Girl Power

Home/Girl Power

September 2009

Vi bygger åme

By |September 13th, 2009|Girl Power, Toys|

Etter å ha matet endene i botanisk hage, så var det ikke stort mer å finne på denne småkjedelige søndagen. Heldigvis hadde vi fremdeles et par jomfruelige Gakken-byggesett liggende klar. Vi reiv plasten av “Inchworm” og skred til verket.
Settet er i likhet med “Crab” rimelig lækkert, med alle deler sirlig lagt ut og merket. Instruksjonene var som vanlig på japansk, men takket være de gode illustrasjonene, så var det fullt mulig for en ikke-japansk-kyndig 8-åring å finne ut hvilke skruer som skulle hvor.
null
null

Eldstejenta ble med under forutsetning av at all skruing og montering skulle gjøres av henne. Det gikk over all forventing, men etter en og en halv time, så var det vanskelig å holde konsentrasjonen ved like. Settene har så langt vært ganske enkle i starten, men det kan bli litt vel mye å holde styr på når subassemblies skal interfaces til bein via en relativt hårete sekvens av akslinger, rør, foringer og skiver. Det endte med at jeg (kanskje ikke spesielt motvillig) måtte ta sjarmøretappen.

null

Etter å ha lett huset rundt etter batterier, så var monsteret klart til prøvekjøring.

null

Inchworm har 2 motorer og girsett, mens Crab har kun en motor som driver all mekanikk. Inchworm kan bevege seg 360 grader. Alt skulle tilsi at at Inchworm scoret over Crab, men vi konkluderte likevel med at Crab var et par hakk hvassere, da den har litt mer “Mecha” attityd.

 

Vi har holdt igjen de to feteste settene til slutt, så vi får håpe på ekstra mye regn i helgene utover høsten.

Uchiagehanabi

By |September 7th, 2009|Girl Power, Toys|

Pakkelapp av det litt udda slaget i postkassen i dag. Kanskje derfor den stakkars kvisete gutten i skranken på postkontoret ble litt forvirret. Vi bringer et lite utdrag fra eftermiddagens noe opphetede dialog på det lokale postkontoret.

Sannsynligvis fersk vikar: “Har du postbankkort ?”
Moi: “Hæ !”
Sannsynligvis fersk vikar: “HAR DU POSTBANKKORT ??”
Moi: “Dette funker like bra som legitimasjon !” (Slenger Visaen på skranken)
Sannsynligvis fersk vikar: “Da blir det 35 kroner i gebyr…”
Moi: “Hæ !”
(pinlig pause)
Moi: “NO FÅR DU GI DÆ!!!!” (brumlestemme)
Moi: “DE E FAN MÆ SVINDEL !” (noe høyere tonefall, og høyt nok artikulert til å tiltrekke en viss oppmerksomhet i det godt sikrede lokalet)
Sannsynligvis fersk vikar: “Neimen, vent – dette er jo en _pakke_”
Moi: “bombe…”

Jeg vet jeg begynner å dra på åra, men det får være grenser. Jeg er fremdeles et godt stykke unna å få utlevert nøklene til min første rullator! Når det første som ramler inn i skallen til den ikke spesielt fremoverlente fjortisen bak det skuddsikre glasset var at jeg hadde slept meg ens ærend til postkontoret for å betale en regning, så er det legitimt å miste fatningen. Anyways – vi utvekslet noe beskjemmet de obligatoriske høflighetsfrasene etter de sedvanlige overleveringsformalitetene, men styrte som menn flest unna enhver form for øyekontakt etter opptrinnet.

Dagenst fangst var levert av Japan Trend Shop i Tokyo, og var intet mindre enn min lenge etterlengtede Uchiagehanabi, d.v.s. en fyrverkeriprosjektør fra leketøysdivisjonen til Sega.

Jeg mistenkte at den kom til å bli satt på loftet etter første prøvekjøring, men den er faktisk knalltøff. Det følger med masse inserts, slik at du kan komponere dine egne skreddersydde fyrverkerishow. Du har utgang for subwoofer, og den har intet mindre enn 6 linser. Senterlinsa har zoom, og en er dedikert til å simulere selve oppskytningen – dvs optikken på denne er montert ytterst på en arm som reiser seg 90 grader.

null
(Jeg slet litt med knappene i starten… )

Fyrverkeriet bygger seg gradvis opp mot en finale, og det buldrer og knatrer riktig så heftig mot slutten. Tror også du kan gå for rene enkeltskudd hvis du bare ønsker å beskue de snasne bombene som projiseres gjennom senterlinsa. Garantert en slager på nachschpiel, på barnehagen, eller inne på et større handicaptoalett på jobb – d.v.s. hvis du klarer å overbevise kollegaene dine om å bli med for å titte på Uchiagehanabi’en din.

