hansj

Home/Hans Jørgen Grimstad

About Hans Jørgen Grimstad

This author has not yet filled in any details.
So far Hans Jørgen Grimstad has created 646 blog entries.

June 2018

Super 8 – Part 1

By |June 26th, 2018|Hipster bait, Photography|

Yesterday, I picked up a “TTL 200M Plus-o-Matic Super 8 Electro Camera” at the local charity shop – on a whim. I have absolutely no use for it, but it was too cheap to pass up. Also – vintage cameras are never wrong. I already have a CCCP FED Stereo (of soviet quality, with light leaks like a crushed Lomo, but still good fun) and a beautiful Polaroid SX-70, which is nothing less than an engineering marvel.

The Super 8 was manufactured in Japan in 1967. Unfortunetly, it still had batteries inside – of approximately the same vintage. I literally had to chisel off the caked potassium carbonate on the battery terminals. After cleaning the battery compartment, I inserted a fresh set of batteries and pressed the button on the handle.

As it turns out, the 51 year old camera was still fully functional. The sync motor whirred happily the instant I pressed the button. It had lights inside, gears that turned and levers that moved. Yay!

However, a Super 8 camera without Super 8 film isn’t of much use to anyone. I know Kodak is attempting to squeeze the most out of the current hipster/nostalgia phtoto craze by launching a new Super-8 camera, so I guess that film will become be available.

But,

They’re doing it wrong! Why use film as an intermediate media when the final product they offer is digital? It’s wasteful and the chemicals involved in film manufacture and development are probably not very good for the environment. Furthermore the design does not appeal to my inner hipster.

Reinventing stuff that works is unnecessary. Breaking stuff that works is just plain wrong, but creating something fun or maybe even useful by integrating existing functional components… ?

I decided to convert the camera to a digital one – but without modifying it.

The obvious choice for doing something like this is embedding a Raspberry Pi camera inside the film housing. I’m using a Raspberry 3 in the video, but I’ll most likely use a Zero W in the final version. In order to do the conversion, I had to modify the Raspberry camera in such a way that it would be able to focus at the Super 8 shutter opening. Fortunetly, I discovered that it is entirely possible to get the raspberry camera to focus on objects just a few centimeters from the lens – simply by removing a drop of glue and then just turning the focus ring as far out as possible. It’s fiddly, but it’s doable. The most annoying part is the “sunny” camera connector that attaches the sensor to the camera breakout board (It pops out of the socket if you apply the slightest force to the camera sensor. It may look like it’s still socketed and it may even be detectable by the OS, but you’ll get error messages when attempting to use raspistill or raspivid).

Later, I’m planning to 3D print a new frame that will hold the Raspberry Pi and that also will allow me to adjust the distance between the Pi camera and the shutter opening of the Super 8.

The video is from this evening’s initial proof of concept test. Seems doable :)

May 2018

Tobakkens Steve Jobs?

By |May 11th, 2018|Nicotiana|

Sånn, da har man endelig fått testet Bent Høyes nye snusbokser.

Jeg skal ikke gå så langt som til å påstå at Høye er tobakkens Steve Jobs, men valget av Pantone 448C, som grunnfarge var en genistrek, da denne gir sterke assosiasjoner til korrekt fargemodnet og vellagret råtobakk.
Elegant font og diskret tekststørrelse har ellers resultert i et riktig så stilrent design, som gir “voksen”-assosiasjoner på linje med et elegant sigar-etui. Man skjemmes nå ikke lenger over å dra snusboksen opp av lomma når rastløsheten setter inn. Det gode ergonomiske designet er også videreført, slik at de ligger like bra i lomma som de gamle.
Jeg vil anta at det nye designregelverket har kostet en bra chunk med skattepenger å iverksette, men det var det verdt. Åpenbar vinner. Stor takk til helseministeren!

March 2018

Not Even Wrong

By |March 29th, 2018|Electrostatic Generators, Rants, Tesla|

Det er sjelden jeg blir opphisset av ræl på TV, men når Discovery kjører skamløs fringe-bait med påfølgende moron-switch, der man åpenbart ikke har gjort noen av hjemmeleksene sine, men isteded forsøker å juge seg unna, så tillater jeg meg å bli sur. Er nå inn i episode 3 av den lett hypede “Tesla’s Death Ray” på Discovery – og jeg mangler ord.

Først, litt bakgrunn – som Discovery elegant har valgt å hoppe bukk over…

Nikola Tesla, med over 700 patenter under beltet, som vi også kan takke for en del teknologiske bekvemmeligheter, som vi nå tar for gitt (dvs vekselstrøm, radio, røntgen, for å nevne noe), ble i eldre år intervjuet på bursdagen sin. I 1934, så fylte han 78 år.

