Electronics

Home/Electronics

October 2016

Gameroom 2.0

By |October 15th, 2016|Arcade / Gaming, Electronics, Pinball|

For et halvt år siden, så la jeg gulvet i spillrommet. Siden da, så har det skjedd absolutt ingenting der inne. Rommet har i praksis fungert som et flipper- og komponent-lager. 

{"focusMode":0,"deviceTilt":0.142192929983139,"whiteBalanceProgram":0,"macroEnabled":false,"qualityMode":3}

Jeg har i løpet av 2016, sammen med partner in crime, Øyvind, skrudd mer flipper enn jeg har gjort i de foregående 49 årene. Dette for å holde maskinene til Pop Bumper i live nede i kjelleren på Work-Work.  Hjemmeflipperne har blitt noe stemoderlig behandlet og har også gjerne blitt benyttet som donormaskiner.

Men nå skal de gamle klassikerne vekkes til liv igjen.

I går, så tok jeg tak i Doctor Who, som jeg kjøpte fra et dødsbo for mange herrens år siden. Jeg fikset den opp, og i årene siden, så har den stått lagret. Det viste seg at den hadde en ganske kraftig skade på kretskortet, pga lekkasje fra backupbatteriene. To kolonner i switchmatrisa var døde, da kobberbaner og IC-pinner var etset bort. Jeg burde egentlig ha handlet et nytt WPC-kort, men valgte å patche det eksisterende istedet. It ain’t perty, men det virker. Doctor Who er nå i live !. Repair-loggen finner du her.

patch

I dag, så tok jeg tak i Cirqus Voltaire, som er en rimelig sjelden affære. Det ble kun produsert 2704 stk og den er såpass ettertraktet at jeg i praksis aldri kan selge den. Jeg vil isåfall aldri finne en som er like pen, hvis jeg skulle ombestemme meg. Jeg måtte inn med en coil, som i all hast hadde blitt klippet av – fordi vi trengte samme typen til en maskin på Work-Work. Flere brytere måtte sjekkes/fikses, og en av dem sto selvfølgeligvis inni Ringmaster-mekanismen, som er det vanskeligst tilgjengelige området på hele maskina. Men jeg ga meg ikke. Cirqus Voltaire er nå i live !

Den siste maskina som skal fikses, er Lord of The Rings. Her skal optoer monteres, samt at jeg skal bruke den som testmaskin, da jeg må verifisere reperasjon av powerdriverkortet til en tilsvarende maskin, som vi har på stående Work-Work.

Stumbler – part II (a few iterations later)

By |October 11th, 2016|3D Printing, Electronics, Rants, Robotics|

Å forsøke seg på noe man ikke kan, er makerens mantra, samt en ypperlig kilde til læring (gitt at man da ikke ender opp med en Darwin Award i prosessen). En god læringskurve krever et minimum av surfe-skills, samt et Dirk Dale soundtrack.

Å gjøre noe som involverer flere ting man ikke kan – minner mer om å surfe på bølger, pisket opp av Dirac. Jo større fart du har inn i ting som ser ut som delta-funksjoner, jo vondere gjør det når du treffer.

Newton…

Jeg startet med det jeg kunne, dvs å source deler, samt 3D-printe det strukturelle “limet”, som holdt alle dele sammen. Deretter var det bare å rappe noen strategiske kodefragmenter fra the interwebs, og så hadde man funky balansebot. Right… ?

Well…

Å skru sammen en bot, samt koble sammen noen stepper-drivere, en mikrokontroller og en IMU viste seg å være ganske grei skuring. Etter å ha bannet litt over databladet til IMU’en, så hadde jeg kommunikasjon med denne via I2C. Hjul snurret og jeg klarte å måle akselerasjon og gyrorater.

Nå var det kun litt tafsing på parametrene til PID-regulatoren, så kom botten til å stå som en påle. Right… ?

Not so.

Akselerometeret gir deg målinger i G på tre akser. Du kan da regne ut vinkelen til botten. Akseleromteteret har en del støy og det er helsikes følsomt for vibrasjoner, men du kan stole på lavfrekvenskomponenten i målingene.

