Etter JAOO, så hadde jeg nøyaktig en komma fem timer tilgjenglig før flyavgang til å kjøpe en bursdagsgave til eldstejenta. Ikke en hvilke som helst gave, men en gave som var egnet til å kompensere for skuffelsen av pappas (riktignok faglige begrunnede) fravær fra 7-årsdagen.
Ikke for å skryte, men denne gangen fikk jeg det til ! Jeg klinte til med en strak innertier til tross for tidspress og sterk sidevind ! De normalt noe lett blaserte barna, som vanligvis ikke engang rekker å flerre av gavepapiret på en pakke før de pælmer den over skuldra for så å kaste seg over den neste, ble denne gang totalt målløse – dvs de var målløse nøyaktig helt til jeg trykket på knappen på fjernkontrollen for å demonstrere hva denne lett mystiske innretningen faktisk kunne brukes til. De gliste, de fniste, de lo – og da tenker jeg på latter av den typen som kan forveksles med et epileptisk anfall. Til og med samboeren som har Ph.D. innen et fagområde blottet for enhver form for humor, slet noe innmari med å ikke le høyt når vi demonstrerte de mer avanserte funksjonene.
I give you ze piece de resistance :

Dette er revolusjonerende fartmachine-tech. Den har faktisk et eget basskammer som du kan ekspandere for bedre oomph. Den har fjernkontroll, det følger med dobbeltsidig tape, slik at du kan plante den under bordplata på styrerommet og den produserer et endeløst utvalg av high-end-fjerter som ikke engang blinde pianostemmere kan skille fra the real thing.
Hva mer kan jeg si ? Jeg kjøpte en til meg selv også…