Rants

Home/Rants

November 2016

Lunsj ?

By |November 17th, 2016|Rants|

Jeg frykter at USA kanskje ikke er alene om å være en nasjon, som står ovenfor store utfordringer, grunnet enkelte folkevalgtes noe bristende evne til logisk tenking. I vårt tilfelle, så mistenker jeg at nasjonen er et offer for at Universitetet i Bergen sannsynligvis har avviklet forberedende prøver i logikk, samt at helseministerens valg av faglig fundament, for sitt videre politiske virke, er et toårig studium innen hotelladministrasjon.

Snusens emballasje i varehandelen, kan kanskje fremstå som en type problematikk man ikke kommer i kontakt med før man har løst mer basale utfordringer i samfunnet, men det er likevel en skremmende diskusjon. Hva har aktørene tenkt i denne prosessen ? “Lunsj” ? “Laks i trappa” ? Har man blitt fersket i å vekke stortingsrepresentantene ved å rive klistremerket av snusboksen, litt for raskt, i et kjedelig øyeblikk – for så å bli avkrevet en forklaring ?

Forskriften vitner om at ikke en eneste forfatter, eller høringsinstans har evnet å gjøre seg en eneste refleksjon i prosessen. Rasjonalet bak det inderlige håpet om at innpakningen har effekt for omsetningen av sterkt vanedannende substanser er absurd og bærer preg av sviktende evne til logisk tenkning.

Man trenger ikke engang  lete etter argumenter. Høye og hans kumpaner kunne tatt seg en spasertur fra Stortinget, kanskje i lunsjen ? Tatt til høyre på Karl Johan og så vandret videre ned mot Oslo S ? Dette hadde tatt dem 15 minutter og det kunne ha hatt en dobbelt positiv effekt. Det er  a)  kjente positive kognitive effekter forbundet med spaserturer [1], og b) “a” ville gjort Høye og kumpaner i stand til å tolke svarene på spørsmålene de burde ha stilt.

Vel framme, så kunne man kontaktet et utvalg narkomane, for en vurderinger av om slike tiltak ville hatt noen effekt på noe som var enda lettere å slutte med enn nikotin [2].

Ett av spørsmålene kunne eksempelvis vært:

“Kjøper og bruker du tunge narkotiske stoffer, som medfører et liv i elendighet, samt høy risiko for sykdom og nedsatt levealder, primært fordi:”

a) “De har en veldig fin og fristende innpakning.”, eller
b) “Jeg er avhengig.”

Jeg hadde villig betalt ekstra skattekroner for politiske vedtak, som er tuftet på annet enn innfall og ønsketenkning. Hvorfor tok ikke Høye denne turen, når svarene bokstavelig talt ventet på han rundt hjørnet ? Lå bekymringer vedrørende eventuelle utfordringer knyttet til kommunikasjon til grunn ? Isåfall, så kunne de vel hyret inn et kommunikasjonsbyrå for å oversette fengselsbetjents Nordahls, klassiske ordliste [3] til Rogalending ?

Man skulle kunne tro at den lovgivende forsamling kanskje hadde vurdert de samme tiltakene for de lettere stoffene, som Heroin™ ([4]) – som et prøveprosjekt. Man kunne scoret lavthengende politiske poeng, da en kunne forventet garantert effekt i segmentet. Men neida. Heroin™ skal fremdeles kunne omsettes i fristende clingfoil og ziplock-poser, mens de tunge snuserne skal ydmykes ytterligere.

[1] “Brain Rules”, John Medina.

[2] “Nicotine: Harder to Kick…Than Heroin”, New York Times.

[3] “Diverse slanguttrykk blandt narkomane”, fengselsbetjent Nordahl, 1978

[4] “Bayer Pharmaceuticals- Science for a better life”.

October 2016

Game of Life

By |October 21st, 2016|Rants|

Jeg antar at regulerende myndigheter allerede har tenkt på dette, men jeg lurer på en ting.