Hitler var på den tiden nær ved å ta makten i Tyskland og Europa var inne i en ny periode med militær opprustning og Tesla fryktet at verden snart var på randen av en ny storkrig. Tesla var filantrop og hadde begynt å tenke ut en løsning på hvordan man kunne gjøre krig umulig.  Han skisserte ideen om en “Peace Ray” for avisene i intervjuet på 78-årsdagen. “A Machine to End War” var en av overskriftene. Et våpen, som kun var egnet til forsvar og ikke til angrep. Takket være sensasjonsjournalistikken, så har dette våpenet nå selvfølgeligvis gått over i historiebøkene som “Tesla’s Death Ray”.

Ideen fikk han etter et lite laboratorie-uhell. Han beskriver dette i et intervju i The New York Herald Tribune (1). Vi kan lese Teslas egne ord:

NYHeraldTribune1934

Tesla ga intervjuer til flere aviser, men gikk aldri dypt inn i detaljene. I New York Times og New York Sun og i Time (2), så svarer han nesten det samme på spørsmål om hvordan fredsstrålen fungerer, men han gir ingen tekniske detaljer.

nytimes_1934

Tesla døde 9 år etter, i en alder av 85 år. Han etterlot seg ikke noe testamente. Den intellektuelle arven til Tesla befant seg på hotellrommet han bodde på mot slutten av livet, samt på Manhatten Storage Warehouse i New York (Tesla hadde leid lagerplass her i 1934 og hadde betalt leia fram til 1942). Sava Kosanovic, som var Teslas nevø, og også var Jugoslavias ambassadør i New York på den tiden, ble informert om at han ville bli oppnevnt som bobestyrer 21. Januar 1943, men fikk ikke de formelle dokumentene overlevert før over fire måneder senere.

I 1936 så startet arbeidet med å danne et Tesla-instituttet i Beograd, med målsetting om å promotere Teslas vitenskapelige arbeid. Dette ble offisielt åpnet i 1939. Bogdan Gavrilovic, som var president i det serbiske kongelige akademi ble valgt som president for Tesla-instituttet og Sava Kosanovic var medlem av styret. Ikke før i september 1950 ble Teslas arv overført fra USA til Beograd. (Fun fact: Skipet som fraktet arven ankom havnebyen Rijeka. BTDTWTT (*)

OriginalPhoto-490693278.007679

(Utsikt mot havna i Rijeka fra kahytten. Photo credits: moi)

Tesla sine dokumenter befinner seg nå i Tesla-museet i Beograd. De har til dags dato registert 1623 tekniske tegninger (3), men det finnes angivelig tegninger, som ikke er gjort rede for. Ha i bakhodet at Tesla døde midt inne i 2. verdenskrig, så er var kanskje ikke helt unaturlig at forsvarsmakten i USA kunne tenkes å utvise viss nysgjerrighet mht om den gamle oppfinneren kunne ha etterlatt seg noe av militær verdi. Det tok også lovlig lang tid før Tesla sin nevø formelt ble oppnevnt som bobestyrer. Arven var i juridisk limbo i nesten et halvt år. Mye kunne ha skjedd i den tiden. Ting forsvinner, selv i mindre spektakulære arveoppgjør enn dette. So what.

The plot thickens – or not…

Ifølge Discovery channel, så ligger det da en detaljert beskrivelse av “dødsstrålen” i dokumenter, skjult for almennheten i de “hemmelige” arkivene på Tesla museet i Beograd. Det kjøres på med cloak & daggery stuff, der det bankes på museumsdører av amerikanere på søken etter sannheten om våpenet, hvorpå skumle serbere i arkivet (in the know) svarer “NO! Go Away!”. Det avtales møter i skogen. Vi får se bilder av amerikanere som ser på papirer, som ligger på bord. De leser ikke teksten, men ser på bildene og deretter på hverandre, før de nikker. Deretter drar de hjem og sveiser en ny top-load til coilen sin.

Blodtrykket mitt stiger og pulsen øker, men av helt feil årsaker.

Hele premisset for serien er at Tesla ble myrdet, because “Death ray secrets”. Discovery forsøker å overbevise oss om at han ikke døde en naturlig død i en alder av 85 år (Life expectancy for menn i USA var i 1943 62.4 år. Just sayin’…), og de gjør research og avtaler hemmelige møter for å skaffe nok informasjon til å kunne bygge en protoyp av dødsstrålen. Så langt, 3 episoder inn + teaserepisode, så har de feilet spektakulært. Det er mulig at byråkratiet i de hemmelige tjenestene i verden snurrer tregt, men man bruker ikke 9 år på å drepe en mann, gjør man vel ? Det kan umulig være forsvarlig bruk av skattepenger.

Tesla publiserte ideen om en peace ray i 1934. Et våpen, som kun var egnet til forsvar og ikke til angrep. Mannen brakte oss egenhendig inn i det 20. århundrede. Han ble rundlurt av samtlige av sine samarbeidspartnere. Han var avmagret, hønngammal og ensom. Han var 85 år og bodde alene på et hotellrom i New York. Verden hadde glemt han på det tidspunktet han døde – i 1943. Det er helt greit å legge inn tøflene på naturlig vis etter et sånt løp.