Retter forøvrig en stor takk til herr Wennevik san fra Bouvet, som vel bevisst min noe svekkede impulskontroll, nok visste nøyaktig hva han gjorde når han droppet en referanse til “japanske fyrverkeriprosjektører” i lunsjen for noen uker siden etter at han var kommet tilbake fra Tokyo…

June 2009

Vi bygger krabbe…

By |June 7th, 2009|Girl Power, Toys|

Det er søndag, huset er ryddet, plena er klippet og middag er inntatt. Ungene myser på barne TV, og jeg kjeder meg litt. Hva skal en stakkar gjøre ? Jo ! Man henter et nytt Gakken kit fra kjellern, plasserer det på det nylig ryddede stuebordet og flerrer av plasten.

Snill far som jeg er, så inviterte jeg ungene med på make-fest, men det ble ganske raskt tydelig at dette ikke var et byggesett beregnet på unger under 42.

“Pappaaa… Går det greit om du bygger alene ? … ble litt mye skruing og sånn….”

Ungene satte seg istedet ned med tegnesaker rundt byggearealet og begynte å fargelegge hester og indianere. Jeg åpnet fornøyd instruksjonsheftet – og fikk et mildt panikkanfall.

null

Dette settet var i en litt annen divisjon enn co-robot. Hele settet er i metall, og det er et utall deler, skruer, skiver, stenger, foringer og muttere i ørten dimensjoner. Settet er likevel svært godt strukturert. Alt ligger sirlig merket med nummer på byggefasen. Det følger med verktøy, ekstra skruer, fjernkontroll, mottaker, og faktisk en ekstra mottaker !

null

Dette er rimelig forseggjorte greier. De har til og med montert støykondensator på motoren. Passformen på delene er nydelig, men instruksjonene er som sagt ikke for sarte sjeler. Jeg satt med hodet i hendene og gråt etter å ha kommet til byggetrinn B6. Jeg husker at jeg mumlet for meg selv: “Dette skal jeg klare, dette skal jeg klare…”.
Det slo meg sånn halvveis inne i byggeprosesen at konstruksjonen minnet meg kraftig om litt eldre mekanisk design. Den var faktisk ikke helt ulik leamikken inne i den gamle Jennings spilleautomaten min (se tidligere post).

Jeg vil anta at byggingen tok noe oppunder 90 minutter, hvorav mesteparten av tiden ble brukt til å forsøke å holde masse tekniske tegninger og piler i hodet samtidig. Det som var litt kult var at det var såpass hårreisende mye deler som skulle sammen, at jeg faktisk ble litt opphisset (dog på en sober geeky måte) etter å ha kommet over den verste kneika sånn ca 1/3 uti byggeprosessen. Litt sånn samme godfølelsen en hadde når en bygget digre byggesett i barndommen. Dette er utrolig mye kit for penga.

null
null

Ungene kranglet etterhvert om fjernkontrollen til krabba, og den ellers så tech-blaserte samboeren dro faktisk litt på smilebåndet når krabba cruiset rundt på gulvet – mecha-style (fikk riktignok hint om å kanskje montere på gummiføtter p.g.a. fare for riper i stuegulvet). Jeg har ikke hatt det så zen-aktig morro på en god stund, så vi nøler ikke med å gi den følgende score:

null

Litt mer høyoppløselige bilder finner du i galleriet: http://www.timeexpander.com/gallery2/v/GakkenMA/

Skulle du få lyst på en selv, så kan jeg trygt anbefale Maker Shed.

Co-Robot

By |June 6th, 2009|Girl Power, Toys|

Første byggesett ut i testen er co-robot. Dette er et rent “snap-fit” plastbyggesett. Instruksjonene er kun på japansk, men da hvert trinn i byggeprosessen er illustrert med bilder, så gikk det likevel rimelig radig – selv for en sjuåring som ikke er så stødig i japansk.
null

Byggesettet inneholdt også flere riktig så pedagogigske illustrasjoner om prinsippene som lå bak.

null
null

Eldstejenta hadde denne som en klar favoritt, og det var ikke snakk om å bygge noe annet enn denne som første robot. (Jeg hadde egentlig plukket fram krabba, men den måtte pent vente)

null

Da prosessen som kjent er 90% av moroa, så valgte jeg å holde meg mest mulig i bakgrunnen etter en kort innfløring i hvordan en burde tolke bildene, d.v.s. bortsett fra når jeg hørte knakelyder fra plastikkdeler som ikke ville på plass feil vei. Alt ble bygget selv, Inklusive montering av batterier og elektriske tilkoblinger. (/me er stolt). Delene passet bra sammen, og den eneste konstruksjonskneika var det første beinet.

