Time Expander

Street legal ?

Selv om jeg i utgangspunktet var en veldig fornøyd kjøper av Thing-O-Matic, så er det ikke til å stikke under en stol at maskina har et visst forbedringspotensiale. Etter å brukt maskina i noen måneder, så er det på tide å oppsummere noen erfaringer.

Det gikk raskt opp for meg at ABPen (Automated Build Platform) ikke fungerte i praksis for litt større printjobber. Den hadde flere designmessige utfordringer, der eksempelvis heftproblematikk mellom ABS og beltet var showstopperen for min del. Jeg røsket derfor ut denne og erstattet den med en enklere HPB (Heated Build Platform), som egentlig ikke er noe annet enn en aluminiumsplate som sørger for jevn varmefordeling til underlaget. Med en HPB er en sikret god heft, samt at en unngår deformering i ytterkantene ved større printjobber. Med et lag acetonvasket kapton-tape på aluminiumsplata, så sitter faktisk ting så hardt at det tidvis er vanskelig å få objektene løs etter en print.

X/Y-bordet var svært keitete designet. En måtte eksempelvis ut med stengene for å komme til skruene til steppermotoren for å kunne stramme beltet. Hvis X-idleren løsnet, så måtte du demontere hele plattformen og rekalibrere maskina etterpå. Y-idleren har ingen støtte whatsoever og jeg får vondt i ingeniørgenet når jeg tenker på hva som skjer med festet til denne når du strammer beltet for Y-aksen. Se forrige post for en mer elegant og presis variant av hele XY-bordet.

TOM bruker konsekvent ganske billige glidelager over alt. Disse gir unødvendig mye friksjon og bidrar til at maskina bråker en del. Jeg erstattet disse med lineære kulelager. Dette resulterte i bedre printkvalitet og mye mindre støy.

Alle strukturelle deler er laget av et ganske porøst plywoodlignende materiale. Det suger til seg olje og lager foruroligende lyder når en strammer festeskruene. Jeg er rimelig overbevist om at vibrasjoner og bruk medfører at muttere løsner litt her og der over tid, og at dette er årsaken til at en plutselig kan oppleve problemer mht printkvalitet. Det er på samme tid grenser for hvor hardt en kan stramme festeskruene uten at de eter seg inn i materialet. Jeg har nå erstattet alle plywood-deler med laserkuttet 6 mm akryl. Dette gir både økt rigiditet og mer masse til maskina. (Eneste unntak er en plate som holder HPBen på plass.)

Etter litt oppgraderinger her og der, så er jeg nå den lykkelige eier av en noe “hotroddet” Crystal Bot. Ambisjonsnivået er å oppnå “kjøkkenmaskin”-pålitelighet/stabilitet, og jeg begynner å nærme meg.

This entry was posted on Wednesday, April 4th, 2012 at 20:14. It is filed under Better living with makerbot. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed.