“You got a rush. It’ll pass. Be seated.”, Danny (Withnail & I, 1987)

Det skal normalt ikke mye til før en middelaldrende geek blir opphisset. Å hale noe ut av det det teoretiske domenet og inn i meatspace er gjerne nok til å indusere euforitilstander en sjamanlærling verdig.

Videoen under var ihvertfall nok til å berge kvelden min. Vi ser her første test av spenningsindikatoren til pulsmodulene. Det ser ut til å funke rimelig greit. Jeg estimerte hvert LED-segment til å representere 45V, men ifølge multimeteret så er det da nærmere 47.5V istedet. 5% avvik får vi tåle.

(Hvis du lurer på hvorfor jeg har lagt inn mye luft i denne posten, så bør du kanskje vurdere å installere en Flash-plugin…)

Jeg er ikke helt fornøyd med formen på ladekurven. I.o.m. at det nå er rom for ganske mye oomph, så kan lading ta flere minutter. Jeg vurderer å drive boostconverteren med litt høyere spenning på induktoren (noen få volt opp/ned har rimelig dramatisk effekt), men puristen i meg er motstander av å snitte i de vakre printkortene. Vi får se hvem som vinner.

Det er nærliggende å hekte på triggerkrets, samt en av kondensatorbankene for å få testet en komplett modul. Før jeg gjør dette, så skal jeg ta meg tid til å få et trivielt, men kritisk stykke instrumentering på plass. Fullskalatester med såpass mye oomph er litt kilne å debugge, da utfallsrommet er heller binært. I fall det går galt, så er det litt ok å vite hvorfor. Forsøker du å hekte et scope inn i en sånn krets, så dør scopet ditt. Skal du måle en heftig puls, så gjøres dette best indirekte – via en strømtrafo.

(Kan også hende jeg blir utålmodig og “napper litt i bryteren” for å se hva som skjer. Stay tuned…)