“Oppfinnerfestivalen” Maker Faire har kommet til Trondheim. Jeg har myst litt på sidene til Trondheim Makers og medlemslista. Jeg har lest artikkelen i Adresseavisa, og jeg burde hoppet i taket av glede over at festivalen endelig var kommet til Trondheim. Jeg vil så inderlig gjerne laike dette, men så leser jeg følgende:

“Vår oppgave blir blant annet å skape idoler av gründere og entreprenører.” [1]

Jawohl… ?

Jeg har tidligere hatt en forestilling om at maker-bevegelsen var tuftet på verdier som læring, deling, skaperglede og mangfoldiggjøring av kunnskap – gjerne i en sosial kontekst. Punktum. Jeg er åpen for at jeg kan ha tatt feil. Det er isåfall ikke første gang jeg har misforstått noe.

Jeg har ingen problemer med å forstå kommersielle interesser og motiv. Penger er bra å ha. Penger gir trygghet og muligheter. Vi trenger gründere og entrepenører. Vi trenger nye arbeidsplasser. Er man heldig nok til å bli invitert inn i en startup, så er den økonomiske oppsiden stor. Har du en produktide ? For all del – go for it ! Kanskje er du en av de heldige som klarer å slå mynt på det som var din ide.

Jeg kan godt forsøke å lære ungene mine hva slags ballast de vil trenge for å kunne bli gründere og entrepenører. Isåfall kan de kanskje ta vare på sin gamle far om noen år. Isåfall må jeg også være komplett idiot hvis jeg pakker bagasjen for dem – og putter det jeg trodde var maker-verdier oppi.

Skal de lykkes som entrepenører og gründere, så må de ha kunnskap om hvordan de skal beskytte sine intellektuelle rettigheter, hvordan de skal utforme kontrakter til egen fordel, hvordan de finner sweet-spotten der de kan få klemt mest mulig ut av sine ansatte og partnere uten at de blir sure nok til å finne seg nye utfordringer. Jeg må sørge for at de forstår hva ord som “konkurrenter”, “dekningsbidrag”, “risiko” og “resultatgrad” faktisk betyr. De må lære seg å kunne sno  seg smidig gjennom aksjelovens og arbeidsmiljølovens hinderløyper uten å snuble. De lære seg hvordan de kan bli kvitt vanskelige personer på et objektivt grunnlag, og de må for guds skyld være klar over at innsidehandel er helt ok, så lenge man ikke er børsnotert. Fremfor alt, så må de bli dus med begrepet “exit”.

Men,…

Ungene mine er såpass glade i å lage ting at jeg sannsynligvis vil måtte banke inn i dem at alt det de lager er irrelevant crap, så lenge det ikke finnes et marked for det de klemmer ut av seg. Jeg driter i at det er pent, at er laget for å glede noen, eller at de har lært seg noe nytt mens de forsøkte å lage det. Jo raskere de lærer seg at det eneste de noensinne vil bli målt på, er vekstrate og bunnlinje, jo bedre. Jeg betviler likevel at dette vil resultere i spesielt mye nyskapning i heimen.

Hvis vi presenterer dette som idealene til ungene våre, så ender vi opp med enda en generasjon blåruss og bønnetellere  som motiveres av penger og hindrer innovasjon ved å bygge salgbar IP i form av patenter. Er det det som er målbildet ? Er det det samfunnet virkelig trenger ? Hva skjedde med DIY ?

Til slutt vil jeg nevne at ordet “Maker” ikke er et synonym for “oppfinner”. Det er en betegnelse på en person som lager noe. Jeg frykter at det kanskje ikke er det eneste som forsvant i oversettelsen.

[1]  http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article9297167.ece