Electrostatic Generators

Home/Electrostatic Generators

August 2010

Unfrackingbelievable !

By |August 11th, 2010|Electrostatic Generators|

I kveld, så har jeg laget tro kopier av de slitte orginalbørstene på wimshurst-maskina. I tillegg, så har jeg montert alle de resterende komponentene.

Da jeg er en i overkant utålmodig sjel, med et konstant behov for instant gratification, så tok det ikke særlig lang tid før jeg begynte å sveive i gang maskineriet. Dette resulterte da i – absolutt ingenting. Ikkeno gnist. Heller ikke så mye som en antydning til ozon i lufta.

Noe frustrert, så bestemte jeg meg for å dykke ned i litteraturen for å finne ut hvordan en slik egentlig skal være skrudd sammen og ikke stole blindt på det jeg hadde tolket som orginaloppsettet.

Jeg begynte med å adressere børstene.  På hver side av skivene står to U-formede kollektorer med totalt 4 børster. På hver skive så står det også to nøytraliseringsbørster.

Det viser seg da at – wait for it – ikke alle børstene skal være i kontakt med sektorene på en slik maskin (jeg antar at det kanskje er her navnet “influensmaskin” kommer inn ?)

For at du skal kunne lage fine karameller, så må du passe på følgende:

  • Kollektorbørstene må ikke være i kontakt med sektorene, men likevel stå så nære som mulig. Mulig dette er innlysende for propellhodene der ute, men det fremstår for meg som ren magi at du plukker opp bittemå ladninger fra noe flere millimeter unna ved oppstart. Har ikke funnet noen lett forklaring på dette. Antar at en blir møtt med mye “It just works”-respons hvis en tør å stille spørsmål.
  • Nøytraliseringsbørstenes optimale posisjon er 90 grader på hverandre og 45 grader på kollektorbørstene.
  • Nøytraliseringsbørstene må alltid kortslutte to sektorer med 180 graders avstand på skivene.
  • Nøytraliseringsbørstene må stå slik passert at en sektor først passerer en kollektor, og deretter umiddelbart etter passerer en nøytraliseringsbørste.
  • Er det oppunder 100% luftfuktighet, så bør du gnikke litt carnaubavoks på skivene for å unngå at det danner seg kondens på skivene.
  • Elektrodene som gnistene skal gå over må være i elektrisk kontakt med hver sin kollektor, samt innsiden av hver sin Leyden-flaske.
  • Den utvendige foilen på Leyden-flaskene må også være i elektrisk kontakt med hverandre.

Å lage gode børster var ikke helt enkelt. Jeg forsøkte å bruke innmaten fra lampeledning, men dette flekser ikke nok for nøytraliseringsblrstene. Det funket likevel fint som kollektorer. Jeg forsøkte deretter å lage børster av poleringsstålull og disse…

forsvant i et blått flammehav (glitrende partytriks) mens det smalt og knatret skikkelig før jeg hadde dreid svinghjulet en hel rotasjon…

Antikviteten virker med andre ord.

Jeg har målt kapasitansen på Leydenflaskene og konkludert med at de er i nærheten av 1,5 nF. Ved å øke det folierte arealet, så kan jeg sannsynligvis øke dette med en faktor på 2-3 (før jeg risikerer overslag på uønskede steder) for enda fetere gnister.

Jeg må nesten påpeke at dette ikke er noen vag effekt i disse maskinene. Gnista er på linje med den fra pulscoilen i stungunprosjektet for en tid tilbake. Det schmeller og gnistrer, og den biter deg skikkelig hvis du tafser på elektrodene – og det gjør den før du har svingt håndtaket en rotasjon.

Det er fan meg ren magi. Du napper litt i en hendel, og vips så lyner det rundt ørene på deg. Og ikke en stikkontakt noe sted ! Jeg tror ikke jeg har vært så opphisset siden jeg klarte å få en asymmetrisk kondensator til å sveve på stuebordet for mange herrens år siden.

Utfordringen min nå er å finne egnet materiale til nøytraliseringsbørstene, samt drivreimer som er litt mer egnet enn flipperstrikk. Deretter er det rett på hylla med den før vi popper forrige halvferdige prosjekt fra stacken.

(Lurer forøvrig litt på om en kunne drive en Farnsworth-reaktor (star in a jar) med en sånn. Det måtte isåfall være ze ultimate wet steampunk dream – d.v.s. å drive en fusjonsreaktor med håndkraft !)

