Nicotiana

Home/Nicotiana

September 2014

Tobacco Road – Labrapport 2

By |September 19th, 2014|Nicotiana|

Christ, jeg er glad for at jeg ikke jobber på sigarfabrikk på Cuba. Familien ville isåfall ha sultet. Etter to kvelder, så kan jeg vise til hele 3 ferdige sigarer, samt noen små cigarilloer, laget av restene fra produksjonen av de store. Sigarene er riktignok ganske voksne, da de klokker inn på ringstørrelse 52  – dvs litt over 2 cm i diameter.

Før sigarene ble rullet, så burde bladene vært fermentert i mange uker og deretter lagret i flere år, men dette har jeg ikke tid til. En uke i ovnen på 55 grader får holde. Så lenge jeg ikke ødelegger enzymene i cellene, så vil sigarene modne helt fint videre, kun ved å lagres riktig. For å kickstarte fermenteringsprosessen, så benyttet jeg et tjuvtriks som sigarprodusentene velger å ikke snakke spesielt høyt om. Uansett hva produsentene påstår, så mistenker jeg at omtrent alt som omsettes av sigarer sprøytes med “betún” (som er spansk og betyr “skosverte”) før fermentering. Spekteret av aromaer i kommersielle sigarer kan ikke forklares med fermenterings- og aldringsprosesser alene.

(Apropos betún, så burde man nevne at enkelte sigarprodusenter under den store sigarboomen på tidlig 90-tall, faktisk også gikk så langt som å male wrapperne for å få den riktige, homogene og svært mørke fargetonen på maduro-sigarer (Normalt, så jukser produsentene bare “litt”, ved å dampe maduro-wrapperne). Det gikk faktisk så langt at enkelte sigarer svertet av på leppene til stakkaren som røykte sigaren.)

Til tross for den litt urovekkende oversettelsen, så er det likevel ganske uskyldige saker. Min oppskrift er basert på informasjon hentet fra “Curing and Fermentation of Cigar Leaf Tobacco” (Oscar Loew, 1899) og “Methods of Curing Tobacco.” (Milton Whitney, 1898). Man tager en kasserolle og fyller den med knuste stilker. Det tilsettes vann, nellik, mørk sirup, sur vin og jamaiaca-rom. Dette kokes – lenge (mens resten av familien er ute av huset. da det lukter død). Væsken avkjøles så noe og tilsettes deretter ammoniumkarbonat (hornsalt). Ammoniumkarbonatet regulerer pH på samme måte som natriumkarbonat gjør det i snus og det frigjør nikotin. Til forskjell fra fra natriumkarbonat, så dekomponerer rester ved ganske moderat temperatur, og da kun i ufarlige gasskomponenter. Bobler det når du tilsetter hornsaltet, så er væska for varm. Væska filtreres så og sprayes på bladene før de pakkes for fermentering.

(Tverrsnitt av stilk fra tobakksplanten. Stilken er ca 5 cm i diameter)

Cubanske sigarer har gjerne en del bakterier på bladene. Dette er indikativt for bruk av betún, da et oppkok av betún som blir stående i varmen, vil fungere som en ren dyrkningstank for bakterier.

At sigarer fra andre produsenter ikke har bakteriebelegg kan forøvrig like gjerne være en en indikasjon på at de istedet benytter enda billigere metoder og faktisk sprayer aromastoffer direkte på fillerbladene rett før de rulles – just sayin ;)

Aromaen fra en sigar kommer fra filler-bladene. Dette er ingenting annet enn et utvalg av blader fra bunnen, midten og toppen av planten. Nikotininnholdet og endelig aroma er avhengig av variant, samt hvor lenge bladene har grodd på planten. Man høster normalt blader parvis, en til to ganger i uka, fra bunnen av planten og oppover. Jo lenger bladet har grodd på planten, jo høyere nikotininnhold.

Hvert fillerblad rulles sammen og de resulterende rullene klemmes så sammen til en bunt. Totalt 3 fillerblader benyttes pr. sigar. Fillerbladene rulles så inn i to par med tilskjærte wrapperblader. Dette puttes så i en sigarform og får stå i ca en halvtime før sigarene roteres 90 grader og puttes tilbake i forma en runde til.