Gyroen gir deg en rate ut, ikke en vinkel. Hvis du kjenner dt, så kan du regne om gyroraten til en delta vinkel. Den drifter over tid, men du kan stole på høyfrekvenskomponenten i målingene.

Du kan kombinere disse målingene på flere måter. Man kan gå for et komplementærfilter, et Kalmanfilter, eller ta den helt ut og også dra inn magnetometer-komponenten i noe litt mer hårete, som f.eks Madgwicks AHRS-algoritme.

Sensor fusion er et løst problem, selv om Kalmanfilter, eller Madgwick-algoritmen gir meg vondt i hodet når jeg forsøker å se under panseret. Jeg liker å adressere litt mer praktiske problemstillinger. Som f.eks. å krangle med fysiske lover.

Newtons 3. lov viste seg heldigvis å fremdeles være i effekt, da den slo inn med full kraft fra første step. Bokstavelig talt.

Motorene har ganske mye masse, og når du sender dem et step-signal, så gjør de akkurat det de er designet for å gjøre. De flytter rotoren nøyaktig 1/200 rotasjon, mens statoren står helt stille. Right… ?

Not so.

Jeg gikk for minste motstands vei i det mekaniske designet, så alt er veldig godt boltet sammen. En liten vibrasjon i bånn vil forplante seg helt opp i toppen av botten, og gjerne forsterkes litt på veien også. Hvilket i sin tur gjør at MEMS-sensorene i IMUen går haywire. Dette danner så en fin liten feedback-loop, som gjør ethvert forsøk på PID-tuning komplett meningsløst.

Jeg hadde tidligere, implisitt antatt at botten kunne håndtere momentan aksellerasjon, da jeg hadde foret kontroll-outputen fra PID-algoritmen rett inn i en funksjon av typen n/control == PWM-frekvens. Dette ville ha fungert utmerket i en verden der Newtons første lov ikke hadde vært i effekt.

Jeg hadde nå en bot, som var fundamentalt uenig med Newton på to punkter. Og jeg endte som vanlig opp med å være megler.

For å komme vibrasjonene til livs, så endte jeg i kveld opp med en step-algoritme som er noe smidigere. Jeg bruker fremdeles n/control fra PID-regulatoren, men nå for å signalisere ønsket PWM-frekvens. Deretter er det en opp til en interrupt-drevet step-funksjon å akselerere så smooth som overhodet mulig opp til denne, før neste signal kommer fra PID-kontrolleren.  PID-oppdateringer skjer nå på 200Hz og step-funksjonen kjører på 7 kHz. Hvis dette ikke drar ned sensorstøyen, så får jeg finne opp en inertia damper, evt surre fast murstein på botten. Stay tuned.

Service definert.

By |October 8th, 2016|Electronics|

Strømmen gikk her en dag, og når den kom på igjen, så hadde sentralenheten for varmereguleringen i huset tatt kvelden. Du kjenner sikkert igjen den litt synkende følelsen du får, når du er stilt ovenfor et defekt stykke teknologi, som kun en elektriker med svart belte i fakturering, kjøregodtgjørelse, samt kunsten å ikke møte opp til avtalt tid, er i stand til å fikse ?

Den følelsen var i ferd med å sette seg, da det plutselig slo meg at vi lever i det herrens år 2016, og at produsenten av utstyret sikkert er å få tak i på nett. Jeg fant fram til Facebooksiden til DEVI Norge og sendte dem en melding ut på kvelden den 28. september.

“Hei ! Fikk plutselig opp denne meldingen på varmestyringsanlegget (Etter over 5 år i drift).hva gjør jeg for å resette denne ?” (+ bilde av displayet på sentralenheten)

Etter et par timer, så fikk jeg følgende svar:

“Vår produktsjef tar kontakt med deg i morgen. Kan han nå deg på et telefon nr?”

Dagen etter så ringte de og fortalte at denne feilen var et ikke helt ukjent problem på de tidlige modellene – og uten at jeg engang hadde hintet i retning reklamasjon, så ble jeg utstyrt med:

  • a) en kliss ny sentralenhet,
  • b) en batterienhet, som jeg ville trenge for å konfigurere sentralen, og
  • c) et telefonnummer jeg kunne ringe, i fall jeg fikk problemer med konfigurasjonen

– kostnadsfritt!