Et autonomt kjøretøy er konseptuelt enkelt. Et sett med sensorer registrerer informasjon fra bilen selv, og fra omgivelsene. En “svart boks” mottar denne informasjonen og spytter i sanntid ut det neste kontrollsignalet til bilen. Hvilke kontrollsignaler som gis er avhengig av hvilke mål som skal oppnås, samt hvilke risikofaktorer som skal minimaliseres. Typiske mål kan være:

  • Å nå bestemmelsesstedet
  • Å ikke medføre skade på omgivelser,..
  • andre trafikanter,…
  • kjøretøyet selv, eller…
  • kjøretøyets fører og passasjer.

Disse målene, kan avhengig av situasjon, utelukke hverandre. Det kan oppstå situasjoner der man ikke kan oppfylle alle målene, f.eks i en mulig ulykkessituasjon. Målene må derfor rangeres etter prioritet. Sannsynligvis etter produktet av sannsynlighet for ikke å nå målet og konsekvens av ikke å nå målet.

Jeg tror enkelte ble noe sjokkert, da det begynte å gå opp for folk at det å “holde fører/passasjer i live”, ikke nødvendigvis var høyeste prioritet i implementasjoner av autonome kjøretøy.

Jeg ble sannsynligvis noe mer sjokkert når Mercedes-Benz nylig annonserte at deres fremtidige autonome kjøretøy ville prioritere passasjerens sikkerhet fremfor andres – også over fotgjengeres.

Autonome kjøretøys optimale firmware-etikk kan iofs diskuteres, men det jeg lurer på er følgende:

Har noen der ute tenkt på dynamikken i ulykkesscenarier der kjøretøy med forskjellig firmware-etikk er involvert ?

Setting:

To kjøretøy møtes front mot front i høy fart. Ingen av førerne rekker å reagere.

De bilene som har innebygget AI konkluderer med at nedbremsing ikke vil hjelpe, men at unnamanøver kan gjøres i retning av fjellvegg, eller mot en famile, som går tur langs veien . Kjøretøyenes AI må hver velge en av følgende handlinger:

  1. Do nothing. Bilene vil da møtes front mot front, med fatale konsekvenser for førere/passasjerer, men uten skade på omgivelsene
  2. Unnamanøver mot fjellveggen. Vil resultere i fatale konsekvenser for fører/passasjer.
  3. Unnamanøver mot familie på tur. Vil få fatale konsekvenser for familie på tur, men vil berge fører/passasjer.

Kjøretøyene som møtes kan være fra følgende produsenter:

  • “A”. Denne produsenten ønsker å minimalisere antall søksmål i forbindelse med ulykker og har derfor en klausul i kjøpskontrakten, der det står med liten skrift at bilens AI i en ulykkessituasjon vil prioritere andre trafikanters sikkerhet over passasjer/førerens sikkerhet.
  • “B”. Denne produsenten prioriterer sine kunder høyest og bilens AI vil derfor forsøke å beskytte sin egen fører i en ulykke, uansett konsekvens for andre.
  • “C”. Denne produsenten har en “gjør minst mulig total skade”-policy.

Scenariene under antar at de autonome kjøretøyene kun foretar en korreksjon. Dette er en overforenkling, men alle kjøretøy som implementerer slike strategier vil kunne være i av scenariene under og kun ha tid til å foreta en siste korreksjon før situasjonen er avklart.

Scenario: “Happy path.”.

Kjøretøy “A” og “B” frakter en person hver. Biler av merke “C” frakter 4 personer. Risiko vurderes som sannsynlig utfall x konsekvens (i form av tap av liv)

Varianter:

  1. “A” mot “A”. Begge vil kjøre inn i fjellveggen. Resultat: 2 casualties.
  2. “A” mot “B”. Bil “A” vil kjøre inn i fjellveggen og Bil “B” vil kjøre inn i familien på tur. Alle policyer er ivaretatt og alle er happy. Resultat: 4 casualties.
  3. “B” mot “B”. Kjøretøyene vil møtes front mot front – med familien på tur i midten. Resultat: 5 casualties..
  4. “A” mot “C”. “A” kjører som forventet inn i fjellveggen, “C” velger å kjøre inn i familien, siden 3 er 1 færre enn 4. Resultat: 4 casualties.
  5. “B” mot “C”. “B”.Kjøretøyene vil møtes front mot front, med familien på tur i midten. Resultat: 8 casualties.
  6. “C” mot “C”. Kjøretøyene vil møtes front mot front – med familien på tur i midten. Resultat: 11 casualties.