Jeg er også nesten sikker på at det hadde vært i de hemmelige tjenesters makt å gå inn på hotellrommet for å snoke litt i papirer mens Tesla var ute for å mate duene.

Techiene sveiser på TV.

Puddingene kan sveise. Det skal det ha. Så langt har de bygget en Tesla coil, som de har klart å ødelegge et par ganger. Vi har sett highspeedvideo av kortslutninger og streamere med relativt flau lengde. De har dratt en streamer til jord – og konkludert med at de har prototypet våpenet.

Igjen så sliter jeg med å finne ord. Jeg har en aldri så liten mistanke om at Tesla, selv i en alder av 78 år, var oppegående nok til ikke forsøkte å selge inn et dødsstrålekonsept , som forutsatte at fiendens fly var avhengig av å ha fastmontert en jordkabel for å kunne bli skutt ned.

Nope.

Nesten helt sikker på det.

Jeg vet at de sliter med crap internett i USA, men gudbedre – produsenter og researchere har vel fremdeles tilgang til Google ? Eller Bing ? Eller noen som har lest en bok ? Anyone ?

Men,…

Amerikanerne har da istedet bestemt seg for å konstruere feil dings, og så dokumentere dette over 6 episoder i beste sendetid.

I 1998, så ble det utgitt en bok med tittelen “Nikola Tesla’s Teleforce & Telegeodynamic Proposals” (4). I denne finner vi dokumenter, som er hentet fra Tesla-museet i Beograd. De er detaljerte nok i beskrivelsen av dødsstrålen, til at det burde være fullt mulig å bygge en prototyp. Man skal navigere Tesla-litteratur ganske forsiktig, da det er ekstremt mye rart der ute. Det kan selfølgeligvis være en forfalskning, men det er en del ting som taler i mot det.

  1. Boken ble utgitt i et relativt begrenset opplag, og var ikke spesielt dyr. Det var m.a.o ikke mye å tjene på den.
  2. Forfatteren, Leland I. Anderson er en anerkjent Tesla-historiker, og tilhører ikke fringe-divisjonen av Tesla fans.
  3. Stempelsignaturer fra Tesla-museet varierer innafor det troverdige.
  4. Designet er besnærende elegant og nytt (Jeg har aldri sett noe som ligner på noen av mine vandringer i mad science-krokene på nett eller biblioteket), samt at det involverer flere av Teslas tidligere patenter. Skulle jeg sette penger på det, så hadde jeg antatt at det var the real deal.

Kort fortalt, så er dødsstrålen basert på en enorm van de Graaff-lignende elektrostatisk generator, men med en Tesla turbin, som intern turbopumpe for å overføre ladning istedet for belte. I tillegg, så er en kritisk del av designet basert på et vakuumrør, som er åpent mot atmosfæren. Det høres smått crazy ut, men det baserer seg på den velkjente venturi-effekten, der man oppnår en trykkdifferensial ved å utnytte at summen av det dynamiske og statiske trykket i samme luftstrøm er konstant. Øker man det dynamiske trykket, så synker det statiske (inntil en eller annen irriterende fysisk lov slår inn). Spørsmålet er vel hvorvidt man klarer å oppnå et hardt nok vakuum til å effektivt aksellerere partikler, og hvordan man forhindrer “bråbrems” av partikler med en gang de er ute i atmosfæren. Tesla var relativt vag på det siste punktet, men konseptet er såpass far out at det nesten er underlig at ingen Teslahuer har forsøkt å reprodusere det for moro skyld. Interessant nok, så ble det i oktober, 1960 publisert en artikkel i Komsomolskaya Pravda en artikkel med tittelen “Secret of the Burning Ball”. Det skal sies at dette er en russisk tabloidavis, men artikkelen er referert i en bok (5) utgitt på Springer (som er et relativt seriøst forlag). Det som er litt interessant, er at de beskriver en konstruksjon, som angivelig minner svært mye om business-enden til Tesla’s “dødsstråle”. D.v.s et vakuumrør, som er åpent mot atmosfæren. (Russerne hadde tross alt tilgang til Tesla sine arkiver gjennom hele den kalde krigen). 3 episoder inn, og dette har enda ikke vært nevnt i serien. (Jeg har ennå ikke lyktes i å slå kloa i denne artikkelen, men det står definitivt på bucket-lista :))

Jeg har hatt denne boka i hylla i 20 år nå, og jeg ganske sikker på at det er flere eksemplarer der ute av den. Beskrivelsen av virkemåten er så bra at et det burde være innafor for hvem som helst, som har en viss overskuddskapital, samt som har tilgang til et mekanisk verksted, å bygge en “Peace Ray”.