(Cubanske sigarer var opprinnelig helt og holdent håndrullede, men etter at de fikk konkurranse fra maskinproduserte sigarer, så introduserte de sigarformer i tre for at sigarene skulle se mest mulig identiske ut.)

Etter siste vending, så er sigarene klare for wrapperen. I motsetning til hva de fleste tror, så er wrapperen ren pynt. Hvis man ønsker, så kan man dyrke sine wrapperblader i skygge for å få pene wrappere uten kraftige årer, men det er ikke nødvendig mht aroma.

Den virkelige biatchen mht produksjonav sigarer er ikke rullingen. Det er endecappen. Heldigvis finnes sigarlim. Dette får du faktisk kjøpt på din lokale matvarebutikk (pectin, syltepulver).

Jeg lot også i år to planter stå i igjen i drivhuset for å produsere frø. Det går ca 950 frø pr gram. En enkelt plante klarer fint å produsere mange hundrede tusen frø.

Siden plantene som skulle produsere frø, nødvendigvis også trengte noen blader for å holde seg i live, så lot jeg disse henge igjen inntil de var strågule / neste hvite. Frøkapslene var da modne og bladene hadde fargemodnet på planten. Jeg måtte nesten forsøke å lage det enkleste av alle tobakksprodukter helt til slutt. Dvs vanlig røyketobakk. Man tager noen blader, ruller dem sammen og snitter dem pent med en kniv. Deretter settes de i ovnen på 110-130 grader i en halvtime. Da får du “toasted” tobakk. På bildet under, så ser du den pipetobakken, som bestefaren din sannsynligvis laget under krigen.

Nesten litt synd at man har sluttet å røyke…

Tobacco Road – Labrapport 1

By |September 10th, 2014|Nicotiana|

Gentlemen, prepare your hipster pipes !

Jeg er innbitt ikke-røyker, men det betyr ikke at jeg ikke har lov til å dyrke tobakk – tror jeg. Noen må tross alt ta ansvar for å holde kulturarven levende mens byråkrater og lovgivere danser i ring rundt bokbålene sine. For min del kan de danse i vei. Jeg har svart belte i kultivering av trass. Jeg har også oppdaget archive.org.

Jeg føler at jeg har foredlingsprosessen for snus sånn noenlunde under kontroll, så i år får derfor pipetobakk og sigarer prioritet.

Å avdekke esoteriske foredlingsprosesser, bedrive mythbusting, samt lete i over hundrede år gammel litteratur er utrolig morsomt. Faktisk mer så enn å slenge seg ned på sofaen for å se på politikerdebatter om tobakkslovgivingen etter endt arbeidsdag.

Plantene ble i år dyrket på samme måte som året før. Jeg gikk i år utelukkende for Havana Gold Leaf og frøene som gikk i jorda var høstet fra en av plantene i fjor.

Takket være den fantastiske sommeren og høsten vi har hatt, så nådde plantene mannshøyde i juli, og  fargemodningen gikk ganske radig unna etter innhøsting. Bladene fikk likevel henge mørkt og under tak i ca 8 uker.

Den enkleste pipetobakken du kan lage er “Cavendish”. Dette er en tobakk som gir en lett mild røyk, og som er svært lett å smakssette. Du kan benytte en hvilken som helst tobakksplante, da navnet kun referer til foredlingsprosessen og skjæringen av tobakken.

De modnede bladene ble dampet i 7 timer. Plantene skal ikke være i kontakt med vannet under dampingen. Aromaer kan tilsettes vannbadet. I dette tilfellet, så valgte jeg vaniljestang og jamaica-rom. Etter endt prosess, så har de skiftet farge til mørkt brune eller, hvis du har dampet lenge nok, helt svarte. Konsistensen er omtrent som kokt spinat.

Bladene ble så tørket og rullet sammen til en ball før de ble presset til en blokk mellom to eikeplanker med help av tvinger. Etter noen timer, så ble blokken skjært opp og snittet.

Produktet under lukter vanilje og tørket frukt. Over en gassflamme, så produseres en mild røyk som lukter som tradisjonell handelsvare.