Legg merke til at familien på tur ikke overlever noen av disse scenariene, der AIen forsøker å redusere konsekvensene av en mulig møteulykke.

Scenario: “Prisoner’s Dilemma by Proxy’ish”.

AIen i et autonomt kjøretøy må nødvendigvis gjøre en risikovurdering før den velger en manøver. Dette er en funksjon av all tilgjengelig informasjon. Jo mer informasjon, jo bedre beslutninger kan kjøretøyets AI foreta. Det vil derfor være naturlig å også forsøke å ta beslutning basert på hvilket type kjøretøy man møter i en ulykke.

Hvilket åpner for en del spennende alternativer. Totalt antall casualties i scenariene over er 34. Ved at en av kjøretøyene “lyver” mht å følge sin strategi, så vil antall casualties i hvert eneste av scenariene over reduseres med 1-4″ pr. scenario

Hvis ingen av kjøretøyene følger sin strategi. Dvs ikke forsøker å unngå møteulykken, så vil totalt antall casualties i hvert scenario være 13 færre enn om de fulgte sin strategi.

Legg merke til at familien alltid vil overleve hvis ingen av AIene forsøker å redusere konsekvensene av den mulige ulykken.

Scenario: “Tickling the Dragon’s Tail”.

La oss nå anta at ulykken skjer i tett trafikk av autonome kjøretøy. To kjøretøy oppfatter en mulig ulykkessituasjon, og utfører derfor hver sin nødvendig unnamanøver, som i sin tur vil oppfattes av andre autonome kjøretøy – som en mulig ulykkessituasjon.

En høy konsentrasjon av “A”-produserte kjøretøy vil fungere absorberende og systemet vil etterhvert falle til ro, men en høy nok konsentrasjon av “B”-produserte kjøretøy (som vil beskytte føreren for enhver pris), vil resultere i en kjedereaksjon av potensielt livsfarlige unnamanøvre. D.v.s. livsfarlige for alle andre trafikanter.

Jeg har nå sett bort fra problematikk forbundet med slikt som valg av komponenter fra rimeligste tilbyder, built in obsolescence på ymse nivå i komponenthierarkiet, utilsiktet bias i AI/beslutningssystemer, hackingpotensiale i form av sensorangrep, samt det faktum av at alt dette gjerne er sauset sammen under tidspress fordi man ikke vil komme for sent på markedet – av hardwarefolk – i C++. Og hva skjer i det øyeblikk det dukker opp “tuningverktøy” eller modchips for autonome kjøretøy ? Vil man få kjøpe kit med manuelle PID-kontroller for dashboard, samt racing-treningssett for AIen på USB stick ? What could possibly go wrong ?

PS. Jeg innrømmer villig vekk at scenariene over er en etter-rasjonalisering av en konklusjon, tatt på sviktende grunnlag. Det betyr likevel ikke at de ikke er gyldige.

 

Stumbler – part II (a few iterations later)

By |October 11th, 2016|3D Printing, Electronics, Rants, Robotics|

Å forsøke seg på noe man ikke kan, er makerens mantra, samt en ypperlig kilde til læring (gitt at man da ikke ender opp med en Darwin Award i prosessen). En god læringskurve krever et minimum av surfe-skills, samt et Dirk Dale soundtrack.

Å gjøre noe som involverer flere ting man ikke kan – minner mer om å surfe på bølger, pisket opp av Dirac. Jo større fart du har inn i ting som ser ut som delta-funksjoner, jo vondere gjør det når du treffer.