Det fulgte også med et lass med klistremerker slik at en kunne lage sin egen custom dekor.

null

Co-Robot ser faktisk litt pinglete og ikke spesielt imponerende ut, men når du skrur den på så blir det action. Den har et ganglag som Bender i edru tilstand, og det som er litt imponerende er at den a) går fort på 2 bein, og b) sjangler noe helt absurd når den brøyter seg fram, men alltid reiser seg opp i stående stilling igjen etter å ha snublet. Sjekk youtube-videoen av den i action på stuegulvet.

Da det ikke er jeg som har bygget den, så overlater jeg anmeldelsen til konstruktøren.

Bra: “at den kunne gå, og at den kunne reise seg. Den var artig å bygge. Den var kul også !”

Ikke så bra: “Det som jeg ikke synes var så bra var at den ikke kunne gjøre noe annet”

Med tanke på byggekvalitet, instruksjoner, innpakning, ytelse vs pris, og morro, så ble vi enige om å gi den følgende poengsum fra en skala fra 1-10:

null

December 2008

Pepperkakehus – old school

By |December 14th, 2008|Food and Beverages, Girl Power|

I år bestemte vi (dvs jeg…) oss for ikke å gå for den klassiske pepperkakehusflatpakken. Jeg fikk derfor tak i 14-siders sett med byggetegninger til pepperkakehus i 3 etasjer, med terrasse, klokketårn og fancy inngangsparti. Jeg må innrømme at jeg gikk rundt med en viss nagende skepsis i bakhuet i timene før, men utfordringer tas som regel best på strak arm. Hvis en forsøker å planlegge for mye, så ender en bare opp med digre Gantt-diagrammer som ingen forstår, eller med analyse-paralyse.

Hvis du går med tilsvarende tanker, så har jeg ett tips. Sett av tid. Dette er et prosjekt som svært vanskelig lar seg kombinere med 60-timersuke på jobb.

September 2008

Helvetes sjøku !

By |September 9th, 2008|Books and Magazines, Girl Power|

Jeg vet det er politisk ukorrekt, men jeg er piss lei barnebøker. Jeg har lest dem alle sammen, inklusive alle som ikke er utgitt enda.

For å ikke miste forstanden, så har jeg derfor innført et nytt høytleseregime for eldstejenta til kvelds. Hun er bare 7 år, men vi har nå begynt å lese Jules Vernes jordomseiling under havet. Den oversettelsen jeg har er fra 1976, og språket er litt gammelmodig, så jeg “freestyler” litt når det blir for vanskelig. Hun storkoser seg skikkelig. Spesielt når den harpunerende sjømannen Ned Land drar noen skikkelige gloser. Jeg har fortalt, som sant er, at sjømenn har lov til å banne, men i frykt for neste foreldremøte på skolen, så får hun streng beskjed om å holde for ørene når jeg leser de verste glosene.

Lesing er viktig for unger. I likhet med mat – Alle som har unger vet at mat kan være en utfordring. Enten vil de ikke ha krydder, potet, kjøtt, fisk, grønnsaker, saus, kombinasjoner av disse, eller noen av delene. Maten må ikke være for varm, eller for kald. Rent kjøtt, rå grønnsaker og poteter er omtrent det eneste eldstejenta på snart 7 vil spise. Det har riktignok begynt å løsne litt i det sista, da hun også har fått smaken på både koteletter og tacos.

De som har sett “Colliding Worlds”-episoden i Seinfeld aner kanskje konturene av mørke skyer i horisonten, og fallende trykk.

I kveld leste vi ferdig kapittel 17. Her finner vi et drepende spennende avsnitt hvor karene jakter på ei 7 meter lang sjøku med harpun fra åpen båt.

“Dyret forsvant, og harpunen med det. Men snart dukket den lille tønnen opp til overflaten igjen, fulgt av den store døde dyrekroppen. Vi tok den på slep. Til aftens fikk vi lekre koteletter, som skipskokken hadde tilberedt etter alle kunstens regler. Selv synes jeg det smakte bedre enn kalvekjøtt.”

På dette tidspunktet, så merket jeg at noe var galt. Jeg snudde meg og ble stirret i senk av et par vidåpne, blanke og mycket anklagende øyne.

“Pappa !?! DREPER DE DYR FOR Å SPISE DEM ?!?”