Hvis jeg tar inn arbeidstimer og lesetid i kostnadskalkylen, så er det du ser på bildet over sannsynligvis en god del dyrere enn safran. Tenker den skal få lagres i et luftett glass og luktes på fra tid til annen. Man er jo tross alt ikke-røyker.

Next: Sigarer – slik de egentlig lages.

September 2013

Batch #1 med økologisk gourmetsnus

By |September 22nd, 2013|Nicotiana|

ble ferdig i dag. Jeg brukte ca 10% av tobakkspulveret og endte opp med 215 g ferdig snus.  Oppskriften min er som følger:

Fase 1:

  • 100 g tobakkspulver fra egen hage ;)
  • 2 dl vann
  • 15 g salt.

Kok opp vannet. Løs opp saltet i vannet og bland inn i tobakkspulveret. Bland godt, slik at det ikke er noen tørre klumper i massen. Sett dette i ovnen på 80 grader i 36-48 timer. Bruk et steketermometer for å verifisere at du har korrekt temperatur.

Fase 2:

  • 5 g natriumkarbonat
  • 0,5 dl vann
  • Aromastoffer og fuktighetsbevarende middel

Kok opp vannet og løs opp natriumkarbonat i vannet. Bland godt i inn snusmassen ( Natriumkarbonat hjelper til med å frigjøre nikotin og gir snusen “bite”).

Aroma:

Her er det i utgangspunktet bare fantasien og smaksløkene som setter grenser (*). De aromastoffene jeg har benyttet i denne batchen er:

  • 2 stk stjerneanis. Knus disse i morter.
  • 2 ts lakrisrotpulver.
  • 0,5 ml limeolje løst i 100 ml glyserol. (*)
  • 0,25 ml bergamottolje løst i de samme 100 ml glyserol (*)

*) Jeg har valgt å bruke limeolje og bergamottolje. Disse oljene må under ingen omstendigheter brukes i konsentrert form, så jeg har derfor blandet dem med glyserol først. Ved så å ta 10 ml fra glycerolen etter utblanding med oljer, så ender jeg opp med en passe mengde fuktighetsbevarende middel, og samtidig en forsvarlig fortynning av de eteriske oljene.

Etter å ha prøvesmakt et par runder i dag, så har jeg konkludert med at det a) smaker snus, og b) inneholder nikotin. Det ikke finnes snev av noen “grønne” bismaker, eller usmak. M.h.t. aromaene, så kunne jeg sikkert fremheve bergamott- og lime-tonene litt mer, men det er innen rekkevidde. Vurderer også å øke dosen med natriumkarbonat noe i neste batch.

Sånn helt på tampen, før jeg erklærer total seier, så hadde det vært svært interessant med en sammenligning av TSNA-nivåene i denne snusen og ett eller flere kommersielle snusmerker. Det hadde kanskje vært for mye å håpe på at en av leserne mot formodning skulle jobbe i en analyselab med en disponibel gasskromatograf / massespektrometer ?

“Don’t judge each day by the harvest you reap but by the seeds that you plant.”

By |September 21st, 2013|Nicotiana|

Det er snart oktober, og jeg er innom drivhuset omtrent daglig for å se etter modne frøkapsler. Mange hundrede frøkapslene er nesten modne, men jeg har så langt bare funnet 3 som er klare for å høstes. Det høres kanskje ikke mye ut, men det er heldigvis ca 500 frø inni hver kapsel. I verste fall har jeg 1500 frø til neste år, i beste fall flere millioner.

 

 

 

The Truth About Havana Cigars

By |September 20th, 2013|Nicotiana|

…er at de ikke er så fordømt vanskelige å lage. Man tager en neve blader og klemmer de sammen. Disse må være tørre, men ikke uttørket. Faller de fra hverandre, så har du gjort det feil. Denne bunten kalles “filler”. Deretter tar man noen nye blader (som du på forhånd har fuktet og lagt i et klede for å holde dem fuktige). Disse surrer du rundt de forrige. Disse kalles “wrapper”. Du stapper så dette inn i ei sigarform og lar det hvile en times tid. Deretter tar du noen nye blader (fuktet, som over, men disse har du også tatt fra planter du har dyrket i skygge). Surr disse rundt binderen i et eller flere lag. Disse kalles “wrappere”.

Start rullingen ved den enden av sigaren du senere har tenkt å tenne på. Da blir wrapper- og binder-bladene selvstabiliserende, og sigaren vil ikke gå i oppløsning under røyking.

Avslutningen av wrapperne kan være en litt kilen prosess. En liten snurr og en dasj med sigarlim gjør susen.

Oppbevar deretter sigaren et år eller to i en humidor og tenn på. Forsvinner ansiktet ditt i et flammehav, så har du sannsynligvis ikke pakket filleren tett nok – og har du pakket den for tett, så kan opplevelsen sannsynlig minne litt om en av de mer utstuderte kvelningsscenene fra Dexter.

Happy days at the neurotoxin factory.

By |September 13th, 2013|Nicotiana|

Jeg ville betraktet det som en relativt interessant kulturhistorisk saksopplysning, men ikke en kjeft på internett har da funnet det verdt å nevne at snuff er et mellomprodukt i produksjon av snus. Hadde jeg vært klar over dette, så ville jeg sannsynligvis ikledd meg en pustemaske for å unngå den verste sitringen i de ytre nesebor, kaldsvetting, hjertebank, samt andre, mer diffuse symptomer på akutt nikotinforgiftning. Prosessen med å fremstille tobakksmel støver infernalsk, og etter noen timer hengende over tobakksmølla, så kan jeg nå påberope meg de reneste luftveier nord for Dovre.

Tobakksbladene har nå lufttørket i ca 6 uker. Modningen i denne perioden har vært helt uproblematisk. Havana-bladene lukter på dette stadiet ikke helt ulikt te, og en av de andre sortene har en distinkt vaniljearoma. Alle bladene har antatt fargetoner i gult og gyldenbrunt. Totalt utbytte er noe mindre enn tidligere estimert. Jeg endte opp med totalt ca 850 g råtobakk.  Dette høres kanskje ikke så mye ut men, da dette er vekta på helt knusktørre blader, så holder det til ca 2 kilo ferdig snus.

Det er fremdeles ganske mye blader igjen som kunne vært høstet inn (et stappfullt drivhus for å være eksakt), men jeg har valgt å la de resterende plantene så igjen inntil frøkapslene blir er modne.

July 2013

Breaking Naughty – Season 1

By |July 27th, 2013|Nicotiana|

Bare for å fjerne enhver tvil – tobakk kan uten problem dyrkes utendørs i Trondheim. Småplanter bør drives en periode i veksthus, men etter at de har nådd en viss størrelse, så trives de like bra ute. Bildet under viser et blad fra en 3 måneder gammel tobakksplante (Havana Gold Leaf) som er dyrket i drivhus. For at plantene skal utvikle seg til størrelsen du ser på bildet, så er de helt avhengige av å kunne utvikle et bra rotsystem. 10-15 liter ser ut til å være absolutt minimum pottestørrelse for optimal vekst.

Plantene er svært vekstvillige hvis de jevnlig pottes om i progressivt større potter og får rikelig tilgang på vann og næring.  De blir såpass store at du vil slite med å komme til hvis du lar dem stå i drivhus inntil de er fullvoksne.

Tobakk ble tidligere modnet ved å eksponere bladene for røyk i egne tørkehus, men dette er det nå heldigvis slutt med i snusproduksjon, da prosessen resulterte i dannelsen av relativt høye nivåer av tobakksspesifikke nitrosaminer i/på bladene. TSNA ble med videre i prosessen og dermed også i sluttproduktene. TSNA er i enkelte studier forbundet med forhøyet risiko for kreft i bukspyttkjertelen. Jeg har derfor, i likhet med de kommersielle produsentene, valgt å lufttørke min tobakk.

Etter 2-3 uker, så er det meste av klorofyllet brutt ned og bladene antar gulbrune toner. Bildet under viser et blad som er modnet/tørket ute, men under tak i normale julitemperaturer i 2 uker.

Bladene har allerede nå utviklet en distinkt tobakksaroma. Teksturen er nesten litt læraktig, og bladene kan formes i hendene uten at de går i oppløsning. Tobakken kan i denne tilstanden lagres i flere år, og aromaen vil utvikle seg ved lagring. Tørker den for mye over tid, så kan den fuktes ved å spraye forsiktig med destillert vann.

Bladene skal henge under tak uten å eksponeres for sollys og man trenger god ventilasjon. Man må være veldig forsiktig med å ikke bunte bladene sammen når de skal henges opp til tørk. Henger de for tett, så risikerer du dannelse av muggsopp. Bladet på bildet under ble forsøksvis tørket sammen med flere andre i en bunt og ble angrepet av muggsopp (=> rett i søpla). De fritthengende bladene tørket som på bildet over.

Nå har jeg, som et lite eksperiment, sørget for at tobakksbladene ikke skal henge helt alene…

Nedbrytningen av klorofyll i tobakksbladene er en modningsprosess som til en viss grad kan fremskyndes ved å eksponere bladene for plantehormonet eten (også kjent som etylen). Dette kan du lage selv ved å føre etanoldamp gjennom oppvarmet aluminiumoksid (som du igjen kan lage med litt aluminium og mycket stärk & varm konsentrert lut (PS. påregn varig blindhet, samt etseskader og tredjegradsforbrenning over store deler av kroppen hvis du forsøker dette hjemme).

Alternativt, så kan man lage sin eten ved å la epler modne i nærheten av tobakksbladene.

Inget fjäsk med torkningen !

By |July 10th, 2013|Nicotiana|

Av og til skulle jeg ønske  at ting var enkelt. Jeg visste vel egentlig dette innerst inne allerede, men bare den første av prosessene et stakkars tobakksblad må gjennom etter innhøsting er ganske innfløkt.

Du kan begynne å høste blader når de viser tegn til å bli gule, eller “nervene” i bladene begynner å bli hvite. Deretter skal de gjennom et uttall prosesser før de kan bli til sigarer eller snus.

Du trodde kanskje at tørkingen kun involverte å henge opp bladene over ei klessnor inne på vaskerommet ? Og så ta dem ned igjen når de var tørre ? Not so. Under tørkingen, så skal det skje en del kjemiske forandringer i bladene. Som et resultat av disse forandringene, så ser man også en fargeforandring fra grønn mot gul eller brun.

En temperatur- og fuktighetsmåler er et must. I starten av tørkeprosessen skal den relative fuktigheten være oppunder 90%. Når den ønskede fargen er oppnådd, så økes luftgjennomstrømningen, slik at den relative luftfuktigheten går ned mot 85%. Ved slutten av tørkeprosessen ønskes en luftfuktighet på 50-60%. Prosessen tar 40-60 dager.

Tørkingen kan ansees for å være ferdig når bladene ikke lenger kjennes fuktige, men fremdeles er så myke at de kan klemmes sammen i hånda uten at de går i oppløsning. Dvs hvis du ender opp med hånda full av  noe som ligner tørket oregano, så har du høyst sannsynlig gjort noe feil.

Skal du lage sigarer, så bør tobakken fermenteres to ganger (avbrutt av en liten hvileperiode på noen dager), deretter tørkes igjen, for så å lagres i minimum 3 år. Enkelte sigarer er laget av 50 år gammel tobakk (, så nå kan du angre på at du kastet kassa du fant på loftet, som var smekk full av tobakk, som bestefaren din hadde laget under krigen). Tobakk er en av de få produktene som forbedres gjennom aldring.

Under fermenteringen, så skal tobakksbladene svette ut ammoniakk. Før den første fermenteringen, så pakker du bladene i “små” stabler (gavillas), kanskje en meter eller så høye. Fermenteringen varer i ca 30 dager, og temperaturen skal ikke overstige 35 C. Etter dette trinnet, så er det på tide å fjerne ribber og stilker fra bladene. Deretter pakkes de på nytt for den kritiske andre fermenteringen. Du pakker da bladene i såkalte burros (baller på opp til fem tonn). Den andre fermenteringen tar ca 60 dager, og her skal ikke temperaturen overstige 43 grader. Under den siste fermenteringen, så omdannes stivelse i bladene til sukker, tobakken mørkner, aroma utvikles og den antar sin endelige karakter.