Film og bilder kommer så snart jeg har funnet et litt mer egnet materiale til børstene.

Work in progress

By |August 10th, 2010|Electrostatic Generators|

En sak er å få noe til å se pent ut. En helt annen er å få det til å lede strøm. Jeg har i kveld brukt irriterende mye tid på å fjerne irr fra vanskelig tilgjengelige steder som eksempelvis innvendige gjenger i M3-størrelse, men endelig piper kontinuitetssjekkern på alle de riktige stedene. Alle nikkeldelene er pusset, og treverket er lakkert. Jeg har nå begynt å sette sammen puslespillet igjen.

En setteskrue på det ene svinghjulet hadde knekt, så jeg måtte bore opp dette og gjenge på nytt (lenge leve Dremel og gjengesett fra Biltema !). Nye skiver er på plass, og en av reprodelene i sustarin er montert. Det som gjenstår nå er i hovedtrekk å lage nye børster, samt å reprodusere en liten L-formet hendel med håndtak. Jeg må også få tak i noen andre drivreimer enn de som er på bildet (har brukt 4-tommers flipperstrikk som er strekt til bristepunktet – og jeg frykter alvorlig personskade hvis ett av dem skulle finne på å ryke)

Jeg er ikke helt fornøyd med foilen på leydenflaskene pga en synlig skjøt, men det begynner til tross for dette å ligne på noe. Bildet under viser maskina delvis montert. Når alt er på plass så blir det en siste poleringsrunde med carnauba.

Er fryktelig spent på om jeg vil få liv i den, eller om jeg kommer til å ende opp med atter en pen, men svært vanskelig møblerbar dings.

Jeg hater lakk !

By |August 9th, 2010|Electrostatic Generators|

Med de beste intensjoner, så dro jeg til med shellakk over et basisdekke av svarte diffuse toner som fremdeles lot en skimte treverket gjennom lakken på Wimshurstmaskina.

Jeg opplevde et øyeblikks total lykke og triumffølelse mens jeg dro det første toppstrøket av shellakk. Det varte helt til jeg tittet et par cm bak penselen. Der fulgte et spor av uønskede kryssreaksjoner fra hælvete (2 forskjellige lakktyper. 2 forskjellige løsemidler. Utålmodig…). Det endte i et helt spekter av katastrofer. Det endte ikke vakkert.

Jeg valgte etterpå å gå veien via paint stripper for å komme ned til treverket for å starte på nytt og heller benytte samme type lakk i alle lagene. De av dere som på et eller annet tidspunkt har brukt dette stoffet vet at det er relativt heftig og at det normalt oppbevares så langt unna laserte antikviteter som overhodet mulig. “Patina” er derfor ikke lenger et ord som benyttes i høflig konversasjon i vår famile.

Jeg synes jeg ser for meg scenen der en av mine fremtidige etterkommere håpefullt, og med dollartegn i øynene drar fram maskina de har arvet på en eller annen fremtidig variant av Antiques Roadshow – og eksperten ytrer noe i gata “If this hadn’t been restored by an amateur, it would probably be worth …”

Infinite improbability drive

By |August 3rd, 2010|Electrostatic Generators|

The strangest thing just happened.

I have always had a fascination for vintage scientific equipment. This is probaly also reflected in some of the earliest blog posts on TimeExpander. These described the attempted construction of a Wimshurst generator. The project involved glass cutting, metal and wood turning, as well as a number of other disciplines that I didn’t master. I had neither the proper equipment nor a suitable workshop and the project came to a halt. I ended up with a couple of glass disks with brass sectors, a couple of Leyden jars and a base made of oak – that have since gathered dust and been a constant source of irritation.

Although the project has been “in hibernation” for a while, the interest is still there. I’ve purchased several books on the subjects of electrostatics and construction of influence machines since then (Homemade Lightning, Electrical Influence Machines and The Dirod Manual,). I’m also trying to get hold of a reprint of Modern High-speed Influence Machines by V.E. Johnson.

A couple of days ago I picked up my laptop to kill some time. Inspired by the books from the Device Gallery, I began browsing through the ads on finn.no (a Norwegian equivalent to Craigslist), looking for old tech for use in future projects.