Newton…

Jeg startet med det jeg kunne, dvs å source deler, samt 3D-printe det strukturelle “limet”, som holdt alle dele sammen. Deretter var det bare å rappe noen strategiske kodefragmenter fra the interwebs, og så hadde man funky balansebot. Right… ?

Well…

Å skru sammen en bot, samt koble sammen noen stepper-drivere, en mikrokontroller og en IMU viste seg å være ganske grei skuring. Etter å ha bannet litt over databladet til IMU’en, så hadde jeg kommunikasjon med denne via I2C. Hjul snurret og jeg klarte å måle akselerasjon og gyrorater.

Nå var det kun litt tafsing på parametrene til PID-regulatoren, så kom botten til å stå som en påle. Right… ?

Not so.

Akselerometeret gir deg målinger i G på tre akser. Du kan da regne ut vinkelen til botten. Akseleromteteret har en del støy og det er helsikes følsomt for vibrasjoner, men du kan stole på lavfrekvenskomponenten i målingene.

Gyroen gir deg en rate ut, ikke en vinkel. Hvis du kjenner dt, så kan du regne om gyroraten til en delta vinkel. Den drifter over tid, men du kan stole på høyfrekvenskomponenten i målingene.

Du kan kombinere disse målingene på flere måter. Man kan gå for et komplementærfilter, et Kalmanfilter, eller ta den helt ut og også dra inn magnetometer-komponenten i noe litt mer hårete, som f.eks Madgwicks AHRS-algoritme.

Sensor fusion er et løst problem, selv om Kalmanfilter, eller Madgwick-algoritmen gir meg vondt i hodet når jeg forsøker å se under panseret. Jeg liker å adressere litt mer praktiske problemstillinger. Som f.eks. å krangle med fysiske lover.

Newtons 3. lov viste seg heldigvis å fremdeles være i effekt, da den slo inn med full kraft fra første step. Bokstavelig talt.

Motorene har ganske mye masse, og når du sender dem et step-signal, så gjør de akkurat det de er designet for å gjøre. De flytter rotoren nøyaktig 1/200 rotasjon, mens statoren står helt stille. Right… ?

Not so.

Jeg gikk for minste motstands vei i det mekaniske designet, så alt er veldig godt boltet sammen. En liten vibrasjon i bånn vil forplante seg helt opp i toppen av botten, og gjerne forsterkes litt på veien også. Hvilket i sin tur gjør at MEMS-sensorene i IMUen går haywire. Dette danner så en fin liten feedback-loop, som gjør ethvert forsøk på PID-tuning komplett meningsløst.

Jeg hadde tidligere, implisitt antatt at botten kunne håndtere momentan aksellerasjon, da jeg hadde foret kontroll-outputen fra PID-algoritmen rett inn i en funksjon av typen n/control == PWM-frekvens. Dette ville ha fungert utmerket i en verden der Newtons første lov ikke hadde vært i effekt.

Jeg hadde nå en bot, som var fundamentalt uenig med Newton på to punkter. Og jeg endte som vanlig opp med å være megler.

For å komme vibrasjonene til livs, så endte jeg i kveld opp med en step-algoritme som er noe smidigere. Jeg bruker fremdeles n/control fra PID-regulatoren, men nå for å signalisere ønsket PWM-frekvens. Deretter er det en opp til en interrupt-drevet step-funksjon å akselerere så smooth som overhodet mulig opp til denne, før neste signal kommer fra PID-kontrolleren.  PID-oppdateringer skjer nå på 200Hz og step-funksjonen kjører på 7 kHz. Hvis dette ikke drar ned sensorstøyen, så får jeg finne opp en inertia damper, evt surre fast murstein på botten. Stay tuned.

April 2016

Konformitet som innovasjonsdriver ?

By |April 4th, 2016|Rants|

Norway Makers ble i 2015 tildelt 3.250.000 kroner til etablering av offentlig tilgjengelige makerspaces ved landets regionale vitensenter. Disse pengene ble gitt av Sparebankstiftelsen DNB.Dette gjør vitensentrene til de best finansierte makerspacene i norge.

