Coil Gun

Home/Coil Gun

May 2012

Kanonstøperiet – del 11 (Done !)

By |May 23rd, 2012|Coil Gun, Electronics|

Sånn, da var jeg ferdig…

Jeg har nå printet 2 moduler, satt dem sammen og testfyrt. Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å printe flere, men rikosjettene i kjelleren ved selv relativt lave energinivåer fikk meg til å ta på meg vernebriller, samt gjemme vitale kroppsdeler bak sofaputer under prøveskytingen. Jeg har et par hull i gipsveggen som garantert vil hjelpe meg å huske på sikringstiltak i fremtiden. En ting er å bygge disse dingsene. Noe helt annet er å teste dem. Jeg er faktisk litt skjelven enda. Jeg har enda ikke turt å fyre av denne på max ladning.

Hver modul veier ganske nøyaktig ett kilo, og de har mer enn nok oomph til husbruk. Hele sulamitten ligger nå ute for nedlasting (under creative commons lisens) sammen med boost converteren.

http://www.thingiverse.com/thing:23539

http://www.thingiverse.com/thing:19687

Jeg vil sterkt anbefale å se videoen under i 1080p, og med lyden på. De to koblingsskjemaene i videoen under burde være nok informasjon til å bygge sin egen variant, men jeg kommer sikkert til å laste opp noe mer formelt på Thingiverse om litt.

Enjoy !

PS. Sånn for å forsikre meg mot eventuelle søksmål, så tror jeg jeg vil fraråde alle og enhver å forsøke å bygge en sånn. Det er direkte livsfarlig.  En eneste uforsiktig berøring med ladning på kondensatorene er nok til å garantere deg en Darwin Award.

PS. Hvis du sliter med Flash/html5-plugins, så kan du alltids finne videoen på YouTube: http://youtu.be/KeSjeUIltcI

Kanonstøperiet – del 10 (world domination is imminent)

By |May 14th, 2012|Coil Gun, Electronics|

“You got a rush. It’ll pass. Be seated.”, Danny (Withnail & I, 1987)

Det skal normalt ikke mye til før en middelaldrende geek blir opphisset. Å hale noe ut av det det teoretiske domenet og inn i meatspace er gjerne nok til å indusere euforitilstander en sjamanlærling verdig.

Videoen under var ihvertfall nok til å berge kvelden min. Vi ser her første test av spenningsindikatoren til pulsmodulene. Det ser ut til å funke rimelig greit. Jeg estimerte hvert LED-segment til å representere 45V, men ifølge multimeteret så er det da nærmere 47.5V istedet. 5% avvik får vi tåle.

(Hvis du lurer på hvorfor jeg har lagt inn mye luft i denne posten, så bør du kanskje vurdere å installere en Flash-plugin…)

Jeg er ikke helt fornøyd med formen på ladekurven. I.o.m. at det nå er rom for ganske mye oomph, så kan lading ta flere minutter. Jeg vurderer å drive boostconverteren med litt høyere spenning på induktoren (noen få volt opp/ned har rimelig dramatisk effekt), men puristen i meg er motstander av å snitte i de vakre printkortene. Vi får se hvem som vinner.

Det er nærliggende å hekte på triggerkrets, samt en av kondensatorbankene for å få testet en komplett modul. Før jeg gjør dette, så skal jeg ta meg tid til å få et trivielt, men kritisk stykke instrumentering på plass. Fullskalatester med såpass mye oomph er litt kilne å debugge, da utfallsrommet er heller binært. I fall det går galt, så er det litt ok å vite hvorfor. Forsøker du å hekte et scope inn i en sånn krets, så dør scopet ditt. Skal du måle en heftig puls, så gjøres dette best indirekte – via en strømtrafo.

(Kan også hende jeg blir utålmodig og “napper litt i bryteren” for å se hva som skjer. Stay tuned…)

Kanonstøperiet – del 9 (Now I can see !)

