Books and Magazines

Home/Books and Magazines

August 2016

NU JÄVLAR, NU KÖR VI!

By |August 23rd, 2016|Books and Magazines, CAD, CNC, Girl Power|

Jeg ble jentepappa for snart 15 år siden. Som alle gode jentepappaer, så begynte jeg å snekre dukkestue. Jeg hadde heller ikke den gangen trua på å gjøre ting halvveis, så jeg startet selvfølgelig med å konstruere møbler fra bunnen av – av eik.

Først, så handlet jeg boka “Making Miniature Furniture” av John Davenport, som jeg mistenker er pensjonert møbelsnekker. Møblene var konstruert med usynlige dove tail joints, håndlagede messingbeslag og innfelling av ymse tresorter, hvilket var noe bortenfor skillsettet til en nybakt jentepappa. Jeg var så en svipp innom “Making Tudor Dolls’ Houses” av Derek Rowbottom før jeg fant en bok, som hadde konstruksjonstegninger det faktisk var mulig å følge for noen med mindre enn 30 års erfaring som møbelsnekker og begrenset budsjett for miniatyrverktøy.

Jeg endte opp med “Make Your Own Doll’s House Furniture” av Maurice Harper. Sist jeg hadde den oppe, så hadde jeg også vært en tur innom Nilsson trelast for å handle meg en bit eik, samt en tur innom Østerlies fargehandel, for å handle shellakk og møbelvoks.

Nå. 15 år – og ett møbel senere, så er dukkestua fremdeles ikke påbegynt, men yngstejenta har tatt opp tråden. Hun har fått med seg at hun er datter av norges ukronede mester i prokrastrinering, så det har ikke stått på tidligere påminnelser, men jeg har vært litt for flink til å engasjere meg i ymse andre prosjekter, så samvittigheten er ikke den beste.

Men nå !

Nå er prosjekthorisonten åpen. Ihvertfall nesten. Har noe greier, som skal ferdigstilles til uka, men det er håndterbart.

Til høyre for meg, så har jeg nå en stack med finér. Blant annet rosewood og ymse andre eksotiske treslag, beregnet for gitarhalser. Til venstre for meg, så har jeg en liten 7-tommers CNC. Bak meg står en flatbedscanner. NU JÄVLAR, NU KÖR VI!

Trinn 1 – Scanning.

Puristene sverger til tynne filer, sandpapir, og til nød 1/12-skala elektroverktøy. Jeg er mer – pragmatiker. Vi lever tross alt i 2016. Datamaskinen er oppfunnet og vi har ikke uendelig med tid, slik som pensjonerte møbelsnekkere har.

Vi starter med en “George I Chair”, som ser rimelig overkommelig ut. Tegninger av denne fores inn i den digitale toolkjeden via en flatbed-scanner.

Vi har nå en bitmap, som må renskes opp litt før vi kan gå til neste trinn. Photoshop er fin å bruke til slikt.

book

Trinn 2 – Vektorisering.

Planen er å ende opp med en toolpath for fresen, så den bitmappen må vektoriseres. Etter en runde med ymse “la oss vektorisere bitmappen din”-sites og en hønngammal versjon av Illustrator, så endte jeg opp med dette. Clöse enough for et forsøk på å importere inn i Fusion 360.

Illustrator

Trinn 3. Touch-up og import i Fusion.

Vi har nå en vektorisert representasjon av den samme stolen, men det er litt huller her og der, samt at den er litt rufsete. Ved å importere SVG-fila inn i en fusion sketch, så kan vi veldig enkelt reparere hull, samt ekstrudere resultatet til en solid modell.

sketch

Trinn 4. Solid.

Dimensjoner er kjekt å tenke på allerede nå. Ta et par målepunkter i modellen og i orginaltegningen. Skyvlær er din venn i meat space og model/sketch er din venn i model space. Nå skalerer vi bare tegningen, slik at den er dimensjonsnøyaktig, høyreklikker på flatene som representerer objektet og velger “extrude” – til riktig tykkelse.

render

Trinn 5. CAM.

Nå er vi klar for å generere toolpath. Hopp til CAM-view i fusion. Her definerer vi et nytt setup, som inneholder informasjon om akser/koordinatsystem og emne. Under setup, så definerer vi en ny jobb. Her kan CNC-entusiasten boltre seg i en avsindig mengde prosessvarianter, men jeg valgte “3D Adaptive Clearing”.  Her må vi definere ymse parametre, som spindelhastighet, geometri på fresebit, ymse rater og geometrier.

Er man usikker på om man har gjort ting riktig, så kan toolpathen simuleres i Fusion.

simulering

Trinn 6. Post prosessering.

Når vi er fornøyd med CAM-oppsettet, så kan vi generere g-code for CNC-maskina. I dette tilfelle, så er det en noe modifisert Zen-CNC, kontrollert av en liten Arduino med GRBL. GRBL er ikke en predefinert CAM-profil i Fusion, men det finnes heldigvis nedlastbare profiler, som man kan importere. Man navngir jobben og velger fil/mappe. Pga oppløsningen på modellen og det faktum at jeg har valgt en absurd tynn endmill (0.8mm), så har vi nå en relativt småvoksen fil med G-code.

gcode

Trinn 7. G-code sender.

G-Code er en veldefinert standard for CNC-maskiner. P.g.a. noe begrenset kapasitet på arduinoen og oppsettet mitt, så må jeg streame gcode over til fresen via USB. Dette kan gjøres med en hvilken som helst gcodesender, men jeg har valgt å bruke GrblPanel, som jeg håper har blitt mer stabil enn sist jeg testet den.

grblpanel

Trinn 8. Fresing

Resten av kvelden skal jeg bruke til å be til et større sett av ymse avguder. Det er for seint å frese i dag, siden jeg da vil terge på meg fruen, jentene og katta p.g.a. det infernalske støynivået. Vi får nappe i startknappen i morra, og så ser vi hvor det bærer. I fall det ramler ut noe, som vagt minner om en stolrygg, så er det overhengende fare for at det kan bli live-fresing på Maker Faire. Hvis ikke, så vil dere bli møtt av statiske modeller, en vegg av unnskyldninger, fremført på chewbacca defense-maner.

I teorien, så kan jeg nå frese ut så mange “George I” stolrygger, som jeg bare ønsker, men i praksis, så har det vist seg at det er nå det blir spennende. Motoriserte hjemmesnekrede maskiner har en tendens til å oppføre seg penere i CAD-systemet enn i meat space. Fresebits vil knekke og det vil bannes – intenst.

Oppdatering:

Her er resultatet etter første fresing. Jeg hadde opprinnelig laget “ører” i designet, slik at delen ikke skulle løsne fra emnet, men disse ble av en eller annen grunn ikke med. De fineste detaljene, på stolryggen, kom heller ikke med, da sporene var smalere enn diameteren på fresen. Jeg måtte derfor stoppe fresinga 0,3mm fra bunnen av emnet, så det ble litt rufsete i nedkant. Jeg hadde valgt Sapelli (Entandrophragma cylindricum), men jeg tror kanskje dette er litt for mykt. Vi får teste rosewood neste gang. Fresen, var en flat endmill, 0,8mm i diameter. Etter montering og pussing, så kommer flere lag med shellakk, etterfulgt av voksing.

CNC

 

June 2015

Dragon Rider 2016 ?

By |June 16th, 2015|Automata, Books and Magazines|

Ok. Jeg skal innrømme at jeg, frem til jeg snublet over Aquio Nishida og Paul Spooner sine design, hadde avfeid konseptet “automata” som enkle treleker.

Jeg tok feil. Grundig feil. På sitt beste, så er dette fortellerkunst, ingeniørkunst, scenedesign, koreografi og dramaturgi – destillert.

Jeg disponerer dessverre ingen snekkerbod, men jeg har en Zen CNC, som står og samler støv ved siden av monitoren min. Kanskje på tide å dyppe tåa ned i materien ut på høsten. (Jeg synes jeg allerde hører raslingen av puristenes faner når jeg nå sier “CNC”, men jeg bor altså i tettbygd strøk, og mangler som sagt en snekkerbod. CNC er “innafor”.)

{"focusMode":1,"deviceTilt":1.52714216709137,"whiteBalanceProgram":0,"macroEnabled":false,"qualityMode":3}

 

book2

(En av de bedre impulskjøpene jeg har gjort i 2015. “Movable Illustration” av Aquio Nishida.)

November 2014

I stand corrected.

By |November 30th, 2014|Books and Magazines|

Vi kan senke skuldrene. Alt kan fremdeles anskaffes på internett. Takket være ninja skillz i browseren, google translate og en ikke så rent liten porsjon flaks, så tok det under 24 timer å slå kloa i en bok som “ikke fantes”.

Utgitt av “State Publishing House of Defense Industry” i 1953. Engelsk oversettelse utgitt av “Foreign Technology Division Wright-Patterson AFB”. Måtte nøye meg med en noe vannskadet orginalversjon, men den bør la seg scanne og kan senere arkiveres muggsikkert. Jeg må innrømme at jeg kjøpte den før jeg tittet på pris eller språk, men juvelen ble faktisk rimeligere enn et PS3-spill. Eneste ulempe er at jeg må lære meg russisk.

H. Vaselev ! Hvor er du ?

By |November 29th, 2014|Books and Magazines|

Dette blir curiouser and curiouser. Jeg trodde jeg hadde koll på hvordan dette med tilbud og etterspørsel fungerte. I likhet med resten av dere, så er jeg vant til at absolutt alt nå kan skaffes på internett. Som regel er det kun et spørsmål om pris, leverandør og en liten ukes ventetid. Finnes det, så er det en selger der ute. Finnes det ikke en orginal, så finnes det en kopi – en scan – en reproduksjon – en dårlig etterligning.

Not so. I dag brast alle illusjoner om at alt kan oppdrives for penger.

Jeg gjorde tidligere på dagen et lite varp på Wangsmo antikvariat og kom hjem med en bunke “Aero Modeller” fra 50- og 60-tallet, samt “Areo Modeller Annual” fra 1953. Mye teknisk gull fra en svunnen tid. Vi nevner i fleng: Jetex-motorer i aluminium, som gikk på pellets av  guanidinnitrat (høyeksplosiv). Nederlandske rakett-drevne flyvende tallerkener og veldig mange byggetegninger.

I likhet med gutter flest, så liker jeg i overkant kompliserte mekaniske innretninger. Jeg kom over en ensiders artikkel om russiske ornithoptere (med 3 veldig små, men fryktelig pirrende utsnitt av byggetegninger).

“A REMARKABLE Russian book entitled “Models with Swinging Wings” by H. Vaselev gives a wide variety of experimental layouts, from which we choose three examples…”

Jeg antar at det dreier seg om en oversettelse av en russisk bok fra 1961. En bok, som livet mitt ikke er komplett uten. Jeg har forsøkt nettverket til Amazon, eBay, bookfinder.com, Google books, archive.org – uten hell. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve dette. Jeg er sikker på at det er mulig å få tak i en 5-rotors Enigma, hvis du bare har penger nok. Voynich-manuskriptet er på internett. Codex Gigas finnes i pdf-versjon, Codex Serafinianus kan handles på Amazon, men denne uskyldige boka er “unobtainium”.

Hvis noen av leserne har tips til noen som kan tenkes å ha denne boka, eller mot formodning skulle ha en scannet versjon, så er jeg veldig, veldig interessert. Den trenger ikke være signert. Det trenger ikke være en førsteutgave. Den kan godt være på russisk. JEG VIL BARE HA TAK I TEGNINGENE !

May 2014

Takk skal du fan meg ha !

By |May 19th, 2014|Books and Magazines, Rants|

Eldstejenta ringte meg på jobb, med streng beskjed om å handle med isposer på tur hjem. Hun hadde tråkket over og hadde hoven ankel.

Jeg fulgte instruksjonene på baksiden av isposen, og hun fikk med seg en kald ispose opp på rommet. Jeg *visste* at det kom til å gå hull på posen – og det gjorde det – uten at hun sa fra til meg. Når jeg vandret opp for å legge mintsejenta, så var det små, hvite flekker av hvite krystaller over alt.

Sikkerhetsbevisst som jeg er, så måtte selvfølgelig sjekke hva slags kjemikalier som sørget for den magiske endoterme reaksjonen inni posen.

Og takket være dette, så har jeg sannsynligvis nå klarte å utløse flere rødflagg enn normalt hos PST.

Det viser seg at posen inneholder vann og UREA. Lettelsen var stor, og reaksjonen til eldstejenta var rimelig ubetalelig – når jeg fortalte henne at posen var harmløs. Den inneholdt jo heldigvis bare “innkokt urin” og vann. At hun hadde sølt over hele gulvet sitt og sannsynligvis også fått det på fingrene – før kveldsmaten – resulterte i et tenåringsjenteskrik som var Disney Channel verdig.

Men…

(Det er alltid et “men”)

At UREA selges over disk av vennlige apotekerdamer var nytt for meg. Det er jo tross alt bare en enkel reaksjon unna å være noe adskillig mer nasty. Jeg kunne gått i bokhylla og fått bekreftet det jeg synes å huske fra studietiden, men jeg googlet istedet. Jeg googlet:

“UREA nitrate”

Jepp, jeg husket riktig. Wikipedia omtaler UREA-nitrat som IED-ingrediens #1 i Afghanistan, Pakistan og irak.

Dette søket alene resulterte nok i minst ett løftet øyenbryn på begge sider av atlanteren. Ett sånt søk kan man sikkert slippe unna med.

Men,..

Jeg leser for tiden “Command and control – Nuclear Weapons, the Damascus Accident, and the illusion of safety” (Var ikke klar over denne før en bekjent av meg postet link til den på FB). Dette er en bok som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. I tillegg, så er det en overhengende fare for at man lærer seg flere nye ord.

Jeg hadde kommet til kapittelet som omhandlet eksplosive linser og implosjonsproblematikken rundt Fat Man. Og der lærte jeg noe nytt. Det viser seg at kjemiske “initiatorer” var for upresise til å kunne benyttes. De brukte istedet noe annet. Noe oppfunnet av  Luis Alvarez and Lawrence Johnston under andre verdenskrig. Noe ikke-kjemisk man kunne initiere de eksplosive linsene rundt plutoniumsfæren i Fat Man med.

Det neste jeg googlet etter var da:

“Exploding-bridgewire detonators”

Korrelasjonen i tid tatt i betraktning, så kan jeg nesten garantere at disse to søkene resulterte i opptil flere parvis hevede øyenbryn – på begge sider av atlanteren.

Jeg trodde jeg hadde en viss oversikt over ting som var spooky ute i verden, men dette er dingser jeg faktisk ikke ante eksisterte før i går kveld. Nå får jeg ikke sove om natta og jeg heller litt i retning av at både isposer og internett bør forbys.

Kort oppsumert: I be fukd. Nice knowin’ y’all ! Antar det blir noen runder med waterboarding på meg i ukene fremover…

(Bildet er rappet fra United Nuclear. Siden jeg allerede har tråkket i salaten en gang, så kan jeg like gjerne ta rennafart og en tur til)

March 2012

Zeitgeist ?

By |March 8th, 2012|Books and Magazines|

Postkassebliss i dag. 2 fete konvolutter med hver sin Rube Goldberg-samling inni.

Jeg har faktisk ikke sett noen av Goldberg sine tegninger før i dag. Mannen er nok mer kjent i USA enn her på berget. Mistenker at Mythbusters hyppige referanser til Rube Goldberg machines kan ha fungert som en liten mental note to self hos innkjøpsansvarlig her i huset.

Etter å ha bladd litt i kveld, så tør jeg påstå at likheten mellom Goldberg sine oppfinnelser og Storm Pedersen sine er slående.  Jeg ble såpass nysgjerrig at jeg faktisk gikk til det skritt å lese forordet i bøkene, samt gjøre en full scan av bokhylla for å grave fram Storm P-samlingen. Dette var for likt til å være tilfeldig. Det viser seg at karene ble født på hver sin side av atlanteren med bare ett års mellomrom. Goldberg i USA i 1883 og Pedersen i Danmark i 1882.

Produksjonen til begge var formidabel. Goldberg tjente eksempelvis $125000 i året på tegningene sine – i 1915 (!), og Storm Pedersen publiserte over 3000 “fluer” for Berlingske Tidende bare i årene 1939-1949. De første oppfinnelsene til Storm P ble publisert i 1910, Goldberg i 1914.

Hadde det utelukkende vært disse to som produserte absurde oppfinnelser som levebrød, så kunne det kanskje vært rimelig å anta noen hadde hentet sin inspirasjon på “eksternt hold”, men konspirasjonsteorien forpurres dessverre av en tredje aktør, dvs  W. Heath Robinson i England. Han er riktignok ti år eldre, men publiserer også sine første absurde oppfinnelser i 1912.

Det er helt tydelig at noe har inspirert disse karene til å hoste opp omtrent identiske konsept i 3 forskjellige land på omtrent samme tid – og jeg lurer fryktelig på hva dette var.

(Note til de yngere leserne: i 1910, så hadde man hverken internett eller SMS, så det tok mye lengere tid å plagiere hverandre enn det gjør nå)

(Når jeg tenker etter, så kan man selvfølgeligvis ikke utelukke at Goldberg, Pedersen eller Robinson ved et uhell oppfant en variant av IP over telegrafnøkkel, eller en rørpostvariant av bittorrent.)

PS. Jeg registrerer at Purdue University avholder en årlig Rube Goldberg-konkurranse. Er det kanskje på tide med en call to arms for å hedre vår danske helt ? Hvorfor arrangerer ingen universiteter en årlig Storm-P-konkurranse ?

PPS. +1 til den som ser hvem som er hvem uten å myse på signaturen !

 

October 2011

#922

By |October 26th, 2011|Books and Magazines|

Det er ikke ofte man handler bøker av en slik størrelse at  man tvinges til å legge ned bilsetene for å få de med seg hjem. “Star Wars: The Blueprints” er schwær – skikkelig schwær. For å illustrere riktig hvor schwær den er, så tenkte jeg først å avbilde den sammen med en banan, men bananen var knapt synlig ved siden av boka. Jeg gikk derfor til det skritt å bruke “stuebord for 8-12 personer” som enhet.

Boka ankommer i en hendig liten eske der det ligger et lite signert ekthetssertifikat, samt en lastestropp du kan bruke for å få boka ut av eska. Når du åpner boka, så gjelder det å knipe igjen øynene slik at ikke modellbyggeren i deg står i fare for å dele skjebne med tyskerne som åpnet arken. Det er mye arkitektur inni her, men også mengder med droids, fartøyer og AT-AT’er.

Dette er digg. Det er så digg at OCD’en slår inn. Jeg har i ettermiddag slitt med må-bygge-fullskala-astromech-droid tvangstanker. Hvordan kan man ikke iverksette droid-byggetiltak når man har enorme glossy reprints av de orginale droid-byggetegningene foran seg ?

Med jevne mellomrom, så finner du også enkelte ganske så snasne  to-hånds utbrettsplansjer. Det eneste jeg har å utsette på boka er at du omtrent må gå til anskaffelse av et eget alter for å ha i biblioteket – om du har planer om å lese den. Det er komplett umulig å sitte med den på fanget uten at du punkterer noe i bukhula eller pådrar deg skader i lysken.

Budsjettmessig, så ligger den vel kanskje en $450 over hva man normalt betaler for en bok med bilder av roboter og romskip i. Til tross for det, så er jeg likevel takknemlig for at den ikke kostet mer. Jeg har bange anelser om at jeg hadde kjøpt den likevel. Vi får inderlig håpe at den ikke kommer på tilbud til 99 dollar i januar. Jeg må innrømme at jeg også håper litt på at det ikke viser seg at dette er første bind i en serie…

PS. Det kan klikkes på bilder for litt høyere oppløsning av ting, og har du lyst til å vite mer, så kan du myse på en mini-dokumentar på  youtube, eller evt. gå til bokas hjemmeside på: http://www.theblueprintsbook.com/.

eske

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

robot2

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

February 2011

Helsikes nanny state

By |February 12th, 2011|Books and Magazines, Electronics, Parallel Universe|

“Magnetocumulative Generators” (se ref [1] forrige post) dumpet ned i postkassa i dag. Svindyr sak, men duverdensåavslørende. Haugevis med migrenefremkallende ligninger (begynner å få et litt anstrengt forhold til Maxwell, men Kirchhoff har heldigvis holdt seg i skinnet siden sist). Plenty illustrerende skisser og forklarende tekst (Tror ikke du bør basere deg på Wikipedia alene hvis du er svanger med en sånn). Glitrende dolektyre og basis for videre voksenopplæring.

Det naturlige neste trinn i sånne prosesser er å begynne å sanke deler, men da dette er i en litt annen divisjon en amatørradio, så tenkte jeg det kunne være lurt å ta en ekstra sondering mht eventuelle skjær i sjøen først. Begynte derfor å skumme litt rundt på sidene til direktoratet for brann og eksplosjonsvern. Der avdekket jeg at en blant annet må gå i læra for å tilegne seg et skytebassertifikat klasse “A” – hvilket jeg antok var første steg på veien til å bli MCG-hobbyist (se forrige post). Dette er ikke forenelig med permisjonspolitikken til min nåværende arbeidsgiver. I tillegg, så viser det seg at ikke engang ervervelse av et slikt lar deg koke ihop det du trenger eller bruke det i hobbysammenheng. Du må faktisk få tillatelse til å bruke det på en godkjent måte også. Det neste blir vel at de legger restriksjoner på hobbybruk av radioaktive elementer, samt hjemmebrenning av nøytroner på ad hoc basis.

Vi får anse dette som et praktisk setback, men det bør ikke være noen hemmer for litteraturstudiet. Kanskje vi finner andre tilnærmingsmåter, som er mer egnet for hobbyisten ?

Jeg har hatt et litt fuzzy forhold til “lasten” (akademikerlingo for “stridshode”… ) som gjerne kobles til en slik MCG, men alt ramlet på plass etter et bittelite avsnitt. Må si jeg humrer litt når jeg traff på noen av de samme ligningene jeg sleit med under bygging av Tesla Coilen. Virker som det meste som er moro i hobbyelektronikk har relasjoner til resonans og svingekretser.

Det viser seg at en MCG konfigurert for å funke som en ultrabredbånd radiosender med uhyggelig styrke er sensasjonal i sin enkelhet. Man kobler ganske enkelt på et kapasativt sluttrinn for å danne en svingekrets. Detonasjonen av kjernen vil sørge for at den ringer over samtlige mulige frekvenser (definert av kapasitansen, intern resistans og intervallet mellom initiell og 0 induktans ) på den tiden det tar fra eksplosjonen initieres til coilen er totalt kortsluttet (dvs flere km/s over en lengde på noen titalls cm). Dette samtidig som strømmen i kretsen øker rimelig rabiat som en konsekvens av tiltagende flux.

Konklusjonen er uansett at en nok må moderere aspirasjonene om å bli medlem megagauss-klubben noe, hvis en ikke skal sette rullebladet på spill. En ville sikkert også følt seg som et femte hjul på vogna hvis en deltok som individ, når det bare er stater som er medlemmer der fra før. Best å holde seg hjemme.

Men ikke fan om jeg gir meg for det. Konseptet er spennende og jeg føler at det er flux der ute – som skal komprimeres i mitt navn.

Jeg har nå gått litt i dybden og gravd fram et par papers som skisserer mulighetene for prosjektilbaserte / ballistiske tilnærmingsmåter [1] [2]. Det bør m.a.o. holde med opptak i den lokale skytterklubben for å få bli med å leke. En annen oppside er at dette i prinsippet er gjenbrukbare dingser. Høyst sannsynlig noen størrelsesordener mindre oomph, men sannsynligvis ganske mye over det du kan konstruere med kondensatorbanker og fancy antenner alene. Hvis en klarer å oppnå en signifikant grad av forsterkning uten å måtte ty til kompresjonshastigheter på 4-5 kilometer i sekundet, så er det verdt å titte på. Vi får se på det som et kunstprosjekt – en slags steampunkvariant av fluxkompresjonsgeneratoren i vår elektromagnetiske dannelsesreise der Tesla var første stopp.

PDF’er er lastet ned fra Springer og over på Kindle’n. Klar til å leses på senga. Det skal vel noe til at dette ender i et konkret prosjekt av typen Consumer Electronics-B-Gone-dings, men det ender kanskje i et realiserbart design ?

(Kan kanskje avlsøre et av de bedre tipsene mht hvordan en bør tilnærme seg ukjent teknologi som en glad amatør. Du vil aldri være i nærheten av forståelse av state of the art mht noe utenom ditt eget felt, men det betyr ikke at du ikke kan leke deg. Det du gjør er å zoome tilbake på tidslinja – inntil litteraturen matcher ditt eget nivå. Da har du et fast fundament, som du kan bygge videre forståelse på)

[1] “A Projectile-power-comressed magnetic-field pulse generator”, Robert H. Barlett, Hitoshi T. Takemori, Jay B. Chase, Third International Conference on Megagauss Magnetic Field Generation and Related Topics, June 13-17, 1983, Novosibirsk, USSR.

[2] “Ballistic Magnetocumulatice Generator”, “Yu. G. Tynnikov, N. A. Tolstokulakov, V. A. Ivanov, and V. A. Andrianov”, Journal of Applied Mechanics and Technical Physics, Vof. 39, No. 3, 1998

Da Bomb ?

By |February 11th, 2011|Books and Magazines, Electronics, Parallel Universe|

Tips til leserne: Denne blogposten blir hakket mer absurd om du lytter til litt tysk elektroswing samtidig. Welle: Erdball – Das Souvenir anbefales varmt.

Advarsel til leseren: Denne blogposten har en noe tabloid karakter (På den annen side var den ganske lærerik å skrive)

Helt siden jeg for lenge siden slo kloa i et eksemplar av Schwartaus eminente “Information Warfare” [4], så har jeg kjent at hobbyelektrikeren i meg vil ut hver gang jeg snubler over materiale relatert til EMP-bomber. Can’t help it. Klør det, så må det kløs tilbake – inntil noen designer en eller annen OCD-salve that is.

Det var fryktelig lenge faktisk helt tomt for denne type informasjon på internett (dog med unntak av en eneste halvpopulærvitenskapelig artikkel som ble flogget på diverse infowar-sites til det ikke var morsomt lenger).

Bittelittegrann usikker på hvorfor jeg tok opp tråden igjen (sannsynligvis en chat som sporet av mer enn vanlig), men nå er da et av de dyrere referanseverkene [1] på tur i posten. Ut ifra det åpne innholdet jeg fikk med meg på google books, så kan den like gjerne arkiveres under kategorien “Anarchist Cookbook for folk som ikke blir alt for skremt av diffligninger og udda symboler fra det greske alfabetet”. Det er ihvertfall forventningen.

En EMP-bombe er en sak som ødelegger all elektronikk som befinner seg inni E-feltet den generer, der breakdownspenninga for halvlederen er mindre enn feltstyrken. Alternativt via induserte spenninger fra B-komponenten, eller evt via mikrobølger generert av fancy slutt-trinn.

Prinsippet er rimelig enkelt. Konseptuelt er det ikke noe annet enn en energikonverter / strømforsterker som konverterer kjemisk energi til elektromagnetisk energi. Du får pakket fem (seriøst!) størrelsesordener mer oomph (i Joule/volumenhet) i eksplosiver enn i det som normalt er hobbyistens pulskilde of choice, dvs den gode gamle kondensatorbanken. En har selvfølgelig andre tap i en slik mekanisk konvertering, men energitettheten er så stor i forhold til hva du får i en kondensator som er begrenset av isolasjonen i det dielektriske materialet at metoden vinner hands down.

Hvis du er ferdig med Tesla coils, cancrushere, railguns etc, så er en elektromagnetisk flukskompresjonsgenerator definitivt greia for deg. Ikke mange hobbyister lefler med sånne (faktisk ingen, såvidt meg bekjent…). Dette  selv om teknologien er gammal som Trinity (stammer angivelig derfra, men jeg mistenker vel likevel at dette egentlig ble unnfanget av russere – uten at jeg har gjort noe studie på det (De har gjerne en litt mer konkret apporach på ting som går “bump” om natta.))

De finnes i ymse varianter, men du finner gjerne igjen forkortelsen “MCG” (Magneto Cumulative Generator) et eller annet sted i akronymene.

Det er en one-shot sak som generer mikrosekund lange strømpulser på opp til mange hundredetusen ampere. En kan gjøre mye morsomt med såpass mye jucie.

“Menmenmen ? Hvis de er forsterkere, så må en jo gjerne ha en fetest mulig initiell puls, og kondensatorbanken min får jo knappast plass i amerikakofferten til bestemor ?!?” sier du kanskje.

Not so, my friend.

Jeg lærte noe nytt og drepandes spennende på internett [3] for noen dager siden. D.v.s. hvis du har en sånn passe kraftig permanent magnet, så kan du tafse litt på den før du demagnetiserer den med en sjokkbølge, og dermed få generert en puls på kanskje noen hundrede ampere. MCG’en forsterker denne kanskje til noen titalls kiloampere. Det eneste du må passe på er å fyre av MCG’en i samme mikrosekund som den initielle pulsen er på sitt kraftigste. Burde definitivt være doable for en hobbyist med scope og en strømtrafo som sensor. Det eneste du trenger i tillegg er vel et skytebassertifikat, et småvoksent faradaybur og old school naboer som tviholder på analog teknologi – hvis du da ikke allerede har et lettere anstrengt forhold til dem. Før du vet ordet av det så er du i full gang som MCG-hobbyist og får masse hits på bloggen din.

Det som kanskje er interessant å nevne er at dette er en relativt ukompleks konstruksjon – på størrelse med en colaboks.  Jeg trenger kanskje ikke nevne at antallet komponenter som kommer i ESD-sikre poser er – hva skal vi si – tiltagende ? Hva er logikken bak å være bekymret for ekstremister med hårblekemiddel og malingsfjerner i ryggsekken, eller hackerangrep via zombienett ? En gjennomsnittlig dropout som ikke fikk med seg mer en 2FY og metallsløyd kunne parkert et gjennomsnittlig bankvesen med en litt oppskalert variant en sånn. Bekymret for skitne bomber ? Bah ! Ta en jodtablett. Dette – dette derimot. Dette er scary.

Jeg stusser litt på at det plutselig dukket opp såpass mye informasjon om emnet. (Jeg vet det er en viss latency fra morsomme konsepter dukker opp i laboratoriene inntil de blir dummet nok ned til at det snappes opp av folk som kan operere en browser, men det virker som om et eller annet gikk ut på dato og ble offentliggjort fordi noe morsommere dukket opp.)

Husk, du leste det her først ! TimeExpander’s geektrend-prognose for 2011 er at MCG’er vil ta et digert jafs av HV-hobbyistmarkedet ! Stay tuned for updates. Vi vil assimilere og fordumme all informasjon vi kommer over.

Til slutt en liten curiosasak. Jeg snublet over en liten innføring i emnet [2] og sakser rått og brutalt et skjema jeg stusser litt over (Noter deg bak øret at dette er publisert ganske lenge før Ronald hadde sett Star Wars). Jeg er en ihuga fan av TV-serien “A Town Called Eureka” – dette er litt – hvaskalvisi ? – life imitating art ?

Jeg leser dette litt sånn som Echelon, dvs. “blahblahblah ROCKET-BORNE blahblah GENERATOR POWERED PLASMA GUN blah blah DETONATOR blah blah CAPACITOR BANK blahbla”. It kinda get’s yer attention.

Dette var da i 1975. Hva fanden drev de på med ? Plasmageneratorer og flukskompresjonsgeneratorer i raketter – i 1975 ?

Anyways. Funderer du på en (sannsynligvis kortlivet) karriere som MCG-hobbyist, så er det nå av en eller annen uforklarlig grunn masse lesestoff tilgjenglig på internett.

[1] “Magnetocumulative Generators”, Larry L. Altgilbers et.al, Springer, 2000

[2] “An Introduction to Explosive Magnetic Flux Compression Generators”, Los Alamos scientific laboratory of the University of California, 1975

[3] “Explosively-driven Helical Magneto-Cumulative Generators”, T.A.Holt, 2002

[4] “Information Warfare”, Winn Schwartau, 1994.

November 2010

Fred i verden og FN og sånt

By |November 13th, 2010|Books and Magazines|

Bloggspreng. Mer gull på på loftet. M å  d e l e (oversharers.com neste…).

Denne gang fant jeg pampfletten “Arabic for NORCON/UNIFIL”, utgitt av FO/FN-kontoret i 1978. Dette er en liste med ord og uttrykk som ble betraktet som såpass uunnværlige av forsvarets overkommando at de ble delt ut til de fredsbevarende styrkene.

Vokabularet er – noe begrenset. Enkelte utvalgte nyttige fraser er – noe udda. Vi bringer et lite utdrag for å illustrere hva den jevne soldat hadde å hjelpe seg med i felten. Dette er ikke tull. Det er sakset rått (dog med en viss redaksjonell frihet mht layouten) fra denne:

Pampfletten inneholder flere hele sider med substantiver og verb. Du finner totalt 16 “Useful and necessary expressions” i tillegg til 25 “Simple and practical phrases”. Jeg antar at FO mente dette måtte være tilstrekkelig med humaniora-ballast for folk som hadde gunnere og bart.

Jeg savner dog en oversettelse, og det er “What could possibly go wrong… ?”.