I forrige uke informerte Kunnskapsdepartementet om at vitensenteret i Trondheim er ett av landets vitensentere, som er plukket ut til å etablere et talentsenter i realfag.

“Regjeringen ønsker å skape en positiv realfagskultur, der det er lov å være god. Elever med spesielt talent for realfag kan fort bli faglig ensomme på egen skole”

Arnfinn Stendahl Rokne, direktør ved Vitensenteret i Trondheim, responderte på følgende måte:

“Vi har kretslag både innen ski og fotball. Nå skal vi lage et kretslag i realfag.”

Ifølge Adresseavisa, så synes ikke Rokne det er problematisk at de skal lage et tilbud kun for spesielt flinke elever.

“Vi diskuterer ikke om vi skal dyrke håndballtalenter og skitalenter, men når det handler om faglighet, så problematiserer vi det. Men dette handler om det samme. Det er viktig å løfte de svakeste, og det er viktig at bredden er med. Men det blir lett en holdning at de flinkeste greier seg, de får det til uansett.”

Rokne ser også for seg at oppfinnerverkstedet (makerspacet, som de ble tildelt penger til) er noe de kan bruke når de nå blir et av fire nasjonale talentsenter for realfag.

Et makerspace fasiliterer eksperimentell lek, gjerne via teknologi. Barn og voksne kan på et makerspace lære gjennom lek, gjennom å prøve og gjennom å feile. Man deler kunnskap fritt og åpent. Man opplever skaperglede og mestring.

Dale Dougherty, grunnlegger av Make Magazine og Maker Faire, illustrerer dette i “The Maker Mindset”:

“The biggest challenge and the biggest opportunity for the Maker Movement is to transform education. Many understand the difference between the pain of education and the pleasure of real learning. Unfortunately, they are forced to seek opportunities outside of school to express themselves and to demonstrate what they can do.
Formal education has become such a serious business, defined as success at abstract thinking and high-stakes testing, that there is no time and no context for play. If play is what students do utside school, then that is where the real learning will take place and that is where innovation and creativity will be found.
The rigid academic system is short-changing all students, even though an elite few seem to do well by academic standards. However, there is increasing skepticism that even those who succeed academically are not the kind of creative, innovative thinkers and doers that we need.”

Kunnskapsdepartementets, Torbjørn Røe Isaksens og Vitensenterets tanker og ideer står som virkemidler i grell kontrast til de virkemidlene som er nødvendige for å oppnå de det ønsker. Det vitner om kunnskapsløshet, tabloid politisk motivasjon, samt en urovekkende mangel på innsikt i sitt eget domene.

Som maker og som pappa til to jenter i skolealder, så blir jeg direkte trist.

Jeg har ikke tro på at dere er i stand til å forvalte ressursene dere disponerer. Jeg har ikke tro på at dere lykkes.

Jeg vet at hverken jeg eller noen av barna mine hadde kommet til å få innpass i elite-systemet, som dere nå etablerer. Ikke fordi vi ikke er flinke, men fordi dere bruker evne til systemtilpasning, som mål for evne til læring og videre utvikling.

Heldigvis, så trenger vi dere ikke.

Det er andre makerspaces og miljøer i byen. Miljøer, der skaperglede, kunnskapsdeling, læring og mestring står i fokus. Miljøer som velger å være åpne og inkluderende. Vi har Hackheim og vi har Fix. Vi har Trondheim Makers, en nonprofit medlemsforening, som arrangerer Trondheim Maker Faire, låner ut gratis utstyr til skoler og jobber med opplæring av lærere.

Det er problematisk at de dytter et elitesenteret inn på et makerspace. Man må gjerne etablere enn topprealfagslinje, men ikke press det inn i et makerspace som skal være åpent for alle.