By |May 10th, 2012|3D Printing, Coil Gun, Electronics|

Har du lyst til å bygge din egen batteri- eller spenningsindikator, så kan jeg varmt anbefale LM3914. Dette er en enkel liten IC beregnet for å drive bargraph-displayer enkeltvis eller i kjede. Skjemaet under viser den enklest mulig konfigurasjonen, der antall støttekomponenter er holdt til et minimum.

Du kan bruke den interne spenningsreferansen på 1.25V, eller en ekstern som maksimalt er 1,5V under drivspenninga. Hvert punkt på displayet utgjør da 1/10 av spenningsreferansen. Ved å bruke den interne, så vil hvert punkt på displayet tilsvare 0.125V. Enkleste måte å skalere ned signalet på pinne 5, er å bruke en enkel spenningsdeler. I eksempelet under, så vil 10 lysende punkt tilsvare 450Vish (hvis jeg har regnet rett…)

Ved å koble sammen pinne 3 og 9, så går chippen i bargraph-modus (som et lysende søylediagram). Ved å koble fra pinne 9, så går den i dot-modus, der kun en LED lyser.

 (lite bug i skjemaet over. pin 19 skal være pin 1)

 

(ladningsindikator)

Det jeg ikke tenkte på før i går, var hvor helsosamt det var å putte halvledere et par cm unna et pulserende magnetfelt fra helvete. I fall dette skulle vise seg å bli et one-shot-device, så må jeg kanskje vurdere litt skjerming her og der…

Ellers, så blir det en liten pause i prototypinga i et par dager. Varmekolben til extruderen i  Makerbotten døde, og jeg venter nå på reservedeler. FedEx brukte ca ett døgn fra USA til Norge. Antar at Bring trenger 7-8 virkedager dager på å få fraktet ilpakken fra Oslo til Trondheim…

Kanonstøperiet – del 8 (Elektronikk for åttende klasse)

By |May 4th, 2012|Coil Gun, Electronics|

Jeg er i prinsippet motstander av å skrive tutorials, da mye av det som allerede finnes der ute er av en kvalitet som virker fordummende på leseren. Som forfatter, så risikerer en å bli satt i en bås overbefolket av mennesker som bedriver sin tid med avskrift og misforståelser. Faren for å bli ydmyket av av lesere som har fulgt med i timen er overhengende.

Likevel har jeg bestemt meg for å gjøre et unntak.

Under følger en beskrivelse av triggerkretsen for en akselleratormodul. Til tross for sitt enkle design har kretsen gitt meg en grundig innføring i smerten en amatør kan påføres av selv de enkleste komponenters iboende faenskap.

Av frykt for eget liv og helse, samt brannvesenets harme, så har jeg valgt et helt lukket design. Ingen mekaniske brytere. Ingen eksterne kontaktflater. Vanntette skott over hele linja. Rollen som offer for vådeskudd kan jeg leve med. Rollen som ekstern last for uhyrlige mengder oomph vil jeg helst styre unna. Ulempen er at vi trenger brytere av det litt mer avanserte slaget. Delvis på grunn av de funksjonelle kravene til triggermekanismen, delvis på grunn av mengden elektroner som vil stå i kø når det braker løs.

Tanken er at prosjektilet på sin vei gjennom akselleratoren bryter en infrarød lysstråle ved inngangen til hver akselleratormodul. Dette skal til slutt resultere i at kondensatorbanken kortsluttes gjennom akselleratorspolen, slik at et relativt heftig magnetfelt drar prosjektilet videre. Ideelt sett, så burde vi også ha en forsinkelse som var en funksjon av allerede oppnådd hastighet, men dette har jeg foreløpig skrevet på task-lista for versjon 2.0. Uten en slik kompensasjon, så vil en risikere en bremseeffekt litt ut i rekka av moduler.

Trinn 1. La det bli lys.

