Christ, jeg er glad for at jeg ikke jobber på sigarfabrikk på Cuba. Familien ville isåfall ha sultet. Etter to kvelder, så kan jeg vise til hele 3 ferdige sigarer, samt noen små cigarilloer, laget av restene fra produksjonen av de store. Sigarene er riktignok ganske voksne, da de klokker inn på ringstørrelse 52  – dvs litt over 2 cm i diameter.

Før sigarene ble rullet, så burde bladene vært fermentert i mange uker og deretter lagret i flere år, men dette har jeg ikke tid til. En uke i ovnen på 55 grader får holde. Så lenge jeg ikke ødelegger enzymene i cellene, så vil sigarene modne helt fint videre, kun ved å lagres riktig. For å kickstarte fermenteringsprosessen, så benyttet jeg et tjuvtriks som sigarprodusentene velger å ikke snakke spesielt høyt om. Uansett hva produsentene påstår, så mistenker jeg at omtrent alt som omsettes av sigarer sprøytes med “betún” (som er spansk og betyr “skosverte”) før fermentering. Spekteret av aromaer i kommersielle sigarer kan ikke forklares med fermenterings- og aldringsprosesser alene.

(Apropos betún, så burde man nevne at enkelte sigarprodusenter under den store sigarboomen på tidlig 90-tall, faktisk også gikk så langt som å male wrapperne for å få den riktige, homogene og svært mørke fargetonen på maduro-sigarer (Normalt, så jukser produsentene bare “litt”, ved å dampe maduro-wrapperne). Det gikk faktisk så langt at enkelte sigarer svertet av på leppene til stakkaren som røykte sigaren.)

Til tross for den litt urovekkende oversettelsen, så er det likevel ganske uskyldige saker. Min oppskrift er basert på informasjon hentet fra “Curing and Fermentation of Cigar Leaf Tobacco” (Oscar Loew, 1899) og “Methods of Curing Tobacco.” (Milton Whitney, 1898). Man tager en kasserolle og fyller den med knuste stilker. Det tilsettes vann, nellik, mørk sirup, sur vin og jamaiaca-rom. Dette kokes – lenge (mens resten av familien er ute av huset. da det lukter død). Væsken avkjøles så noe og tilsettes deretter ammoniumkarbonat (hornsalt). Ammoniumkarbonatet regulerer pH på samme måte som natriumkarbonat gjør det i snus og det frigjør nikotin. Til forskjell fra fra natriumkarbonat, så dekomponerer rester ved ganske moderat temperatur, og da kun i ufarlige gasskomponenter. Bobler det når du tilsetter hornsaltet, så er væska for varm. Væska filtreres så og sprayes på bladene før de pakkes for fermentering.

(Tverrsnitt av stilk fra tobakksplanten. Stilken er ca 5 cm i diameter)

Cubanske sigarer har gjerne en del bakterier på bladene. Dette er indikativt for bruk av betún, da et oppkok av betún som blir stående i varmen, vil fungere som en ren dyrkningstank for bakterier.

At sigarer fra andre produsenter ikke har bakteriebelegg kan forøvrig like gjerne være en en indikasjon på at de istedet benytter enda billigere metoder og faktisk sprayer aromastoffer direkte på fillerbladene rett før de rulles – just sayin ;)

Aromaen fra en sigar kommer fra filler-bladene. Dette er ingenting annet enn et utvalg av blader fra bunnen, midten og toppen av planten. Nikotininnholdet og endelig aroma er avhengig av variant, samt hvor lenge bladene har grodd på planten. Man høster normalt blader parvis, en til to ganger i uka, fra bunnen av planten og oppover. Jo lenger bladet har grodd på planten, jo høyere nikotininnhold.

Hvert fillerblad rulles sammen og de resulterende rullene klemmes så sammen til en bunt. Totalt 3 fillerblader benyttes pr. sigar. Fillerbladene rulles så inn i to par med tilskjærte wrapperblader. Dette puttes så i en sigarform og får stå i ca en halvtime før sigarene roteres 90 grader og puttes tilbake i forma en runde til.

(Cubanske sigarer var opprinnelig helt og holdent håndrullede, men etter at de fikk konkurranse fra maskinproduserte sigarer, så introduserte de sigarformer i tre for at sigarene skulle se mest mulig identiske ut.)

Etter siste vending, så er sigarene klare for wrapperen. I motsetning til hva de fleste tror, så er wrapperen ren pynt. Hvis man ønsker, så kan man dyrke sine wrapperblader i skygge for å få pene wrappere uten kraftige årer, men det er ikke nødvendig mht aroma.

Den virkelige biatchen mht produksjonav sigarer er ikke rullingen. Det er endecappen. Heldigvis finnes sigarlim. Dette får du faktisk kjøpt på din lokale matvarebutikk (pectin, syltepulver).

Jeg lot også i år to planter stå i igjen i drivhuset for å produsere frø. Det går ca 950 frø pr gram. En enkelt plante klarer fint å produsere mange hundrede tusen frø.

Siden plantene som skulle produsere frø, nødvendigvis også trengte noen blader for å holde seg i live, så lot jeg disse henge igjen inntil de var strågule / neste hvite. Frøkapslene var da modne og bladene hadde fargemodnet på planten. Jeg måtte nesten forsøke å lage det enkleste av alle tobakksprodukter helt til slutt. Dvs vanlig røyketobakk. Man tager noen blader, ruller dem sammen og snitter dem pent med en kniv. Deretter settes de i ovnen på 110-130 grader i en halvtime. Da får du “toasted” tobakk. På bildet under, så ser du den pipetobakken, som bestefaren din sannsynligvis laget under krigen.

Nesten litt synd at man har sluttet å røyke…