Jeg håper det tar seg opp på Discovery, så jeg skal lide meg gjennom de neste episodene også, men jeg frykter det verste. Så langt er den beste beskrivelsen jeg kommer på – “not even wrong”.

Referanser:

  1. “Beam to Kill Army at 200 Miles, Tesla’s Claim on 78th Birthday”, The New Yopr Herald Tribune, July 11, 1934
  2. “Tesla, at 78, Bares New Death-Beam”, New York Times, July 11, 1934.
  3. “Nikola Tesla Legacy”, Zorica Civric, Museum of Science and Technology, Belgrade, Serbia.
  4. “Nikola Tesla’s Teleforce & Telegeodynamic Proposals”, Leland I. Anderson, Editor, Twenty First Century Books, Breckenridge, Colorado
  5. “Ball Lightning: An Unsolved Problem in Atmospheric Physics”, Mark Stenhoff, 1999, Springer.

(*) Been There Drank There Watched Tango There :)

February 2018

Singularity Report – volume I

By |February 25th, 2018|Machine Learning|

Den første skikkelige datamaskinen jeg eide, var en IBM AT. Du kunne åpne panseret, og under, så fant man en Intel 80286, som ble drevet av ei klokke på 6MHz. Skjermkortet var av typen Hercules. Det kunne produsere grafikk med en farge, men oppløsningen var overlegen alt annet som var på markedet, vanvittige 720 x 350 piksler. Dessverre, så hadde jeg ikke råd til matteprosessor i maskina (80287), så flyttallsberegninger kunne nok gått raskere. Uansett – det var en fullverdig datamaskin.

Man kunne gjøre mye, selv med relativt moderat regnekraft. Jeg husker at jeg ivrig hoppet et stykke fram i matteboka for å lære meg å regne med komplekse tall, slik at jeg kunne lage programmer i C for å tegne fraktaler.

Mye har skjedd i løpet av de 30 siste årene, og gæmliser, som meg forsøker gjerne å sette utviklingen i perspektiv ved å, til det kjedsommelige, fortelle kidsa at datamaskinen de nå går rundt med i lomma er sykt mye kraftigere enn hva som var nødvendig for å sende folk til Månen – en gang for lenge siden.

“Meh..”

I kveld forsøkte jeg å imponere kidsa igjen. Denne gangen ved å demonstrere at det var mulig å bytte ut ansiktet til Harrison Ford med mitt eget i Blade Runner-traileren ved hjelp av en autoencoder. Dette er et neuralt nett, som forsøker å gjenskape sin input på basis av en laveredimensjonal representasjon (ikke helt ulikt lossy kompresjon). I dette tilfellet, så trenes det opp to nettverk, der begge nettverkene deler encoder, men har hver sin decoder.

Jeg forsøkte å fortelle kidsa at man ikke trengte å programmere maskinene lenger, man trengte kun å vise fram ting til dem og så fortelle hva som var rett og galt. Maskinene kunne nå lære som barn. Ihvertfall nesten.

Eldstejenta var ikke imponert, selv om jeg insisterte på at hun levde i en UTROLIG SPENNENDE TID. YAY!?!

“Meh…”

Vi vandret så opp fra kjelleren og spiste taco og drakk cola.

Anyways,

Maskinlæring er tidvis mindboggling. Det som er litt mer mindboggling er hvis vi sier noe om hvor Moores lov har brakt oss i dag. FakeApp har snurret på GPUen min i et par døgn nå. Den har 2560 kjerner, som hver snurrer på 1,6 Ghz – sånn ca. To døgns prosessering på dette kortet, som fysisk er på størrelse med det gamle Hercules-kortet mitt, kanskje litt feitere i bredden, ville tatt – wait for it – 32 MILLIONER ÅR på den gamle IBM AT’en min. Hadde jeg startet beregningene på samme tid som denne 2,5 meter høye karen herjet Wyoming, så ville de vært ferdige i dag (bildet er rappet skamløst fra Wikipedia).

Denne økningen i regnekraft skyldes kun 22 doblinger siden IBM AT ble lansert. Eksponentielle ting har en tendens til å være morsommere mot slutten enn i starten. Jeg er rimelig overbevist om at vi har noen interessante år foran oss, og det er allerede ikke helt lett å henge med i svingene.

Du har sannsynligvis gjettet riktig. Jeg snakker om DeepFakes , og jepp, resten av posten er safe for work. No Worries, TimeExpander er en familievennlig bedrift.

Er du nysgjerrig på hvordan DeepFakes er skrudd sammen, men ikke føler for å få hodepine, så kan jeg anbefale motormunn Siraj Ravals introduksjon av DeepFakes på YouTube.

Jeg eksperimenterte først litt med ymse nett-topologier og trente på bilder av Harrison Ford og meg selv. Lot GPUen jobbe i et par dager. Resultatet ble sådär.

Det som er moro med neurale nett er at de lærer. Ingen programmering nødvendig!. Vis frem data og så er det stokk og gulrot som sørger for læringa. Akkurat som med unger.