Denne er rimelig enkel, men selv her vil den glade amatør kunne produsere blårøyk. Dropper du seriemotstanden, så kortslutter du effektivt spenningskilden din, og lysdioden vil kunne generere noe som ligner et gammaglimt. Sjekk databladet for å finne ut hvor mye strøm det kan gå gjennom lysdioden før du tar livet av den. De jeg har liggende flest av i skuffen er TSAL7200, og de tåler 100mA kontinuerlig.

Når du skal beregne seriemotstanden, så allierer du deg med gode gamle ohms lov. På bildet under, så er spenningsfallet over motstanden i serie med dioden 5V. Spenningsfallet over dioden er 1.35V. Du har da 3.65V over motstanden. Hvis vi løser ohms lov for R, så får vi R=U/I = 5V/0.1A = 50 ohm. Vi runder av til nærmeste standarverdi, som er 47 ohm.

Selv om du har gjort alt riktig, så vil det fremdeles kunne resultere i blårøyk hvis du ikke benytter en motstand med riktig effektrating. I dette tilfellet må motstanden være dimensjonert for 5V * 0,106 A = ca 0,5W for ikke å bli varm.

Trinn 2. La det bli transistor-logikk.

For å verifisere at kretsen virker og at IR-dioden lyser, så kan du se på den gjennom et digitalkamera. De fleste digitalkameraene har IR-filter som lekker litt, så du vil se det infrarøde lyset som synlig lys i displayet.

Men kretsen må også kunne detektere om det infrarøde lyset er blokkert av prosjektilet eller ikke. Vi trenger en sensor som kan detektere lys med en bølgelengde på 940 nm, og samtidig kan fungere som en bryter, eller kunne gi signal til en bryter. Fotodioder er kjappere enn fotoresistorer, men fotoresistorer er mer følsomme. Også her ble valget influert av utvalget i skuffen. Jeg valgte derfor en LTR3208E fototransistor. Denne transistoren har kun to tilkoblinger. Strømmen gjennom baseregionen er styrt av intensiteten på lyset som treffer den.

For å bruke denne som bryter istedet som forsterker, så kobler vi til denne i en “common emitter” konfigurasjon. I praksis, så setter vi inn en serieresistor på collectorsiden og jorder emitteren. Outputsignalet henter vi ved collectoren. Når lyset er på, så treffer fotoner baseregionen, og fototransistoren leder strøm. Vi har da en logisk 0 (nær 0V spenning) ved collectoren iom at den er kortsluttet til jord. Hvis lysstrålen er brutt, så leder ikke fototransistoren strøm og spenningen ved collectoren er lik spenningen over resistoren.

Seriemotstanden må velges med omhu, da du ønsker å bruke fototransistoren som en bryter og ikke som en forsterker. I en common emitter-konfigurasjon, så vil dette si at spenninga ved collector må være mindre enn produktet av seriemotstanden og strømmen gjennom fototransistoren ved forventet lysmengde (I dette tilfellet ca 50 mA). Vi ser at 5V < 1000 ohm x 0,05A, og fototransistoren vil derfor fungere i switch mode istedet for som forsterker.

Selv om vi har valgt en “treg” fotoresistor, så har den en typisk rise-time på 10 us, hvilket vi antar er kjapp nok respons for vårt formål…

For å teste, så slår du på strømmen og måler spenninga ved collectoren. Denne vil være 0V. Idet du bryter strålen, så vil den umiddelbart øke til noe i nærheten av 5V (avhengig av verdien på serieresistoren din).

Trinn 3. la oss drive noe vettugt.

Bryteren med stor “B” i denne kretsen er en SCR, og den har vi ikke tegnet inn enda. SCR er en forkortelse for Silicon-Controlled Rectifier. Det er i praksis en diode du kan slå . Den krever dog litt juice gjennom gaten sin før den går “all in”. I dette tilfellet har jeg valgt 50RIA120 som tåler korte ikke-repeterende strømstøt på vanvittige 1200 A. Den trenger minimum 2.5V ved gaten for å fyre, samt minimum 100 mA gjennom gaten. Vi har mer enn 2.5V, men 100 mA klarer vi ikke å levere. Vi kunne selvfølgeligvis tafset på serieresistoren til fototransistoren får å få klemt mer strøm gjennom, men det er like enkelt å hekte på en småsignalresistor som drives av outputsignalet.