Akkurat da ble det litt vanskelig.

“Hva om noen hadde drept deg, og spist deg,da ? Hadde du likt det ?!?. Hva med Salma (katta vår) ? Skal noen spise henne også, da ???”.

Jeg forsøkte å berolige henne med at det bare var kinesere som spiste katter, men det hjalp lite. Mulig det bare medfører flere problemer iom at vi bor vegg i vegg med Moholt studentby – hvor det er fryktelig mange fremmedspråklige studenter som bor.

Jeg har gjentatte ganger proklamert at hvis en har planer om å tråkke i salaten, så kan en like gjerne ta springfart. Denne gangen, så har jeg likevel tatt det til et nytt nivå. Jeg har med en kvelds høytlesing klart å skape en die-hard vegetarianer, drepe alle barndommens illusjoner om livets realiteter, samt lagt lista for tonen i alle fremtidige naboforhold med kinesiske studentfamilier. Jeg har driti meg så til de grader ut at jeg ikke engang kan benytte “The Chewbacca Defense”.

April 2008

I Tesla sine sko…

By |April 18th, 2008|Girl Power, Tesla|

Jeg klarte ikke heeelt å la coilen ligge i kveld heller. Jeg har irritert meg grønn over at jeg ikke klarte å dra lengere streamere. Jeg måtte derfor forsøke å tune litt. Jeg skal ikke gå i detaljer av frykt for å skremme bort de ikke-tekniske leserne, men lengste dokumenterte streamer er nå 78 cm. Det viser seg at målingene mht til sweet-spot på primærspolen var rimelig eksakte. Det var ikke noe mer å hente på å endre tappe-punktet på denne. Jeg gikk derfor for den mer vovede strategien. Dvs jeg åpnet gnistgapet til det ikke fyrte lenger, og lukket det så marginalt igjen. Dette er analogt med å trykke inn clutchen samtidig som en gir full gass på en bil. Dvs to ting skjer. Alle skvetter ganske høyt, og du slutter rimelig raskt med det. Åpner jeg gnistgapet mer nå, så kommer blårøyken ut.

Anyways. Vi får bevege oss til kveldens to observasjoner

Observasjon a) Hvis jeg endret frekvensen, så fikk jeg utladninger _inni_ coil-forma. Det var _ikke_ gøy, og det trigget 16-amp automatsikringen i garasjen. Jeg har kun automatisk portåpner i garasjen, og det var _heller_ ikke gøy…

Observasjon b) nær 80cm streamere er relativt imponerende, så jeg inviterte eldstejenta en tur ut i garasjen hvis hun sverget på å stå helt stille inne i et hjørne (ca 6 meter fra coilen) uten å røre _noe_. Det hører med til historien at hun har slike sko som blinker når du springer – og det er nå vi beveger oss inn i X-Files/Simpsons-land. Jeg kjørte coilen med lyset av for at effekten skulle bli best. Det lynte og tordnet, men det som var litt rart var at det blinket _bak_ meg også. Coilen klarte å få skoene til å blinke på 6 meters avstand. Det har vært en del skriverier i alt fra Elector til Teknisk ukeblad vedr mulighetene for trådløs overføring av energi, men for å få til dette så må de ha digre mottakerspoler, og resultatene er ikke akkurat imponerende.
I kid you not – jeg klarer å drive alle lysene i et par jentesko for 6-åringer fra 6 meters avstand ved å overføre energi trådløst gjennom etern……

Klikke på bildet for å få en video av seansen med de blinkende skoene

 

 

October 2007

Kloning av skaller til Halloween

By |October 31st, 2007|Girl Power, Pumpkinheads|

Halloween nærmer seg med stormskritt. Gresskar og dig er handla inn i påvente av storinnrykk av dævelunger litt utpå kvelden. Men det viser seg at hodeskaller er omtrent umulig å oppdrive på kort varsel. En kan jo ikke påberope seg et møblert hjem uten en glødende skalle på trappa på Halloween. Tenkte at pumpkinhead skulle få litt selskap i år, slik at ungene tenkte seg om to ganger før de ringte på døra.

Vi er alltid ute i siste liten med handlinga her i huset, og menneskeskaller er ikke akkurat hyllevare på Rema. Det var bare å bite i det sure eplet, dra opp i skauen og tjuvslakte første og beste pattedyr for å få tak i en skalle jeg kunne lage avstøpninger av.

Hils på Rudolf:

For vanlig skallekloning så trenger en alginat, gipsbandasjer, gips og vann. For Halloween-skaller trenger en i tillegg noen litiumbatterier og LEDs i en skikkelig ond farge.

