Fysisk fostring er et privat anliggende – totalt uegnet for offentlig skue.)
For sorgløs går jeg på
(Når sant skal sies, så var jeg vel sånn halvveis overbevist om at et hjerteinnfarkt eller verre var på tur. Stor var derfor gleden når det begynte å gjøre skikkelig vondt på helt nye steder etter første kiropraktorbesøk. Har en teori om at kirporaktoren henter inspirasjon fra den tibetanske dødeboka, og at han planlegger å fordrive alt vondt ut gjennom en så langt uidentifisert åpning i issen. Jeg har valgt å ikke konfrontere han med teorien enda, men ting beveger seg ihvertfall oppover.)
Den endeløse landevei.
(Tilsynelatende et helsikes strekk til jobb. 35 minutter hver vei hvis en drar på litt mellom bakkar og berg. Snodig nok, så krymper den psykologiske avstanden raskt etter et par etapper.)
Der liker jeg å gå.
(Mennesket er designet for svært lite annet enn å gå opp til et par mil om dagen. Ved å gå, så øker sirkulasjonen og mer blod pumpes til hjernen, som dermed får tilgang til økte mengder glukose og oksygen. Dette MÅ være good shit for kunnskapsarbeidere som skal bygge opp landet etter de som innførte datalagringsdirektivet.)
Falleri fallera
(Jeg bøyer meg herved i støvet av restene etter intelligent design - for evolusjonsteorien, tar et godt tak rundt anklene og lar Darwin få siste ord. Beina har nok en funksjon som gir deg en edge ovenfor de som ikke bruker dem likevel…)
Fallera falle hahahahahaha!
(Enorme besparelser i bensin. Niks kø. No more 150 spenn i parkering pr dag. Ingen piggdekkavgift. Ingen bomring. Jeg slipper å ha midtby-vs-vanlig diaogen med sure bussjåfører med talefeil og hørselsvansker 2 ganger for dagen 243 dager i året. Ikkeno venting på AtB (Jeg skal uansett aldri til “B”, og ser derfor heller ingen grunn til å betale absurde billettpriser). I tillegg, så gikk det opp for meg at jeg faktisk slår bussen med flere minutter ved å gå. Smertene i ryggen er i ferd med å gi seg og BDNF-nivået i hjernen er allerede på tur opp. Nevrogenese og atletisk kropp neste. Madammen, som normalt nøler noe med å presentere meg i det offentlige rom, vil garantert henrykkes av min entusiasme for det nye paradigmet.)
Falleri fallera
(Når var siste gang du som familiemann hadde 2 x 35 minutter helt for deg selv – uten avbrudd – uten å måtte spille syk ?)
Der liker jeg å gå.
(Jeg vurderer også å supplere eksersisen med øvelser som krever beherskelse av velociped (Sikter på en Pedersen). Har alltid unnskyldt meg med at den fysiologiske gjeldsbyrden har vært så høy at jeg kvalifiserte for fysisk gjeldssanering, og dermed slapp unna slike ting. Men som herrene under ettertrykkelig beviser, så er har jeg vel neppe noen unnskyldning for ikke å hive meg rundt.)
(Bildet er kynisk avfotografert fra mitt signerte eksemplar av [2]. Gjengitt her uten fnugg av samtykke.)
[1] “Brain Rules”, John Medina, Pear Press, 2008
[2] “Freaks: We Who Are Not As Others”, Daniel P. Mannix, reprint 1990 Re/Search Publications. (Tips: Bestiller du denne så får du høyst sannsynlig en invitasjon til San Fransisco som jeg er bittelittegrann usikker på om det er klokt å takke ja til)