Serieresistoren til fototranssitoren vil nå også fungere som baseresistor for en 2N3904. ved kortslutnnig av strålen, så vil vi kunne få 5 mA gjennom denne resistoren, og det er nok til å få 2N3904 til å lede nok strøm gjennom seg til å ttrigge SCR-gaten.

Når lysstrålen brytes, så vil da LTR3208 generere ca 5V ved collector. Strømmen går så via 1K resistoren inn i basen til 2N3904 og får denne til å lede strøm gjennom sin collector til emitter. Collectoren til denne kobler vi til 5V og emitteren kobler vi til gaten på SCRen.

Anoden på SCRen kobler vi til den positive terminalen på kondensatorbanken vår, og katoden kobler vi til jord.

Når lysstrålen brytes vil dette resultere i at kondensatorbanken dumper all sin energi gjennom akselleratorcoilen. Dette vil (hvis jeg har regnet riktig resultere i et strømstøt som peaker på ca 670 A etter ca 4 ms. Hele pulsen er over på under 10 ms, hvilket er innenfor surge-spesifikasjonen til SCRen.

Det _burde_ kunne gå bra…

I hope…

April 2012

Kanonstøperiet – del 7 (stemningsbilder fra teknisk avdeling)

By |April 23rd, 2012|Coil Gun, Electronics|

Jeg vinner neppe noen designpriser for versjon 2.0 av akselleratormodulene, men faren for å vinne en Darwin Award er overhengende. Modulene er funksjonelle  – i teorien. Hver modul huser like mye energi som 31 hjertestartere og planen er å kortslutte disse raskast råd. Forhåpentligvis uten at det resulterer i sjokk, forvirring og falsettskrik  i et hav av blårøyk. C-momenter som optiske triggere og automatisk switching av en kaskade av slike gjør meg ikke mindre nervøs.

Jeg håper selvfølgeligvis at testen skal resultere i kneggende world domination-style muhahas, men dette kan, som antydet, gå alle veier. Jeg er faktisk litt redd. Vurderer i svake øyeblikk å definere “penetrering av godt oppspent rispapir” som suksesskritere – slik at jeg kan gå vidre til litt mindre skremmende hobbyprosjekter.

Mens dere venter på at postmannen min skal få levert de siste kritiske komponentene (displaydrivere, no less), så kan dere kanskje finne trøst i noen stemningsbilder fra produksjonslinja ?

 (fra tegnebordet)

(fra verkstedhallen)

(prøvemontering og QA)

 

March 2012

Kanonstøperiet – del 6b (embrace change / barebacking…)

By |March 11th, 2012|Coil Gun, Electronics|

Jeg har prøveskutt og regnet litt siden sist. Siste versjon av akselleratorcoilen virker lovende. Jeg gikk opp til 1mm kobbertråd, og seriemotstanden datt til under 0,5 ohm. Induktansen gikk ned med en størrelsesorden. Konsekvensen av dette er at grafen for strøm som en funksjon av tid ser litt anderledes ut. Pulsen er ikke lenger dempet, og de to testkondensatorene fikk sannsynligvis varige men etter 4 ms. Det klødde såpass i triggerfingeren at jeg ikke klarte å holde igjen. Jeg trøster meg med at det både ble hull i det jeg siktet på, og at det nå er såpass fres i ting at det er vanskelig å finne igjen prosjektilet hvis det ikke står fast i noe.

Som vi ser av kurven over, så er ikke pulsen dempet (RLC simulator fra [1]).

En kunne selvfølgeligvis hektet på ymse snubber-kretser for å forsøke å døyve hendelsene på nedsiden av x-aksen, men det beste er å ikke være avhengig av det.

Ved å øke antall kondensatorer i hvert trinn til 6 istedet for to, så begynner simuleringen å ligne på det vi ønsker.

Trigger-SCRen tåler godt over 1000 amp (50RIA120) i 10 ms, og peak strømpuls skjer etter 2’ish ms. Vi kunne kanskje hatt en enda tightere puls, men dette er godt innenfor spek, og det er ikke noe tafsing på undersiden av X-aksen. M.a.o. velegnet til “husbruk”. Det er jo tross alt ikke noe våpensystem vi designer, men en desktop-leke.

Når det er sagt, så legg merke til at vi dumper ca 608J i løpet av 10,7 millisekunder. Dette tilsvarer 56,8 KiloWatt. “En hånd i lomma!” og “Ikke sjekk ladning med tunga!” kan være greie mantraer fremover.

Boostconverter/ladekrets ser forøvrig ut til å fungere bra, men jeg vurderer ytterligere en revisjon for å redusere ladetiden til et minimum. Helt typisk at halvparten av design-endringene sitter på vent inntil en har bestilt trykking av noen titalls kretskort.

[1] “Barry’s RLC Simulation”

Kanonstøperiet – del 6a

By |March 7th, 2012|Coil Gun, Electronics|

Etter noen harde slag med loddebolten, så har jeg nå overbevist boostconverteren om hvem som er sjef.  Kretser med flere primadonnanykker skal en fan meg lete lenge etter.

Prototypkortet mitt har fungert som en dødsleir for komponenter den siste tiden. En kunne i perioder nesten høre skrikene når jeg sleit ut en ny prøvekanin fra komponentskuffa etter å ha kastet et rykende lik i raskbøtta. Et par triks måtte til for å få de involverte til å gå i takt, og det er nå slutt på “ze analog cleansing”.

(Dette er sannsynligvis nobrainere for folk som er tilhengere av å lese dokumentasjon før de lodder…)

  1. Velg parametrene til 555 i riktig rekkefølge. Start med C1 for å velge frekvensområde. Velg deretter R2 for å sette frekvens. Start med en R1 som er ca en tiendedel av R2 og modifiser evt denne for å tilpasse duty cycle.
  2. Skal du ha lavere duty cycle enn 50% så må du inn med en diode i parallell med r2 (Boostconverteren fungerer som røykmaskin hvis duty cycle blir for høy),
  3. Induktansen din bør tåle strømmen som går gjennom den… Doh !
  4. Spenninga ut er sykt følsom for verdien på R1. Jeg justerte derfor verdien på denne og satte et 1K trimpot i serie med den. Som en tilleggsbonus så kan en da justere spenninga et par hundrede volt. Dette kan jo være kjekt, slik at den kan brukes til å drive andre ting, som eks Nixies.

Disse små triksene stoppet elvene av smeltet metall som rant ned fra arbeidsbordet hver gang jeg satte meg ned for å forsøke å få kretsen noenlunde stabil. Den kjører nå rimelig kaldt og lader ihvertfall enkeltkondensatorene i banken uten å bli svett (Dette er ganske nervepirrende i seg selv, da en fulladet 450V/1000uF kondis ikke er noe du ønsker å velte i fanget. De holder spenninga i timesvis og utladning med litt uheldig valg av våpen resulterer i alt fra gnistregn til ganske heftig smell. Fant etter en stund ut at den ideelle last faktisk var akselleratorspolene i kanonen (Doh2!). Disse lader ut kondensatoren i løpet av 10 ms og pga serieresistansen, så opplever en heller ingen destruktive dipper innom negative spenninger før den er utladet)

Hele greia burde få plass på et kretskort på størrelse med ett og et halvt frimerke, selv uten SMD-komponenter. Ser ikke bort fra at jeg legger ut gerberfiler og skjema på Thingiverse senere.

February 2012

Kanonstøperiet – Newsflash ! The future is here – again…

By |February 8th, 2012|Coil Gun, Electronics|

Hva skal vi med tegneserier og sci-fi når det faktisk finnes selskap med navn som “General Atomics” som leverer kommersielle railguns med navn som “Blitzer”.

(Bildet er rappet fra Membrana.ru (som igjen har rappet det fra wired.com))

Kanonstøperiet – del 5 (hadde kanskje vært like enkelt med luftpistol ?)

By |February 4th, 2012|Coil Gun, Electronics|

Da er en prototyp av ladekrets til kondensatorbanken noenlunde klar. Dette er i hovedsak en boost converter som øker spenninga fra 12V  til ca 450V. I.o.m. at det tross alt er en kondensator som er last for denne, så har jeg forenklet utgangen littegrann (forvent derfor noen “brattsjøer” på scopet ved HV out).

Jeg må ærlig innrømme at denne kretsen ikke er sugd av egen pupp. Venstresiden finner du i [1] og høyresiden i databladet for en hvilken som helst 555. Matten er borderline hæslig, men det finnes heldigvis folk der ute som har gått opp sporet og laget onlinekalkulatorer for oss. Jeg har i all hovedsak benyttet [1] for å finne komponentverdier som noenlunde matchet det jeg hadde i skuffene.

Virkemåten er rimelig enkel:

555en genererer en firkantbølge ut på pinne 3 på ca 50KHz. Hver puls fra 555en medfører at L1 blir koblet mot jord via MOSFET-transistoren. L1 vil da lede strøm. Når pulsen fra 555en er over kobles den fra jord igjen. Heldigvis for oss, så har spoler følgende egenskap:

    \[V = L \frac{dI}{dt}\]

Dvs, det er rett og slett ikke mulig å drepe strømmen i en spole momentant, da dette hadde medført uendelig høy spenning. Det som skjer når strømmen kuttes (dvs når den i kretsen over kobles fra jord), er at spenninga over L1 øker inntil det går strøm gjennom spolen. Denne effekten er normalt et problem i kretser, da det kjapt kan ta livet annen elektronikk, men her kan vi få drahjelp av fenomenet, slik at vi kan skru sammen en rimelig enkel spenningsbooster.

Den ble designet for 450V, men den genererer da 471 ( Doh !). Det er forsåvidt nært nok, men det gjenstår å se hvor lenge den holder på blårøyken.

PS a). Jeg tegnet skjemaet etter at jeg hadde loddet i hop dette rimelig kjapt, så jeg utelukker ikke groteske feil i både skjema og prototyp. Anse det derfor som en kladd inntil jeg har fått lest litt korrektur og testet litt mer. Jeg har en nagende følelse av at IRFen får mer juling enn godt er. Burde kanskje gått ned noen hundrede volt og heller slengt på en spenningsdobler på utgangen.

PS b) Skulle du ønske å lage en slik selv, så er de eneste kritiske komponentene diode (bør ha småkjapp recovery / Schottky karakteristika) og transistor, som begge må kunne håndtere spennings-“sparket” ([2], s.52) fra L1.

[1] DC/DC Boost calc

[2] “The Art of Electronics”, Paul Horowitz, Winfield Hill

January 2012

Kanonstøperiet – del 4 (The shape of things to come)

By |January 25th, 2012|3D Printing, CAD, Coil Gun, Electronics|

Jeg er igjen svanger med en liten statusrapport.  3D-printern har gått i ett de siste dagene, og det luktet i perioder så kraftig at hele kostebinderiet måtte flyttes inn i vaskerommet, som har mekanisk avtrekk. Madammen antydet at det luktet styren (vinylbenzen), og jeg er ikke i en posisjon til å motsi henne.