After scanning through all the ads under the “Antiques” and “Collectibles” sections, I finally found something interesting.  Someone wanted to sell an old influence machine. It wasn’t very expensive and the ad was only a couple of days old. I have wanted one of these machines since I as a kid first tried one out in the  London Science Museum  in the early seventies. This was the first one I had seen for sale in Norway. I hardly slept that night…

It wasn’t too expensive, and best of all – it was located in Trondheim. I finally managed to get in touch with the owner and we agreed on a time that I could come over and look at the machine. When he opened the door , there was something vaguely familiar about him. Turned out that he was a fellow pinball collector and I had met him previously on several occasions.

Against all odds I am now the proud  owner of a Wimshurst generator.

The machine is reasonably complete, but in need of some serious restoration. The Leyden jars were missing metal foil, the belts were – there…, the disks were bent, the sectors were all gone and a couple of plastic and metal parts were either broken or missing.

I’m not too sure about how old this machine is, but it was made in Bergen by a company called “C.Monsen”. I actually located a company in the same region that had “C.Monsen” in the company name. I sent them an email querying about whether they were the same company that originally manufactured these devices. Strangely enough, I never got a reply…

Anyway, Let the restoration begin !

Visse ting gjør man bare ikke

By |August 2nd, 2010|Electrostatic Generators|

Man driter ikke i eget reir. Man tar ikke rennafart når man skal tråkke i salaten  – og man deler ihvertfall ikke sirkelen i 34 sektorer !

Den eneste forklaringen på at noen en gang for lenge siden fant ut at det var en god ide å fordele sektorene med 10,588235294117647058823529411765 graders mellomrom – er at dette er en tidlig form for kopibeskyttelse. Alternativt en demonstrasjon i overingeniør[som i overmenneske]-egenskaper.

Gradeskiva mi koster 19,50 og har ikke denne oppløsningen. Jeg ofret derfor 0,9% performance og gikk for 32 sektorer istedet. Dette er en øvelse som ikke stiller krav til svart belte i passer og linjal.

Over er et bilde av en av de gamle skivene. den har slått seg og alle sektorene er borte.

Når en skal restaurere eldre dingser, så er det et poeng at det ikke blir for “blænkt”. Patinaen skal være der, men all møkka må bort. De gamle skivene måtte erstattes, da de var skeive og laget av et materiale jeg ikke kjenner. Jeg har derfor ikke tatt sjangsen på å “rette dem ut i ovnen”, som var min første innskytelse. Brå død, forgiftning, eller morsom gasseksplosjon kunne raskt blitt en konsekvens av dette. Nye skiver måtte til, men resten av delene som er der skal få være i fred.

De nye skivene er konstruert av tidsriktig materiale (bakelitt) og lakkert svart for å ligne mest mulig på orginalen, men de ser dessverre fabrikknye ut. Spørs om jeg ikke må til med litt fin stålull og “møkk på boks” for å degradere dem litt.

Jeg vurderer et strøk med shellakk på eikebasen, men ellers så skal jeg nøye meg med litt polering av de andre delene. Jeg tar forøvrig mål av alt, slik at jeg kan bygge en kopi senere – hvis jeg skulle gå tom for prosjekter. Nå må jeg finne en kilde for 3-4 mm messingstaver, noen egnede børster, samt messingkuler. Hvis noen vet hvor en kan få tak i sånt i Trondheim, så setter jeg pris på tips.

July 2010

Sustarin C !

By |July 28th, 2010|Electrostatic Generators, Funky Materials|

Var i dag innom Hatling i Trondheim for å handle materialer til restaurering av Wimshurst-maskinen.  Jeg hadde med meg en knekt dings i et veldig hardt og sprøtt plastmateriale, som høyst sannsynlig er bakelitt. Jeg var på utkikk etter et materiale med noenlunde samme utseende, slik at jeg slapp på reprodusere samtlige fester og håndtak for å få identisk finish på ting.

Jeg ble anbefalt et materiale ved navn “Sustarin C”. Dette selges i rundstaver i varierende dimensjoner og jeg kjøpte med meg en meterstav i passe tykkelse. Dette kan dreies og kappes uten at det smelter, og var i det hele tatt et svært ok materiale å jobbe med.

Jeg startet med å kappe en 7 cm bit av rundstaven. Deretter dro jeg fram Dremel plansliperen jeg ønsket meg til jul i 1999 (visste at jeg kom til å få bruk for den en dag !). Etter 10 minutter, så hadde jeg noe med noenlunde samme dimensjon som delen som skulle erstattes. Deretter drillet jeg de nødvendige hull, sjekket dimensjonene mot de andre delene, og tok deretter fram stabelen med sandpapir. Etter litt finpuss, så avsluttet jeg med litt gnikking med stålull beregnet for polering. Dette ga en finish som er ganske nær det jeg ønsker.

På bildet under, så ser du den ødelagte orginaldelen (i antatt bakelitt). Ved siden av ligger den reproduserte delen i Sustarin C. Pga mattingen, så ser de relativt like ut, men Sustarin føles mer plastaktig når du tar på det. Orginaldelen føles kaldere og minner litt om grafitt eller skifer. Det er også en nyanseforskjell i fargen, men det kan jeg leve med.

Det neste som må reproduseres er to små metalldeler, samt et lite håndtak. Metalldelene burde fornikles og jeg vurderte en stund å handle inn et forniklingssett, men jo mer jeg leser om dette, jo mer skeptisk blir jeg til å gjøre dette i heimen.

Skal teste det samme materialet i dreiebenken for å lage håndtaket som mangler. Etter dette, så blir det utskjæring av 2 nye plater i bakelitt for å erstatte de gamle. Er litt spent på hvor enkelt dette blir, da bakelitt er et helsikes materiale å jobbe med. Har surfet en del på retro-radio-reparasjonssider for å finne tips.

Honnør til Herr Monsen !

By |July 26th, 2010|Electrostatic Generators|

Etter å ha myst litt på materialvalgene i generatoren, så fikk jeg et øyeblikks panikk. Hva om skivene var laget av celluloid ? Dette var et ikke helt uvanlig plastmateriale for en tid tilbake, men er dessverre rimelig brennbart, da det i hovedsak er laget av nitrocellulose (samme ingrediens som i røyksvakt krutt). Hvis du noengang har forsøkt å legge “flash cotton” i askebeger, så kan du se for deg samme materiale i et volum som tilsvarer flere LP-plater. En litt for nærgående lampe eller en gnist – og du har omtrent samme effekt som om du setter en skjærebrenner borti en propantank.

For å ikke miste nattesøvnen, så skrapet jeg av en liten materialprøve fra baksiden av en av skivene og gjorde en liten lightertest. Heldigvis så luktet det ikke noe annet enn brent plastikk. Da jeg også fremdeles har øyenbrynene i behold, så konkluderer jeg med at det ikke er celluloid.

Til tross for dette, så skal maskina få seg nye skiver i et annet plastmateriale. Dimensjonene på orginalskivene er behørig notert og de er plassert i en trygg container. Jeg ringte i dag til den lokale plastpusheren (Hatling i Trondheim), som har svarte plastplater i riktige dimensjoner. De skulle ikke ha mer enn 460 spenn for en plate på 2 x 1 meter med riktig tykkelse, så det åpner vel for at jeg lager opp noen flere skiver. De kunne også skaffe bakelitt ! (selgeren antydet at det dog ikke var helt enkelt å oppdrive)

Orginalsektorene ser ut til å være laget av en eller annen form for hvitmetallfolie. Litt usikker på riktig materialvalg her mht nye skiver, men blank aluminiumstape/PCR-folie kan være et alternativ (så lenge den ikke er belagt med noe for å hindre oksidering). Jeg vurderte messing/kobbersektorer, men det er vanskelige å montere, samt at det blir ganske stygt over tid. Blir uansett et lite helvete å fabrikere 72 identiske sektorer.

Jeg var litt skeptisk til hvordan jeg best skulle få skivene av den ytre akslingen, men det løste seg med en tang + tykt tøystykke for å beskytte metallet. Skivene på maskina er kontraroterende, og jeg må si at jeg er litt imponert over hvordan denne greia er satt sammen. Ikke mye spiker-lim-og-glem. Her har det vært håndtverkere på plassen, og ting er laget for å bli skrudd både sammen og fra hverandre. Ting er hånddreiet og gjenget manuelt. Dette gjelder både metall og bakelitt (ser at et par håndtak til elektroder og kontakter er _nesten_ like).

Jeg er litt usikker på hvilket metall som er benyttet. Trodde først det var messing, men gjetter nå litt på at det er noe annet, men at det er forniklet. Må forsøke å få tak i noe som ikke avviker for mye (Noen som vet om steder en evt kan få forniklet små metalldeler ?)

Begynner nå å få rimelig god kontroll på hvordan denne er skrudd sammen og har nå startet demontering mtp rensing og restaurering. Jeg plukktet derfor fram flipperfilla og tuben med “Patina B’Gone” (dvs Autosol). Deretter var det bare å gå i autistmodus inntil jeg måtte stoppe p.g.a. at jeg ble blendet av det sterke, reflekterte lyset.

(Autosol er din venn)

Infinite improbability drive

By |July 25th, 2010|Electrostatic Generators|

Av og til skjer de merkeligste ting.

Jeg har en sterk fascinasjon for eldre vitenskapelige instrumenter og mekaniske innretninger. Jeg importerte eksempelvis for en tid tilbake et tysk antikt mikroskop for å kunne overrekke madammen en passende gave i forbindelse med vel overstått disputas. Dette står fryktelig ensomt og mangler en partner for å holde seg med selskap i vitenskapshistoriekroken jeg ser for meg i det nye huset.

Noen av de første postene på TimeExpander omhandlet konstruksjon av en Wimshurstgenerator (Se Jakten på sommerprosjekt, Leydenflasker og Eikestøv lukter egentlig ganske godt fra 2006). Dette prosjektet involverte glass-skjæring, metall- og tredreiing, samt en del andre disipliner jeg ikke behersker. Jeg hadde hverken riktig utstyr eller et egnet verksted og prosjektet stoppet på grunn av dette etterhvert opp. Jeg har fremdeles de delene som faktisk ble produsert – og de irriterer meg hver gang jeg ser dem (selv om jeg er litt stolt av glass-platene og eikebasen). Til tross for at prosjektet har vært i dvale en tid, så har jeg har handlet ganske mye litteratur om denne typen maskiner siden 2006 (Electrical Influence Machines fra 1923 ble trykket opp igjen i år (orginalutgaven går for 2-4KNOK i sliten utgave hvis du er purist) Jeg har også handlet inn en ny utgave av The Dirod Manual,)

I går kveld var det igjen lite spennende å finne på TV’en, så jeg plukket fram laptoppen for å slå ihjel litt tid. Inspirert av bøkene fra Device Gallery, så begynte jeg å søke på Finn etter gamle dingser som kunne kannibaliseres for bruk i fremtidige steampunk-prosjekter (Jeg burde ha hatt en eller annen form for foreldrekontroll på PC’en, men modern er dessverre ikke speselt teknisk anlagt.). Etter å ha browset gjennom samtlige dingser under “Antikviteter”, så konkluderte jeg med at Norge er et teknisk historieløst land. Ikke et tannhjul å oppdrive. Det eneste vi har å by på er bling og bondeantikviteter. Jeg valgte likevel å ta en siste titt under “Samleobjekter” før jeg fant fram hodeputa for å erklære lørdagen for over.

Sammentreff 1 (esimert sannsynlighet P1: 1/frykteligstorttall)

Og hva skuer mine øyne ? Jo, mellom alt rælet, så ligger det en “Influensmaskin” til salgs ! Ikke er den fantastisk dyr heller. Dette er første gang jeg har sett en slik for salg i Norge, selv om de for et par generasjoner siden prydet glass-skapene i fysikksalen til ethvert gymnas og universitet med noenlunde respekt for seg selv. Jeg vil anta at de fleste ble utslitt og kastet, eller rappet med hjem av fysikklærerens sønn ved første og beste ryddedugnad på skolen. Maskina på finn hadde kun ligget ute i 2 dager – og den var enda ikke solgt !

Sammentreff 2 (esimert sannsynlighet P2: 1/frykteligstorttall)

Maskina var til salgs i Trondheim ! Dette er ikke sånt som kan sendes trygt med _noen_ form for fraktfirma, da de er relativt store og er laget av glassrør, glasstaver, treverk, lakk, bakelitt og udda tidstypiske materialer. Jeg kunne m.a.o. dra for å titte på den, samt transportere denne tandre skapningen omsorgsfullt til sitt nye hjem – etter å ha forhandlet frem adopsjonsbetingelsene.

Sammentreff 3 (estimert sannsynlighet p3: 1/frykteligstorttall)

Jeg avtalte å avlegge selgeren et besøk i dag formiddag. Når jeg ringte på døra, så registrerte jeg at vi jo såvidt har hilst på hverandre ved en tidligere anledning i lokalene til Trondheim Pinheads. Betingelsene for en ok handel var derfor absolutt til stede.