Det er dog klin umulig å vite hva nettet velger å ekstrahere av kunnskap, hvilket jo gjør ting litt vanskelig for byråkrater og lovgivere, som ønsker å få kontroll på tekniken. Eksempelvis mht GDPR, som er litt i vinden for tiden.

Jeg trodde for eksempel at nettet her hadde lært seg å kjenne igjen Harrison Ford, så jeg så ikke fram til to nye døgn med læring når jeg hadde lyst til å ta plassen til Ryan Gosling istedet.

No worries. Jeg gjenbrukte forrige modell og trente i 20 minutter for å kunne ta plassen til Ryan i en av scenene.

Tror ikke resultatet lurer noen, men det var en moro øvelse likevel. I.o.m at jeg har gått til innkjøp av fænci GPU, og nå også har hylla full av deep learning-litteratur, så tror jeg kanskje det ligger an til noen enkle maskinlæringsprosjekter i tiden fremover. Har allerede tafset litt på TensorFlow og har også lyst til å lære meg Keras.  Vi får se hvor det bærer :)

The Wireless Clockmaker – part1

By |February 24th, 2018|Concrete Clock, Electronics|

Click edit button to change this text.

Nixieklokker er aldri feil. Spesielt ikke når de virker :)

De tidligere klokkene jeg har designet, har alle hatt ett problem. D.v.s. det har vært et lite helvete å stille klokka, eller synkronisere mot en ekstern klokkekilde. Jeg har vært innom alle varianter fra manuell innstilling ved boot, til bluetooth. Jeg vurderte også DCF77 en periode. Jeg har faktisk en mottaker liggende i skuffen, men – livet er for kort.

Jeg har tidligere brukt gratisversjonen av Eagle, da jeg ikke helt har klart å bli komfortabel med KiCad, eller vunnet i lotto, slik at jeg kunne kjøpt meg en Altiumlisens til 70000.  Dermed har også den maksimale størrelsen på klokkene vært begrenset av hva som er mulig i gratisversjonen i Eagle.

Heldigvis, så kjøpte Autodesk CadSoft, som laget Eagle. Autodesk endret da også lisensstrukturen, slik at man nå kan slippe langt rimeligere unna, hvis man ønsker å lage kretskort som er større enn 80×100, eller har flere enn to lag.

Dette designet er 4-lags og kortet er stort nok til å romme 6 nixie-rør. Ved å utforme dette som et shield, som kan plugges på GPIO-connectoren på en Raspberry Pi Zero W, så oppnådde jeg flere ting.

  1. Problemet med klokkesynkronisering forsvant, takket være at Pi’en alltid har korrekt tid, via NTP.
  2. Jeg kan nå SSHe til klokka og gjøre utvikling på klokka. Nixieklokka har både git, gcc og vi. Yay! :)

Kortet har en ekstern connector for VIn. Gnd og 170V. VIn er det samme signalet som 5V-railen på raspberryen. Jeg har ennå ikke testet dette, men det burde være mulig å drive raspberryen med 5V inn her istedet for via USB, hvis man har et velregulert Nixie power, som også gir 5V ut. Vær oppmerksom på at man da høyst sannsynligvis bypasser TVS-dioden som skal beskytte raspberryen mot for høye spenninger. Jeg har ikke nistudert raspberry-skjemaet. D.v.s. eksperimenter på eget ansvar.

Alternativet er å drive klokka via USB, og hekte på en 5-170V boost converter på denne headeren (Disse finnes, men jeg er ikke imponert over ytelsen). Anoderesistorene, som er spesifisert til 5,6K i designet må tilpasses drivspenninga til Nixiene. Du kan fint bruke et 180 eller 190V power, så lenge du passer på at strømmen gjennom hvert rør ligger på 2-3mA.

Skjema, PCB layout, BoM og driverkode ligger på github: https://github.com/hansj66/Nixie-Modules

Headless oppset av Rasperry Pi Zero er ganske enkelt. Last ned siste versjon av Raspberry Strecth Lite og flash dette til et SD-kort. Deretter oppretter du en tom fil på rota ved navn “ssh”. I tillegg, så må du opprette ei fil på rota, for å konfigurere wifi. Denne kaller du “wpa_supplicant.config”. Her spesifiserer du SSID og passort. Eksempel:

country=US
 ctrl_interface=DIR=/var/run/wpa_supplicant GROUP=netdev
 update_config=1

network={
 ssid="your_real_wifi_ssid"
 scan_ssid=1
 psk="your_real_password"
 key_mgmt=WPA-PSK
 }

Deretter booter du raspberryen med SD kortet i. Du kan bruke NMAP for å finne raspberryen på nettet. Kjør følgende kommando fra en annen maskin på samme nett:

nmap -sS -p 22 192.168.10./24

Du vil da få en liste over maskiner på lokalnettet som kjører SSH.

