…er at de ikke er så fordømt vanskelige å lage. Man tager en neve blader og klemmer de sammen. Disse må være tørre, men ikke uttørket. Faller de fra hverandre, så har du gjort det feil. Denne bunten kalles “filler”. Deretter tar man noen nye blader (som du på forhånd har fuktet og lagt i et klede for å holde dem fuktige). Disse surrer du rundt de forrige. Disse kalles “wrapper”. Du stapper så dette inn i ei sigarform og lar det hvile en times tid. Deretter tar du noen nye blader (fuktet, som over, men disse har du også tatt fra planter du har dyrket i skygge). Surr disse rundt binderen i et eller flere lag. Disse kalles “wrappere”.

Start rullingen ved den enden av sigaren du senere har tenkt å tenne på. Da blir wrapper- og binder-bladene selvstabiliserende, og sigaren vil ikke gå i oppløsning under røyking.

Avslutningen av wrapperne kan være en litt kilen prosess. En liten snurr og en dasj med sigarlim gjør susen.

Oppbevar deretter sigaren et år eller to i en humidor og tenn på. Forsvinner ansiktet ditt i et flammehav, så har du sannsynligvis ikke pakket filleren tett nok – og har du pakket den for tett, så kan opplevelsen sannsynlig minne litt om en av de mer utstuderte kvelningsscenene fra Dexter.