Mot alle odds (dvs 1: 1/P1*P2*P3), så er jeg da eier av noe jeg har ønsket meg siden jeg første gang så en i kjellern på London Science Museum tidlig på 70-tallet.

Det skal vel saktens sies at denne maskina er et restaureringsprosjekt, men den var rimelig komplett. Den manglet utvendig metall på leydenflaskene, reimene var morkne, skivene haddes slått seg, det manglet en liten messingstav og noen messsingledere, samt at en bakelittholder var knekt. Sektorene på skivene var borte, og alle børstene må skiftes. Likevel er dette peanuts i forhold til Joker Poker-prosjektet mitt for noen år siden ! Den skal dog restaureres med respekt. Kanskje skal den få bli en mal for en fremtidig kopi også.

Jeg er litt usikker på alderen på maskina, men jeg vil ut fra materialer og konstruksjon gjette på at den er fra 1920-1930-tallet (med en feilmargin på 20+/- år). Den er produsert i Bergen av “C.Monsen”, som tydligvis leverte denne type utstyr til skoleverket. Hvis noen har litt mer info, så setter jeg pris på tips. Alltid morsomt med litt historie. Jeg ser forøvrig at tilsvarende franske maskiner solgt på auksjon hos Christies daterer fra slutten av 1800-tallet. Med de oppnådde auksjonsprisene i hodet, samt tilstanden, så tror jeg også at prisen for maskina var rimelig fair for både selger og kjøper.

Maskina er en Wimshurst-maskin, som er en type influensmaskin, eller på godt norsk en “elektrostatisk generator”. Det blir litt jobb, men den skal settes tilbake i sin orginale stand.

PS. Det eneste jeg mangler nå for at livet mitt skal være noenlunde komplett(ish) er en tysk Enigma-maskin (Det finnes faktisk en slik i trondheim, men den er neppe til salgs…). Må vel kanskje nøye meg med litt rimeligere retro kryptoutstyr fra andre land, selv om sannsynligheten for å komme over slikt etterhvert er noe nær null.

February 2010

Charge separation – failed…

By |February 24th, 2010|Books and Magazines, Electrostatic Generators, Toys|

Akutt kjedsomhet drev meg til å nappe ut Gennai Hiragas gnistgenerator fra bokhylla. Dette er i likhet med “Mechanical Animal”-serien også et byggesett fra Gakken og forventingene var store. Dette var et rent impulskjøp som ble med på julegavehandlinga fra Maker Shed (syntes det ble litt vel urettferdig at alle godsakene skulle gå til ungene rundt omkring i slekta, og barnet i meg skrek etter oppmerksomhet)

Jeg har hatt dilla på elektrostatiske generatorer en stund og startet for en del år siden på et små-ambisiøst prosjekt for å bygge en wimshurstgenerator i glass, eik og messing (fremdeles uferdig, da jeg ikke er i besittelse av et skikkelig verksted). Gledet meg derfor litt ekstra til denne.

Relativt lettbygd sak, men de japanske instruksjonene var ikke spesielt tydelige på et par punkter, og jeg mistenker at jeg har blemma på noe sentralt (selv om prinsippet er rimelig enkelt). Det skal angivelig være mulig å dra 3-5mm gnister med den, men det er ikke engang antydning til gnist selv om jeg spinner den opp som en speedet hamster. Litt synd, da den hadde vært et kult supplement til kontorpulten (må ha noe å gjøre mens enhetstestene snurrer før innsjekk. Eneste utvei blir vel å ta med Thereminen min på jobb…).

   

 PS. Har du lyst til å lese mer om slike maskiner, eller kunne tenke deg å bygge en selv, så kan jeg anbefale “Electrostatics – The Dirod Manual” av A.D. Moore, samt “Homemade Lightning” av R.A. Ford.

June 2006

Homemade Lightning

By |June 8th, 2006|Books and Magazines, Electrostatic Generators|

Boka dumpet ned i postkassa fra Amazon i dag. Jeg var litt skeptisk pga tittelen og det litt cheesy coveret, men boka er glitrende. Den inneholder masse illustrasjoner av gamle elektrostatiske geneneratorer i tillegg til en god del teori. Kjempebok for de som måtte ha Moore’s Dirod Manual og er sultne på mer.