Først blander en ut alginat og vann og kliner på skallen. Dette setter seg rimelig fort, så en må arbeide kjapt, samtidig som en passer på at det ikke kommer for mye alginat inni alle hulrommene i skallen.
Når dette har satt seg, så klipper en opp noen gipsbandasjer og pakker godt runt alginatforma. Den har konsistens som en litt tykk pannekake, og vil miste formen sin med en gang du fjerner den fra orginalskallen. Når gipsbandasjene har herdet, så løfter du av disse. Deretter lirker du forsiktig av alginatformen fra skallen og legger denne tilbake i det ytterste laget med gipsbandasjer.
Deretter er det bare å blande ut gips i passe tykk konsistens og fylle innsiden av alginatformen med.

Når gipsen har herdet etter en halvtimes tid, så kan en begynne å skrelle av alginatet. Alginatformene er rimelig skjøre og må betraktes som ferskvare.

Alginatforma bevarer uhyre mange detaljer i orginalen. Bildet under viser resultatet av gipsavstøpningen (før trimming)

Dette er vel og bra til å ha som bokstøtte, men vi er ute etter det lille ekstra. Man tager 3 stk litiumbatterier, 3 stk røde lysdioder og litt tape. (Omtrent som en LED-throwie,men uten magneten).

Gipsskalle med LED

Tuva gjør seg klar med en annen variant av skallen, denne gang med hvite øyeepler og røde pupiller. Snill pappa som jeg er, så har jeg også installert en skjult bryter som hun kan bruke for å maksimalisere sjokkeffekten. Spørs om det kommer til å bli et rush av geriatrikere med hjerteflimmer på akutten i kveld…

Årets pumpkinhead ble også riktig så fornøyd over å få selskap ute i mørket.

December 2006

Vi tar signalene !

By |December 12th, 2006|Girl Power|

TimeExpander-redaksjonen har fått flengende kritikk for å angivelig ha holdt en _for_ teknisk profil den siste tiden. Den første impulsen var å kvittere med et kraftig “PØH!”, men da det viser seg at denne grupperingen alene representerer hele 50% av leserne (som nå snart bør nærme seg 4 personer), så tar vi dette til etteretning. Vi lover derfor dyrt & hellig å komme sterkere tilbake med jevne drypp av navlebeskuelser og refleksjoner over hverdagens uutholdelige letthet etter at det pågående prosjektet er ferdigstilt og demonstrert.

I et desperat forsøk på ikke å miste de leserne som fortviler over at RSS-feed’en fra “Hus & Hage”-kategorien på TimeExpander har tørket ut, så postes herved et bilde av minstejenta idet hun beskuer Tesla-Coilen…

September 2006

Henlagt etter bevisets stilling…

By |September 13th, 2006|Girl Power|

I kveld insisterte 5-åringen min på å spille svarteper mens mamma holdt på å legge minstejenta. Jeg antydet at det var morsommere med 3 enn med 2 spillere. Tuva insisterte likevel. Jeg ga etter for presset, men sta som jeg er så bestemte jeg meg for virkelig å understreke poenget ved å forutsi at hun kom til å få et par hver eneste gang hun trakk et kort fra meg, og omvendt – så lenge ingen av oss trakk svarteper. Slem pappa som jeg er så sa jeg også at jeg skulle kjøpe dobbelt så mye lørdagsgodteri hver gang hun trakk et kort og _ikke_ fikk et par.

Tuva vant denne runden, men ville spille en gang til. Det er lettest hvis jeg sakser litt fra samtalen i runde 2:

– Tuva: “Pappaaa… ? Husker du hva du sa ?”
– Meg: “Ja”
– Tuva – “At du skulle kjøpe dobbelt så mye godteri ?”
– Meg: “Ja, men jeg er helt sikker på at du har et par nå”
– Tuva: “Næhei !”
– Meg: “Jo, det har du !”
– Tuva: “Niks. Husk at du sverget på at du skulle kjøpe dobbelt så mye godteri !!!”
– Meg: “Tuva, det er ikke pent å jukse !”
– Tuva: “Jeg jukser ikke ! Du sverget !!!”

Etter en stund insisterte jeg på å få se kortene hennes. Hun viste dem triumferende til meg og gliste fra øre til øre, og jeg måtte bare innrømme nederlag.

Det viste seg imidlertid at det på magisk vis hadde “forsvunnet” et kort i mellom de to rundene, men på grunn av bevisets stilling så ser det ut som om lørdagsgodteribudsjettet nettopp ble doblet…