SSH inn på raspberryen og installer følgende:

wiringPi må patches (se wiringPi_patch folderen på git), pga en liten brainfart på min side (Jeg brukte en ULN2003 som level shifter for å kunne koble 3.3V GPIO til 5V-logikken på shieldet. Glemte at dette trikset inverterte kontrollsignalene til shiftregisterene). Kopier inn sr595.c fra git repoet mitt over tilsvarende fil i wiringPi og rekompiler wiringPi. Naviger deretter til driver-folderen og kompiler klokkedriveren med følgende kommando:

gcc -Wall -o clock clock.c -lwiringPI

Start klokka ved å kjøre:

./clock

December 2017

Meta

By |December 19th, 2017|Uncategorized|

 

Jeg har fått litt indirekte pepper p.g.a. dalende bloggfrekvens på TimeExpander. Må bare beklage, da jeg har fått meg både dagjobb og kveldsjobb, som har ganske mye overlapp med hobbyinteresse-sfæren.

Les mer på:

Så får vi krysse fingrene og håpe på at nok et galemattiasprosjekt, som naturlig hører hjemme her, dukker opp om ikke så alt for lenge :)

Er forøvrig flere prosjekter, som er på gang, men som ikke er helt i mål ennå, og derfor ikke blogg-modne. Et av dem er LoRa-instrumentering av flipperspillene som Pop Bumper AS har i drift i kjelleren på Work-Work i Trondheim.

 

 

October 2017

En Supergun til begjær – del 4

By |October 6th, 2017|Retrogaming|

Jeg har tenkt å spille på denne, men siden den skal benyttes til debuggingsformål også, så har den fått et par digitale voltmeter, slik at jeg kan holde øye med +5V og +12V. Anser denne førsteversjonen som ferdig, og har dermed også spesifikasjonen klar for den endelige versjonen, som skal bygges “når jeg får tid” ™.

Endringene blir relativt moderate.

  1. Et par skrufester skal fjernes, da de a) er unødvendige og b) endte opp med å bli scary nær skruterminalen for nettspenning.
  2. Et digitalt voltmeter til skal inn, for å holde øye med -5V også.
  3. Det er ganske trangt inni konsollet, så jeg funderer på om den skal få seg en kjølevifte – sånn just in case. Har ikke merket tendenser til at det blir varmt inni den ennå, men liker å være på den sikre siden.

September 2017

En Supergun til begjær – del 3

By |September 27th, 2017|Retrogaming|

Da er JAMMA harness, inn- og utganger ferdig kablet, og vi har en funksjonell supergun. RGB er koblet via potmeter fra JAMMA til SCART, slik at jeg kan fargejustere bildet.

Kablingen er relativt rett fram. Audiosignalet går direkte til en 8-ohms høyttaler. Joysticks og knapper er kablet direkte til JAMMA. Signalet, som normalt kommer fra myntinnkastet er koblet opp til en egen knapp, og test-signalet er dratt ut til en separat knapp på bakpanelet. Funksjonssignalene på SCART-pluggen er koblet til powersupplyet, slik at TV’er som støtter dette, automatisk vil velge videosignalet fra JAMMA-pluggen som kilde.

Er jeg i det nostalgiske hjørnet, så kan jeg nå dra et kort frem fra hylla, plugge i og spille, uten at jeg trenger å bekymre meg for plass til arcadekabinett, eller ha en ledningsjungel liggende framme.

Click edit button to change this text.

En Supergun til begjær – del 2

By |September 17th, 2017|Retrogaming|

Har nå migrert det mekaniske designet fra CAD (se forrige post) til meat space. De laserkuttede delene er 4mm akryl og valnøttfiner, kuttet på Hackheim. Buen i front og i bakkant er 3D-printet PLA. Alt er så dekket med svart kunstlær, festet med kontaktlim. Sidekantene er avsluttet med T-molding, beregnet for arkademaskiner. Joystick, knapper, arcade power supply, potentiometer for RGB-justering er handlet fra AliExpress. En 8-ohms 3,3″ høyttaler fra Ljudia bør gi noe bedre lyd enn det man normalt finner i arcademaskiner.

Har lagt opp til at jeg kan lage litt smalere varianter av denne, som kan daisy chaines for å kunne støtte 2, 3 eller 4 spillere. Primærbehovet er 1-spillers test-/debuggingskonsoll, men det koster ingenting å gjøre den utvidbar. Skal også ha inn en IPAC-2 eller 4 med USB-utgang, slik at den også kan brukes som MAME-kontroller på PC.

Vurderte å feste en female JAMMA-connector i kabinettet, men går heller for en løsning med fritthengende JAMMA-connector på baksiden.

Venter fremdeles på female SCART-connectorer,  som skal festes i bakkant, samt digitale voltmeter for 5 og 12V.

Next up: Sjekke postkasse og dra noen meter med kabler…

IMG_2905

 

En Supergun til begjær.