Er du helsefanatiker og har lyst på MakerBot, RepRap eller Ultimaker, så kan det være kjekt å ha i bakhuet at det er en del avgassing fra varm ABS i printprosessen – et faktum som forbigås i øredøvende stillhet i absolutt alle diskusjonsforum, FAQs og leverandørsider. Såvidt meg bekjent, så er ikke dette stoffet klassifisert som noe annet enn irriterende, men det står likevel på “lista” over mistenkte karsinogener. Mange kjøper jo disse maskinene for å lage ting sammen med ungene sine, så det er en viss grunn til bekymring.

De siste printjobbene har i hovedsak vært pulsmoduler til den lille kanonen vår. Jeg planlegger å bruke  5 moduler, der hver modul er konstruert av 3 deler. Bildene under viser den mest komplekse av disse.

En slik tar ca 6 timer å printe og veier ca 0,3 kilo etter at den er populert med komponenter. En modul lagrer i overkant av 200 J elektrisk energi. Med 5 moduler, så disponerer vi da ca 1KJ for å aksellerere et prosjektil på ca 2 g ( – med noe tap…). Med maks medvind, så bør en kunne håpe på en munningshastighet et sted mellom “nedoverbakke” og en slapp luftpistol fra 70-tallet. Kommer tilbake med målinger når jeg har ladekretsen på plass, får rigget opp datalogger og gjort noen testavfyringer.

Morsomt uansett resultat, da jeg har fått kommet skikkelig under huden på Autodesk123D. Dette til tross for at brukergrensesnittet høyst sannsynlig er designet av wannabe hipstere med bart og rutete, trange bukser. Produktet er slett ikke så ille hvis bare tar seg tid til å gråte litt av og til, samt passer på å lagre ofte.

Presisjonen i printinga er det ikke noe å si på. Hvis jeg tar høyde for et dimensjonsavvik på ca 0,5 mm i designene, så smetter det meste av deler fra meatspace på plass med et tilfredsstillende schmooookk etterpå.

Etter at manøvrerte meg ut av “non sticking ABS”-myra uten alt for mye besvær, så har jeg også begynt å printe raftless. Jeg har også tatt meg tid til å få kontrollpanelet opp å snurre, slik at jeg kan printe direkte fra SD-kort uten å ha en PC i nærheten. Jauda, vi har da vært riktig så bizzi i det siste.

PS. Hvis du er nysgjerrig på hva den svarte blanke bakgrunnen er, så er det bunnen av de noe større kondensatorene som sanns vil inngå i 2.0 versjonen (BFG Stand-the-hell-back-edition). En av disse veier 1,6 kilo og gir 1KJ alene. Har dessverre “bare” 5 av dem, men jeg frykter likevel de kan gi i overkant rimelig med “oomph”.

På grunn av helsikes forbanna Ohm, så hjelper det svært lite å dumpe inn mer energi hvis du ikke får gjort noe med virkningsgraden først, og pga helsikes forbanna Einstein, så kan du heller ikke forvente å doble hastigheten hvis du dobler energimengden.

D e r f o r, så hadde det (uten å love noe som helst) – sånn helt hypotetisk – kunne vært et drepandes moro prosjekt å bruke disse litt større røverne til noe litt mer fancy og utfordrende. Eksempelvis til å pumpe en bitteliten meatgrinder som så i sin tur ble brukt til å pumpe en aldri så liten rail-gun. O & E vil fremdeles jobbe mot oss i kulissene. Mekanisk vil det være et mye enklere prosjekt, men et swithingmessig mareritt og litt mer scary på en del andre måter (karbontracking i middelaldrende mannekropp er eksempelvis noe en ønsker å unngå). Det eneste jeg må lokalisere før noe sånt kan påtenkes er kilder til en komponenttype jeg ikke engang vet navnet på (SCRish greie det også, bare motsatt. Vet den finnes der ute – somewhere…)

Retter forøvrig en takk til Anders M. for forsendelsen med 8 kilo kondensatorer. Sånne lesere vil vi ha :)