Eldstejenta ringte meg på jobb, med streng beskjed om å handle med isposer på tur hjem. Hun hadde tråkket over og hadde hoven ankel.

Jeg fulgte instruksjonene på baksiden av isposen, og hun fikk med seg en kald ispose opp på rommet. Jeg *visste* at det kom til å gå hull på posen – og det gjorde det – uten at hun sa fra til meg. Når jeg vandret opp for å legge mintsejenta, så var det små, hvite flekker av hvite krystaller over alt.

Sikkerhetsbevisst som jeg er, så måtte selvfølgelig sjekke hva slags kjemikalier som sørget for den magiske endoterme reaksjonen inni posen.

Og takket være dette, så har jeg sannsynligvis nå klarte å utløse flere rødflagg enn normalt hos PST.

Det viser seg at posen inneholder vann og UREA. Lettelsen var stor, og reaksjonen til eldstejenta var rimelig ubetalelig – når jeg fortalte henne at posen var harmløs. Den inneholdt jo heldigvis bare “innkokt urin” og vann. At hun hadde sølt over hele gulvet sitt og sannsynligvis også fått det på fingrene – før kveldsmaten – resulterte i et tenåringsjenteskrik som var Disney Channel verdig.

Men…

(Det er alltid et “men”)

At UREA selges over disk av vennlige apotekerdamer var nytt for meg. Det er jo tross alt bare en enkel reaksjon unna å være noe adskillig mer nasty. Jeg kunne gått i bokhylla og fått bekreftet det jeg synes å huske fra studietiden, men jeg googlet istedet. Jeg googlet:

“UREA nitrate”

Jepp, jeg husket riktig. Wikipedia omtaler UREA-nitrat som IED-ingrediens #1 i Afghanistan, Pakistan og irak.

Dette søket alene resulterte nok i minst ett løftet øyenbryn på begge sider av atlanteren. Ett sånt søk kan man sikkert slippe unna med.

Men,..

Jeg leser for tiden “Command and control – Nuclear Weapons, the Damascus Accident, and the illusion of safety” (Var ikke klar over denne før en bekjent av meg postet link til den på FB). Dette er en bok som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. I tillegg, så er det en overhengende fare for at man lærer seg flere nye ord.

Jeg hadde kommet til kapittelet som omhandlet eksplosive linser og implosjonsproblematikken rundt Fat Man. Og der lærte jeg noe nytt. Det viser seg at kjemiske “initiatorer” var for upresise til å kunne benyttes. De brukte istedet noe annet. Noe oppfunnet av  Luis Alvarez and Lawrence Johnston under andre verdenskrig. Noe ikke-kjemisk man kunne initiere de eksplosive linsene rundt plutoniumsfæren i Fat Man med.

Det neste jeg googlet etter var da:

“Exploding-bridgewire detonators”

Korrelasjonen i tid tatt i betraktning, så kan jeg nesten garantere at disse to søkene resulterte i opptil flere parvis hevede øyenbryn – på begge sider av atlanteren.

Jeg trodde jeg hadde en viss oversikt over ting som var spooky ute i verden, men dette er dingser jeg faktisk ikke ante eksisterte før i går kveld. Nå får jeg ikke sove om natta og jeg heller litt i retning av at både isposer og internett bør forbys.

Kort oppsumert: I be fukd. Nice knowin’ y’all ! Antar det blir noen runder med waterboarding på meg i ukene fremover…

(Bildet er rappet fra United Nuclear. Siden jeg allerede har tråkket i salaten en gang, så kan jeg like gjerne ta rennafart og en tur til)