By |September 11th, 2017|Electronics, Retrogaming|

Jeg er hønngammal – d.v.s. Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. En tid med en radiostasjon, en TV-kanal (i svart/hvitt), ingen datamaskiner, ingen mobiltelefoner, nettbrett og definitivt ikke noe internett. Noen heldige hadde walkie talkie. Donald og Fantomet ble utgitt på tirsdager, og bibliotekaren rynket på nesa hvis man ville låne Hardy Guttene på biblioteket, da dette ikke var høyverdig litteratur.

Å vokse opp i Norge på 70-tallet var en såpass lite stimulerende affære at en tilfeldig eksponering for spillet PONG på en kafe i Skottland, var nok til at jeg ble hektet på arkadespill livet ut. Det er sannsynligvis også en direkte årsak til at jeg i dag jobber med IT.

Etterhvert, så dukket spillene også opp her hjemme. Du fant dem på kafeer, supermarkeder og bensinstasjoner. De var såpass lukrative at du fant dem utplassert på de mest usannsynlige steder. Hvis noen hadde en ledig kvadratmeter under ei trapp, så kan du banne på at det sto et arkadespill der. Det ble etablert egne spillehaller der du kunne finne alle spillene, som i dag er klassikere. D.v.s. spill som Donkey Kong, Breakout, Space Invaders, Pac-Man, Dig-Dug, Galaga, Scramble, Zaxxon, Robotron, Tempest,  Xevious, Defender etc. Spillene ble populære. Omsetningen var betydelig, men neppe helt enkelt å kontrollere for den jevne ligningsfunksjonær.

Disse spillene var ikke bare nye. De var anderledes enn alt annet som fantes. Det eksisterte ikke privat underholdningsteknologi, som var i nærheten av den interaktive spillopplevelsen, som et arkadespill kunne tilby. Man hadde radio, TV og bøker. That’s it. For kidsa, så hadde fremtiden kommet på besøk. Den var her , og de var sultne på mer. Mye mer. For å sette dette i perspektiv, så kan jeg nevne at det over årene ble produsert og solgt ca 400.000 Pac-Man arkadespill. Dette ene spillet sto for en omsetning  (inflasjonsjustert ) på 7,6 milliarder dollar. Det ble i løpet av ganske få tiår designet, produsert og solgt ca 5-6000 forskjellige typer arkadespill, hvor Pac-Man kun er ett av dem.

Det er kanskje unødvendig å nevne, men voksengenerasjonen rynket også den gang på nesa av spillene, som de ikke forsto. Datidens moral definerte at det var ok å røyke Blue Master eller Teddy uten filter mens man ammet, men man var et slett individ hvis man bruker penger på spill. Unntaket var her for tanter, som fra tid til annen kunne handle et lodd i pengelotteriet – for å gi bort som gave, eller for onkler som kunne levere sin tippekupong (Fotball er tross alt idrett. Og idrett er bra.).

Som ung, så blir man i utgangspunktet lett fascinert av nye ting. Dette var ikke bare nytt. Det var ren teknologisk spillmagi, som man kunne ta del i, og det kostet kun tre kroner per hit.

Anyways,…

Som godt voksen, så blir man gjerne litt nostalgisk. Det må jo være lov. Man har litt bedre råd, litt bedre teknisk innsikt og litt mer plass. Ingen hinder ligger lenger i veien og barndomsdrømmen kan endelig realiseres. Arcadespill i heimen. Hvorfor ikke ?

Man oppdager så at dette kun er å få tak i på auksjon, eller via andre samlere – i noe redusert tilstand og utelukkende til blodpris. Nostalgien forsterkes ytterligere ved at ting er omtrent umulig å få tak i og man uvikler hoardingsymptomer ved at man faktisk kjøper alt man kommer over – uansett pris – uansett tilstand.

Det finnes saktens konsoll-ports, PC-, Mac- og Linux-ports, i tillegg til ymse varianter, som er forskjellig nok til at man ikke blir saksøkt av rettighetshaver, av mange av klassikerne på andre plattformen. Felles for alle disse implementasjonene er at de suger klamme, hårete eselballer. Det er noen hederlige unntak, bl.a. for Cave sine bullet hell shootere, som du ble lansert på XBox 360, PS, PS2, PS3, Sega Saturn, DS iPhone, iPad og Windows.

Men,…

Orginalspillene er laget for å spilles med korrekt input device, som i 95% av tilfellene er en joystick – med mikrobryter. Man skal ha det korrekte antall knapper – med mikrobryter. Touchskjerm, keyboard eller gudforby gamepad med analoge stikker duger ikke.

Orginalspillene har en oppløsning på 240×320 pixler, fordelt på to interlacede frames på en CRT-monitor med en synkfrekvens på 15 kHz. Ingen annen monitor er i stand til å gjenskape CRT-glødens varme fuzziness uansett hvor fett grafikkort du har og hvor mange shadere du kaster på det.

