Oculus Rift DK2 er på vei. Puls og blodtrykk er stigende. Har utviklet restless feet syndrome og kaffeinoverdoseteamet står på standby. Jeg er klar.

Dag 1:
Teksmelding fra Bring om at pakke er lastet opp på bil. Litt senere, så viser trackingsiden ett utleveringsforsøk. Etter jobb, så myste jeg lett forventningsfullt i postkassa etter pakkelapp.
No cigar.
Jeg ringte Bring og lure på om de kunne levere den på jobb.
No cigar.
Jeg ringte Bring og spurte pent om de kunne ringe meg når de kjørte ut pakken.
No cigar.
De var betalt av FedEx for to utleveringsforsøk, så de kunne ikke levere den på posten før de hadde forsøkt å levere den til meg to ganger. At jeg ikke var hjemme var av mindre betydning. De hadde i likhet med meg konstantert at svært få faktisk er hjemme i tidsrommet 0800-1600, men en avtale var tross alt en avtale.

Dag2:
Ukjent nummer på telefon!  Budet ringte likevel ! Kunne ikke levere på jobb, men vi avtalte en date på Statoil på Nardo. Budet var bare noen hundrede meter unna møteplassen, så tiden var knapp. Jeg la på sprang ut av lokalene på jobb og slengte meg i bilen. Raskeste vei var forbi Moholt kirke. Trafikken foran gikk helvetes tregt, så jeg la meg på hornet og fektet villt med armene – til begravelsesfølget – før jeg, passe irritert, blåste forbi.

Jeg kom fram til Statoil i god tid før budet og sto klar som et egg foran bilen for å vente på pakke. Budet kom, hilste og rullet ned vinduet. Med tårer i øya, så fortalte jeg at jeg hadde ventet på denne siden 19. Mai. Jeg var lykkelig.
Han overleverte meg deretter pakken. En liten pakke. Alt for liten til å være en Oculus. Fan. Det viste seg å være en presisjonschuck til CNC’en, som jeg helt hadde glemt at jeg hadde bestilt.

Og når jeg tenker meg om, så sa vel Oculus noe om at de også leverte med UPS og ikke FedEx.