Hvordan disse prosessene skaleres ned til individuell “matauk”-skala er en utfordring. Blingser du på noe, så vil du fort ende opp med en inkubator for muggsopp eller bakterier.

Har du likevel litt medvind (med riktig fuktighet), så er du klar for å begynne å produsere snus. Pr.  gram tobakk, så trenger du ca 400 mg vann, 30 mg glycerol (fuktighetsbevarende middel), 25 mg natriumklorid (smaksforsterker), 20 mg natriumkarbonat (surhetsregulerende middel), samt smakstilsetning. Vi får komme tilbake til detaljene til høsten.

June 2013

Pack your bags !

By |June 18th, 2013|Nicotiana|

Etter ymse søk i patentdatabaser etter tech relatert til “swedish moist snuff bags”, så begynner konturene av en hypotese for snusposens komposisjon og bestanddeler å ta form. Jeg er nå villig til å sette en eldre uniformsknapp på at de magiske posene er laget i svensk-kontrollerte sweatshops med en pulp basert på Oompa Loompa-spytt, cellulosefiber fra Musa Textilis og en liten dasj termoplast.

Det meste kan reverse-engineeres og heldigvis lever vi i en tidsalder der sourcing kun involverer et par tastetrykk, en PayPal-konto og litt venting.

I dag ankom pakken med spesialpapir fra USA, og jeg er nå rimelig trygg på at TimeExpander-redaksjonen har vunnet snuskrigen.

Hjemmelaget snuspose til venstre. Kommersiell utgave til høyre. Full match på konsistens, feel og “permeabilitet”. Det eneste som gjenstår nå er å printe en maskin som kan automatisere prosessen.

Pack your bags !

By |June 11th, 2013|Nicotiana|

Etter litt vedlikehold av datastrømmen inn i PRISM (d.v.s. søk i patentdatabaser etter “swedish moist snuff bags”…), så aner jeg nå konturene av en hypotese vedrørende snusposens komposisjon og bestanddeler. Jeg er villig til å sette en eldre uniformsknapp på at de magiske posene er laget i svensk-kontrollerte sweatshops med en pulp bestående av Oompa Loompa-spytt, cellulose- (høyst sannsynlig fra Musa Textilis) og termoplastfiber  (det siste muliggjør varmeforsegling med et vanlig strykejern – innstilt på “bomull”).

Har jeg rett, så burde det snart være mulig å fri seg fra avgifter og statssanksjonerte eksperimenter med udda kjemikalier i munnhulen min (Bildet under er hentet fra patentsøknad US20130053603 A1, som omhandler effekten av tilsetting av urea og urea-salter i snus). Hadde man sett avgifter og kjemikalier i en litt større sammenheng, så kunne dette sikkert ha forledet enkle sjeler til å tro at staten tok seg betalt for gjøre unevnelige ting med sine nikotinavhengige undersåtter. Jeg vil ikke ødelegge stemningen på noen cubanske studieturbusser, ei heller antyde at noen finansierer sine over gjennomsnittlig fete pensjoner med inntekter fra tobakksavgiftene man er tvunget til å betale. Dette kunne jo oppfattes som brønnpissing (hvor jo, som kjent, urea er en viktig ingrediens). Vi holder oss heldigvis for gode til å fremsette slike tendensiøse påstander. Dette er tross alt en seriøs hageblogg, og vi fokuserer på gartnerlogistikk, matauk og sjølberging.

Gitt at man snuser et par bokser porsjonssnus i uka, så (stipulerer her konservativt at  halve vekta av snusen er vann) trenger man mindre enn (21 x 2 x52)/2 gram tobakkspulver for å bli sjølberga gjennom året. Med 100 gram råtobakk pr. plante, så trenger man da en hageflekk med plass til 10 planter. En balkong eller 5 kvadratmeter plen burde holde i massevis. Bedre å blåse en femmer i året på tobakksfrø enn fem tusen i avgifter til et staten – me thinks.