Orginalspillene har dedikert hardware for å sikre korrekt framerate og niks latency på input.

Punktum.

Jau, jeg kjenner til MAME, og de 1.5 gigabytene med kildekode er en glitrende inngangsport til å forstå retro spillhardware. Jeg har benyttet MAME-sourcen som debuggingshjelp for fysisk hardware ved flere anledninger. Det kan også (under harde retrospill-abstinenser) være en quick fix, MEN DET BLIR IKKE HELT DET SAMME. 5% dropp i framerate, eller noen millisekunder latency på respons på knapper eller joystick ødelegger opplevelsen totalt. Mame-utviklerne fokuserer på korrekt emulering av hardware og ikke ytelse. Hvis favorittspillet ditt er i kategorien, som er avhengig av at Moores lov holder i flere år til, så sliter man. Interpreterende emulering av maskinkode fungerer for de eldste spillene, men ikke de nye.

(PS. Til MameDevs verden over, så vil jeg si følgende: Hitachi SH-3-emuleringen, som er tvingende nødvendig for å kunne spille noe av det ypperste som ble produsert helt på tampen av arkade-æraen, d.v.s. Cave sine bullet hell shootere, er – og jeg sliter med å finne ord – … begrædelig ? Og, jepp, jeg eier spill på den plattformen, så jeg har lov. Just sayin’)

I.o.m. at det kan bli litt mye å samle på arkadekabinetter (Det er jo tross alt 6000 å samle på), så er det i praksis, kun en vei til arcade nirvana, og det er via en …

SUPERGUN

Dette er kort fortalt, et arkadekabinett, krympet ned til noe du kan ha på desktoppen din. Du trenger følgende:

  1. Knapper, joysticks og mikroswitcher (AliExpress).
  2. 5/12V strømforsyning. Noen få spill trenger også -5V. (AliExpress). Gammel ATX duger også.
  3. En 15 kHz monitor. (Eldre multisync, arcademonitor, Liten CRT “hytte-TV” med SCART tilkobling (Noen spill er vertikale, og en 28″ er litt scary på høykant – selv om det nok kan være fristende)
  4. En 8-ohms høyttaler (AliExpress). Ikke bli fristet til å fore audio fra JAMMA-kortet til en eller annen line-in inngang. Audioforsterkerne er av type push/pull, og Audio “-” på JAMMA-pluggen er ikke det samme som line GND.
  5. En JAMMA-connector (AliExpress).
  6. Et arkadespill. Dette er en liten datamaskin på et kretskort. Søk etter “JAMMA PCB” på eBay, eller på Japansk Yahoo og dra fram kredittkort, så er du der (Prisene er fra noen hundrelapper til flere titalls tusen). PS. Styr unna ting av typen “Pandora’s Box og <x> in 1-type ting. Dette er kinesisk crappy hardware, som kjører mame med vekslende hell.)
  7. Noen meter med kabler.

Gidder du ikke bygge en supergun, så kan du alltids kjøpe en. Til tross for enkel innmat, så er de litt eksotiske, og derfor også gjerne litt pricey. Du finner en liste over modeller her: https://wiki.arcadeotaku.com/w/Supergun

Men – velger man å bygge selv, så kan man også bygge inn features. Eksempelvis, så er en supergun rent gull hvis man skal feilsøke og reparere spillkort. Gidder du ikke handle orginale spillkort, så kan du selvfølgelig også bruke den som en MAME frontend

PS. Er du i den kategorien, der nostalgien har utviklet seg til en tung fiksering på vektorspill, så er du enda dypere ned i kaninhullet enn du ellers ville ha vært. Vektorskjermene er en subkategori av de tradisjonelle CRT-skjermene. Ordinære spill benytter rastergrafikk der spillet skriver grafikken inn i et videominne, mens vektormonitorene var laget for at elektronstrålen kunne styres direkte av spillet. Jeg er fremdeles av den oppfatning at det helt ypperste som noengang er laget av spill, d.v.s. selve essensen av arkadespill kan finnes i Ataris Tempest – selvfølgeligvis et vektorspill. Jeg hadde ett, som jeg kjøpte av en tidligere operatør for 3000. Spillet døde og ble (- jeg hater meg selv fremdeles for dette…) – kastet, sammen med de to reservevektorskjermene jeg hadde. (Burn in arcade hell, I will). Er du villig til å grave dypt, i alle direkte og overførte betydninger av ordet, så finnes det likevel håp. Man slår først kloa i en vanlig arcademonitor (som grenser til unobtainium i seg selv) og så handler man en reprodusert HV-del og X/Y deflektorkort fra Australia (Some assembly required og gjør du noe feil, så har du laget deg et røntgenrør…). Yoken på billedrøre må vikles på nytt, men hvis man allerede er nede i kaninhullet, så anser man sannsynligvis det som en mindre utfordring.

Kommer tilbake med oppdateringer så snart postmannen ankommer med de siste delene :)