Jeg trengte ikke engang oppgi adressen min, kun bekrefte den, og pakken ble forsøkt levert på døra den 30. september – 2 dager etter at problemet oppsto.

Dette er et servicenivå man ikke er vant med her hjemme. Dette er service definert. Det er faktisk bloggverdig når man opplever slikt :)

September 2016

Stumbler – part I (Code name “Karma”)

By |September 25th, 2016|3D Printing, Electronics, Robotics|

Rasket med meg en BBC Micro:Bit hjem fra jobb. Dette er en liten datamaskin, som blir delt ut til alle 11-12-åringer i England. Det sitter en nRF51822 (ARM Cortex M0) fra Nordic Semiconductor på den. Den har magnetometer og akselerometer. Man har knapper og leds. Det er en høyst hackbar sak, og ungene kan programmere den i JavaScript, Python, eller i Microsoft sin Block Editor. Hvis du kobler Micro:Bit til en datamaskin via USB, så vil den dukke opp som en ekstern disk. Man slipper ganske enkelt den kompilerte hex-fila ned på denne disken og så er den programmert. Du kan også programmere den via blåtann fra telefonen, hvilket er en genistrek m.t.p. å senke terskler m.h.t. programmering, for ungene.

Siden jeg er hønngammal – og liker litt eldre språk, så valgte jeg å istedet sette opp Micro:Bit som target i mBed sin online-kompilator. Jeg kan da leke meg med den i et språk jeg er komfortabel med – d.v.s. C++. Jeg har ikke brukt denne verktøykjeden siden jeg fikk min første (og frem til nå – eneste) mBed i 2010, så jeg kniste litt når jeg så at mBed/Twitter-prosjektet mitt fremdeles lå i skya når jeg logget på.

Anyways, dette er en høyst hackbar sak,  den er lett å programmere, og den er liten. nRF51822 har nok oomph til å gjøre ganske mye, så jeg fant ut at en balanserobot kunne være en ok utfordring.

Micro:Bit har en edge-connector, som man kan putte inn i et eksperimentkort, som har breakoutpinner og breadboard. Jeg fant ut at jeg bare var to stenger, et par motorer og litt plast unna noe som lignet en robot, så jeg designet noen smådeler i Fusion 360 for å holde ting sammen. Printingen var unnagjort på et par kvelder.

Siden kortet ikke har gyro, så hektet jeg på en LSM9DS1 fra Sparkfun (også rappet fra jobben). Denne har akselerometer, gyro og magnetometer. Du kan kommunisere med dette via SPI eller I2C. Som motorer, så valgte jeg et par 1,7A Nema17, som jeg hadde liggende. Disse blir drevet av hver sin DRV8825 stepperkontroller. Alt dette kan kontrolleres fra Micro:Bit via 6 ledninger (2 stk for I2C og 4 stk for STEP/DIR-tilkoblingene på stepperkontrollene)

Siden motorene trives best på ganske høy spenning, så har jeg en småfeit batteripakke i toppen av roboten. En LD1117V33 regulerer batterispenninga ned til 3,3V.

Jeg bannet initielt litt over I2C-kommunikasjonen, men har nå fin (og rask) datastrøm fra sensorene. Det hjelper alltid å skrive sin egen kode – istedet for å bruke forvirrende biblioteker, som insisterer på å abstrahere hver eneste beskrevne bit i databladet. Stepperne er relativt greie å styre via de analoge pinnene på Micro:Bit. Ved å skrive en verdi til en analog pinne, så har man gratis PWM-output fra denne. Den analoge verdien er i intervallet 0 – 1023. “0” == 0% duty cycle og 1023 == 100% duty cycle. Man kan så bestemme frekvensen ved å sette perioden på den analoge pinnen.

Stepperkontrollerne tolker en høy/lav-puls på STEP-pinnen som step-signal, så her PWM-kontroll ideelt m.t.p. eksempelvis PID-kontroll av motorhastighet fra observert feil i balansevinkel.

Jeg har nå en mekanisk og elektrisk fungerende plattform for balanserobot. Jeg lurer litt på om jeg skal booste spenninga på stepperne opp til 24V ved å bruke 14650 LiIon-celler istedet for NiMH. Dette for å øke momentet og makshastigheten på motorene. Ellers, så ser ting ut til å virke rimelig bra.

Nå kommer den vanskelige biten, d.v.s. å integrere sensorinput fra flere kilder i kontroll-loopen. Modige sjeler kan google “sensor fusion / kalman filter” for å danne seg et inntrykk av hva som nå står for døra.

Når alt funker og er stabilt, så publiserer jeg kode, skjema, komponentliste og STEP-filer på GitHub. Koden er såpass generisk at den bør fungere på det meste av mikrokontrollere man kan utvikle for i C++. Det eneste Micro:Bit-spesifikke er to kall for å lese/skrive data over I2C og to kall for å sette PWM duty cycle og frekvens på pinnene til stepper-kontrolleren.

img_3271

img_3269

August 2016

Following in the footsteps of Ikotsu

By |August 20th, 2016|Arcade / Gaming, Electronics|

Strengt tatt, så fulgte jeg ikke bare i Ikotsu sine fotspor. Det er flere write-ups og youtube-videoer der ute mht hvordan man konverterer et CPS2-spill til et annet. Felles for disse er at de benytter seg av samme PAL-versjon (“PAL” refererer her til en krets på CPS2 B-kortet og ikke TV-standarden). CPS2-spillene hadde 5 varianter av denne kretsen, h.h.v B, D, E, F og G.

CPS2 er et av spillsystemene, som har en innebygget selvmordsmekanisme. Et batteri på kortet, holder liv i en RAM-krets, som holder en dekrypteringsnøkkel. Når dette batteriet dør, så dør også spillet – permanent.

Hvis man har et slikt dødt spill, så er likevel ikke alt håp ute. Krypteringsmekanismen er brutt og man kan nå finne et sett med alternative, dekrypterte ROM-sett i MAME-distribusjonen. Ved å benytte Phoenix-koden, så kan batteriet fjernes og kortet vil boote, selv om dekrypteringsnøkkelen er borte. I.o.m at CPS2-kortene er generiske (med unntak av Super Street Fighter 2 Turbo, som også har et datterkort med ROMs), så kan man også konvertere et spill til et annet, innenfor samme PAL-gruppe. Man trenger tilgang til de nødvendige filene og en EPROM-brenner.

Er man litt modigere, så kan man også forsøke seg på å konvertere et spill til et i en annen PAL-gruppe. Man må i tillegg til å erstatte EPROMS og mask-ROMS, da også programmere en en GAL16V8 og erstatte PAL-kretsen, merket BGSB3X (ved batteriet) med denne.

I tillegg, så må man endre et jumper JP1-4 til SOOS (“S”=Soldered, “O”=Open), JP5-6 til SO, JP14-21 til SOSOSOSO og JP22-29 til SOSOSOSO.

Men…

Først av alt, så må man åpne boksen med B-kortet. Denne er sikret med en blindbolt og 4 security torx-skruer (== torx, men med sentertapp, som forhindrer en i å åpne med en vanlig torx-nøkkel). Den er også sikret med klistremerker med ymse advarsler på. Jeg antok at dette kun var veiledende, og bestemte meg for å ta en titt under panseret.

Spillmodulene kommer i flere forskjellige farger. Fargen indikerer regionkoden. Når man åpner spillmodulen, så kommer man til selve spillkortet. Etter at man har plukket av batteri, PAL-krets, EPROMs og mask-ROMS, så står man igjen med følgende: (Det ser litt tomt ut, men vi har trua :))

Jeg tenkte å forsøke å konvertere dette PALB-spillet, til et mer attraktivt (og før Phoenix, sjeldent) spill ved navn “Progear No Arashi”, fra den legendariske produsenten CAVE. Det første jeg måtte gjøre var å gå over alle jumperne. Jeg åpnet lukkede jumpere, som skulle være åpne med en tapetkniv, og lukket åpne jumpere, som skulle være lukket, med en en dråpe loddetinn.

Deretter var det bare å finne fram EPROMs fra skuffa. For å konvertere til Progear, så trenger man 1 stk 27C010, 2 stk 27C4096 og 6 stk 27C322 og 1 stk GAL16V8 – i tillegg til noen *host* binærfiler. Deretter er det bare å populere kortet igjen.

Til slutt er det bare å montere inn kortet i B-modulen igjen, klappe sammen med hovedkortet, koble inn i en JAMMA testrigg. Har man gjort alt riktig, så skal resultatet se noenlunde slik ut:

Som de fleste skjønner, så hadde ikke dette vært mulig uten litt info hentet fra internett. Krediteres den som krediteres skal. Dette prosjektet hadde vært (om ikke klin umulig, så ihvertfall) vanskelig uten Ikotsu sin eminente write-up på http://ikotsu.blogspot.no/2010/01/progear-capcom-cps2-cavecapcom-2001.html.

Constraints

By |August 19th, 2016|Art, Electronics, Programming|

Å pulse en LED er kanskje ikke så vanskelig, tenker du ?

Det tenkte jeg også, da jeg hoppet på elektronikk-/firmwarebiten på et kunstprosjekt før sommeren. De første man gjør, når man skal begynne å leke med mikrokontrollere er å handle en AVR-chip, eller en Arduino. Det andre man gjør, er å handle en lysdiode. Det tredje man gjør, er å koble ting sammen og sakse eksempelkode fra internett (slik ak man kan skryte på seg “virk”). Lysdioden blinker og man kan liste opp både “firmware” og “mikrokontrollere” på skill-lista si på LinkedIn.

La oss gjør det litt mer utfordrende, ved å innføre noe krav:

1. Strømkilde.

Dette skal inn i et sett av frittstående skulpturer. Elektronikken er innkapslet i kobber, med unntak av to små glassvindu, som har en diameter på 18mm. Ingen ledninger kan gå til skulpturen. Eksternt powersupply er ikke et alternativ. Induksjonslading er ikke et alternativ. Vi må bruke batterier, som enkelt kan tas ut for å lades.

Siden intensjonen er at dette skal stå på en utstilling, så må vi også ha maksimal batterilevetid. Siden vi skal bruke hvite dioder, så trenger vi 3-3.2V. En gjennomsnittlig lysdiode trekker kanskje 20mA. Batterier, elektronikk, mekanikk og batteriklemmer må passe i en sylinder som er 11 cm lang og har en intern diameter på 16mm. Vi kunne benyttet to enkle AA-celler, men dette har vi ikke plass til. Vi kunne valgt NiMH-batterier med liten formfaktor, men det hadde krevet en egen ladekrets. Li-Ion er et nærliggende alternativ, siden man får 3.7V-celler i liten nok diameter og med kort nok lengde. Disse finnes det også standardladere for. De har også en ganske flat spenningskurve. Fulladet har cellen en spenning på 4.2V og når spenningen begynner å synke under 2,5-3V under last, så er batteriet praktisk talt tomt. (Vi kunne benyttet et tradisjonelt AA-batteri, sammen med en buck/boost-converter for å booste spenninga fra 1,5 til en stabil spenning på 3V, men denne vil også dra strøm, samt at vi vil trenge ytterligere komponenter for å kunne slå den av og på.)

Vi har nå adressert batterikravet, men vi har innført et nytt krav, som bestiller ikke er klar over. Hvis vi lader batteriet helt ut, så vil vi ødelegge det, slik at det i beste fall ikke lar seg lade opp igjen, eller i verste fall, blir utrygt å bruke. Vi må monitorere batterispenninga, og så la kretsen gå i dvale når spenninga blir for lav. Vi må også ta høyde for at kretsen vil dra noe strøm i dvaletilstand, og at batteriene ikke nødvendigvis vil lades umiddelbart.

2. Uttrykk.

En LED har ganske smal vinkel, og i dette tilfellet, så må lysdioden stå svært nære glassvinduet, og vil se ut som en punktkilde hvis vi ikke gjør noe. Ønsket er at vi skal ha en homogen, men pulserende lysflate. For å få til dette, så må vi lage en diffuser, som bygger enda litt mer i lengderetningen.

Vi kontrollerer lysene med PWM, men en lineær endring i duty cycle resulterer ikke nødvendigvis i en subjektivt lineær effekt. Øyet har i likhet med øret ikke en lineær respons.

3. Betjening

Lysene skal være lett å slå av og på, men vi kan ikke ha en ekstern / dedikert bryter for å få til dette. Assemblyet, som skal inn i skulpturen må bygges slik at man ved å vri på et element i skulpturen kan slå lyset av og på. Dette stiller krav til den mekaniske utformingen.

4. Testing

(Nobrainer, right… ?)

Siden dette faktisk skal virke over tid, så må strømforbruket under last faktisk måles. Kalkulator er vel og bra, men det slår ikke et amperemeter. At kretsen faktisk går i dvale når batterispenninga går under definert terskelverdi er også kritisk. Det må m.a.o. testes.

5. Dokumentasjon

Det er ikke gitt at den jevne gallerist er overvettes bekymret for slikt som f.eks. batteripolaritet, eller det faktum  at det ikke var plass til noen form for beskyttelse mot å sette inn batteriet feil vei. Det skader aldri å levere fra seg et par linjer med tekst, samt bilde av korrekt innføring av batteri, samt bilder av punkter på skulpturene, som man må vri på for å slå effektene av og på.

Jeg endte opp med et design, som minner ganske mye om det man kan forvente å finne inni en lommelykt. For å spare kabling, så bruker jeg godset som jord. Dette er iofs en nobrainer i andre sammenhenger, men man ender veldig raskt opp med alt for mye kabling for “-” hvis man ikke tenker seg om :)

Firmware er i praksis looping gjennom en generert tabell med verdier for duty cycle. Denne tabellen kan tolkes som samples fra en kurve. Den monitorerer også VCC og sammenligner med den interne 1.1V spenningsreferansen, slik at den kan slå seg helt av hvis batterispenninga synker til et nivå, der den må lades. Jeg brukte high brightness leds, som skulle tilsi et strømforbruk på 40mA. Ved å kontrollere dette via PWM, så fikk vi ønsket effekt gjennom diffuseren med et strømforbruk på 7-8mA. I hibernate-modus, så drar kontrolleren 0,95mA.

Med en batterikapasitet på 1600mAh, så tilsier dette en levetid på 200 timer. Siden skulpturene kun skal være aktive i 6-8 timer om dagen, så kan man forvente at de maksimalt kan kjøres i 25 dager før de trenger å lades. Det hører iofs med til historien at disse batteriene eer kjøpt i Kina, så vi utelukker ikke overraskelser. Hvilket leder oss til neste punkt, som er:

5. Redundans

Trust no one. Spesielt ikke leverandører fra Kina. Ting går ikke alltids som planlagt ihht spek. Vi har derfor bunkret opp med ekstra av det det meste som kan ryke. D.v.s. batterier – i fall kvalitetskontrolløren mot formodning skulle ha sett en annen vei, når noen plukket akkurat dette batteriet av samlebåndet. Noen ekstra mikrokontrollere er også programmert  – i fall noen ikke skulle klare å holde blårøyken sin inne i DIP-kapselen.

Bildet over viser 3 moduler før de wrappes i kapton. Hver modul, skal også ha en slavemodul (ref kablingen som går ut av dem).

Skulpturene kan jeg nesten ikke vise bilder av enda, siden de a) ikke er mine, og b) skal inn til juryering snart. Jeg lover å komme tilbake med en oppdatering når jeg får offisielle bilder som jeg kan bruke.

June 2016

Breaking the Law !

By |June 26th, 2016|Arcade / Gaming, Electronics|

Eier du noe etter du har kjøpt det ? Før var det slik, men ikke nå lenger. PopBumper AS kjøpte for noen uker siden inn noe elektronikk, som ikke virker lenger, fordi produsenten for 30 år siden hadde valgt å benytte en kopibeskyttelsesmekanisme, som skulle forhindre piratkopiering av programkoden. En utilsiktet sideeffekt av designvalgene som ble gjort den gang, var at den samme mekanismen også fungerte som en tidsinnstilt selvmordsmodul for produktet..

Jeg har brukt store deler av helga på å omgå det som i USA ville vært direkte lovstridig pga DMCA. Det er sannsynligvis lovstridig her på berget også, men – det finnes ingen lovlig måte å reparer produktet man har kjøpt, slik at det fremdeles kan brukes.

Nå er dette et relativt smalt nisjeprodukt og omgåelsen av kopibeskyttelsen har ikke vært gjort med tanke på ulovlig distribusjon/kopiering, men i den øyemed at vi skal kunne bruke produktet, som vi eier – på den måten det opprinnelig var tiltenkt fra produsenten. Det man sannsynligvis ikke tenkte over i 1986, var at noen fremdeles ville ha interesse av å bruke dette – 30 år etter at det ble designet.

Selv om dette eksempelet er litt spesielt, så er prinsippet viktig. Lovgivningen i USA og Europa nå på vei i en retning, som gjør det fullt mulig for produsenter og “rettighetshavere” å bake inn tilsvarende mekanismer i konsumerprodukter som trodde du eide – siden du hadde kjøpt dem.

Jeg håper dette kan være et lite tankekors for idiotene der ute, som lar representantene sine vedta brainfarts som TTIP og DMCA-lignende lovgivning.

Nysgjerrige kan lese mer på repair-loggen for Golden Axe på Pop Bumper sine sider.

FD1094 “selvmordsmodul”

 

Ny serie med Spar7 erstatningskort.

By |June 16th, 2016|Arcade / Gaming, Electronics, Pajazzo|

Jeg har fått flere henvendelser enn vanlig mht tilgjengelighet på Spar7-kort, så jeg kommer til å produsere opp en håndfull av disse i løpet av sommeren. I fall noen ruger på en død Spar 7, som de vil blåse liv i, så er prisen pr. kort Kr. 2500 + frakt.

Spar 7 erstatningskort

April 2016

Real Retrogaming

By |April 5th, 2016|Arcade / Gaming, Electronics|

Hvis du vokste opp på 80-tallet, så husker du sikkert arkadene. Spillehallene, der du for tre kroner kunne forsvare jorda mot angrep fra rommet, redde prinsessen fra en illsint gorilla, leke ubåtkaptein, eller tre inn i en virtuell fantasiverden som slo knockout på absolutt alt annet du kunne oppleve av spill eller underholdning. Vi hadde svart hvitt TV. Internett fantes ikke. Vi hadde ikke mobiltelefon eller nettbrett. Vi hadde en kanal på TV’en og når du var hjemme fra skolen fordi du var syk, så var den eneste tilgjengelige underholdningen gamle tegneserier, som du allerede kunne utenat eller fiskerimeldinga på NRK (som også var den eneste radiokanalen)

Det er ikke noen hemmelighet at arkadespillene var laget for at å tjene mest mulig penger. De var derfor designet for å bli progressivt vanskeligere, jo lenger ut i spillet du kom. Du kunne ikke vinne. En kanskje utilsiktet sideeffekt av dette var at de derfor også tilbød et unikt gameplay. Et gameplay, som nå i stor grad har forsvunnet fra nyere generasjoner av spill.

I min tid, så kostet opplevelsen tre kroner pr spill, og det var ikke ofte jeg kom forbi de første par brettene på hverken Space Invaders eller Pac Man. Ukelønna forsvant raskt, men jeg kom tilbake igjen og igjen.

Etter en tid kom konsollspillene og markedet for arkadespill forsvant. Folk kunne jo spille bedre spill hjemme i sin egen stue. Nye spillsjangere kom til og spillene og gameplay endret seg. Med unntak av de åpne online spillverdnene som eksempelvis WoW og Eve Online, så tror jeg 100% av spillene der ute nå kan “rundes”. Man fullfører spillet og blir ferdig med det.

Spillene du ikke kunne vinne forsvant. Og jeg savner dem enormt.

Arkadespillene finnes fremdeles. Entusiaster har dumpet ROM-sett, som er tilgjengelig online, i skyggene av internett, og du finner også emulatorer for dem der ute, slik at du kan spille dem på nyere hardwareplattformer. Det er ikke helt lovlig, men du kan spille dem hvis du ønsker. Spillopplevelsen er likevel ikke den samme. Emuleringen gir latency, frameskips og frame tear. Du kan simulere scanlinjer og CRT artefakter, men det blir ikke det samme.

Spillene ble laget for arkademonitorer, som i praksis er det samme som en gammeldags TV, uten tuner. Synkfrekvenser og oppløsning varierte fra spill til spill.

Et av vårens prosjekter er å bringe noen av de gamle arkadespillene tilbake i kjelleren på Work-Work i Trondheim i løpet av våren og sommeren. Vi kan ikke love orginale kabinetter, men vi garanterer orginal innmat, CRT-skjerm, samt joysticks og knapper med med mikrobrytere, som gir den riktige taktile feedbacken. Kanskje vi tar med noe Maker Faire også. Vi er litt prisgitt antall timer i døgnet, men vi er nå snart der at det kun er møbelsnekring og kabeltrekking som står igjen. Det meste av sourcing er unnagjort.

Pop Bumper AS har begynt å importere JAMMA-kort i spekteret Moon Patrol til Dodonpachi Daioujou. Vi har begynt å hamstre gamle TV’er, som skal bygges om til arkademonitorer. Vi har designet CAD-modeller for arkadekabinett og vi har bestilt absolutt alt av knapper, joysticks, power supplies, JAMMA harnesses, T-molding og fandens oldemor. Kabinettene skal freses ut på CNC-maskina på Fix makerspace(i kjelleren på DIGS). Interesserte kan følge med på Pop Bumper sin Facebook -side.

Moon Patrol - PCB

Moon Patrol - a

Dodonpachi Daioujou - PCB

November 2013

Tempest revisited.

By |November 3rd, 2013|Arcade / Gaming, Electronics|

Man skal ikke klage når folk ringer på døra på en søndags formiddag for å overlevere klenodier fra svunne tider – free of charge. På bildene under ser dere et orginalt Atari Tempest arcadekort. Sannsynligvis, så er kortet defekt, men dette betyr jo bare at jeg slipper å kjede meg hvis det skulle oppstå ei prosjektglippe. Kortet kan selvfølgeligvis ikke brukes på en normal rastermonitor. Jeg har sett at andre har diagnostisert slike kort med scope i X/Y-modus, så alt håp er ikke ute.

“Hva så ? Dette er jo bare et gammalt, muggent kretskort”, tenker du kanskje, men Tempest er for meg ganske spesielt. Når spillet kom i 1981, så var det et kvantesprang i spilldesign og spillbarhet. Det lignet ikke på noe du hadde sett før og det du så på skjermen kunne ikke forklares med kjente begreper. Det var ren sci-fi. Fremtiden var her, og når man slapp på sine 3 kronestykker, så kunne opplevelsen best sammenlignes med når Neo poppet den røde pillen i Matrix.

Jeg ser for meg 4 mulige forløp for kortet:

  1. Diagnostiser og fiks. Jeg vil fremdeles trenge en X/Y-monitor og resten av maskina for å kunne spille på det, men det er gjørbart.
  2. I mangel av en X/Y-skjerm, lage en over-the-top løsning i form av en laserprosjektør. Kan hende at dette faller inn under kategorien “hard”. På den annen side, så har jeg jo det perfekte lerret i form av den i overkant iøynefallende høyblokka som nå bygges ved Lerkendal stadion.
  3. Gjøre morsomme ting som involverer litt nyere elektronikk. Eksempelvis emulere 6502A’en og reimplementere resten av hardwaren med litt nyere elektronikk. Dette faller inn under kategorien “Insanely hard”, vil sannsynligvis ta en liten evighet, samt elegant overskride grensen til galskap (spillet er jo tross alt emulert rimelig ok i MAME). Tror kanskje jeg skal rådføre meg litt med jmp.no før jeg gir meg i kast med noe sånt.
  4. Displaykasse med kort, manualer og marquee. Hvis alt annet feiler, så blir dette fallbackløsningen :)

Stor takk til Mads, som tok turen innom på en søndag for å avlevere et gratis Tempest-kort !