1) “Flinke elever skal få talentsenter” (paywall)
2) “Vil samle mattetalentene” (paywall)
3) “The Maker Mindset”
4) “Makerspaces på vitensentrene”

 

November 2015

Here We Go Again – Hacking, Fundraising og Politikerkjeft

By |November 1st, 2015|Rants|

3D-printere var inntil ganske få år siden forbeholdt proffmarkedet og var svært kostbare. Teknologien er nå mainstream og kan handles over disk, til en relativt rimelig penge, på linje med annet hobbyverktøy. Det er fremdeles et ganske stort gap mellom forventninger og ytelse/brukervennlighet, men det vil etterhvert lukkes. Konkurransen mellom leverandørene er nå så hard, og marginene så lave at de gjenstående differensierende faktorene mellom leverandørene er driftsstabilitet og brukervennlighet. Ikkeno stress. Markedskreftene fikser resten. Vi er over kneika.

CNC-maskiner har vært på markedet mye lengere enn 3D-printere. Det samme har laserkuttere. Disse tre teknologiene, sammen med en elektronikklab danner fundamentet i et hvert makerspace / FabLab sin digitale fabrikasjonevne.

Laserkuttere er mekanisk enklere enn 3D-printere. Til tross for dette, så er de fremdeles svært dyre. Du kan handle en “spennende” billigversjon fra Kina, eller gå for en litt mer anerkjent leverandør, der du slipper utfordringer med sånt som “kinesisk printerdriver, som kun støtter utdødde operativsystem”. Du har da enda ikke handlet kjøleutstyr, kompressor etc, men har allerede lagt ut minimum 40K. Går du for merkevare, så har du lagt ut 80K+. Jeg mistenker at leverandører av laserkuttere opererer med betydelig større marginer enn leverandører av 3D-printere og CNC-maskiner.

Hver fiber i kroppen skriker nå “IKKE GJØR DETTE HJEMME!”, men jeg gjorde likevel en liten sourcing-øvelse mht hva det ville koste å skru sammen en laserkutter fra scratch. XY-steget og kabinett er ikke mer komplekst å bygge enn en litt stor 3D-printer. Laser-rør, optikk og power er lett tilgjengelige komponenter.

Jeg har nå regnet litt, og har vanskelig med å forstå hvordan dette skal bli dyrere å sette sammen enn en GD III 3D-printer.

Øvelsen er ikke helt ufarlig, så sikkerhet m.h.t. både konstruksjon, test og drift, er prioritet nummer 1. Jeg har de siste dagene diskutert litt med co-konspiratør Bjørn Borud, og jeg har vel en viss følelse av at dette er noe det burde være mulig å få til i god tid før Maker Faire 2016.

I parallell med dette, så går det nå en intern fundraiser i Hackheim for å finansiere en kommersiell laserkutter. Vi er litt over halvveis til målet, men er avhengig av donasjoner fra medlemmer, og gjerne også eksterne sponsorer for å komme helt i mål. Har du lyst og mulighet til å støtte en god sak, så ta kontakt med noen i kjernen i Hackheim – her. Hackheim er en stiftelse og en ideell organisasjon. Donasjoner gjøres enkelt i moderne valuta, som Bitcoin, Litecoin eller gjennom mer tradisjonelle betalingsmekanismer som PayPal. Er du skikkelig old school, så tilbyr de også mulighet for å overføre direkte til bankkonto :)

Er du nysgjerrig på hva en FabLab innebærer, så kan du ta en titt på MIT sin handleliste for å få FabLab 2.0-status. Ta også gjerne et litt kritisk blikk på din kommune sitt kulturbudsjett for 2016, ring deretter din representant og spør om offentlig utsmykning og fotball er rasjonelle områder å bruke penger på nå som oljeprisen er under 50 dollar fatet. Resesjonen er over oss og tsunamien av bedriftshavarier, som følger som en konsekvens av dette, har ikke engang truffet land enda.  Politikerne står på stranda og peker istedet på ting de forstår. Å gjøre det litt lettere for generasjonen som kommer etter oss mht å faktisk realisere politiske buzzord som “Innovasjon” også faktisk adressere, eller til og med besvare spørsmålet; “hva fan skal vi gjøre etter oljen ?!?” – burde ikke være for mye forlangt. Istedet, så drysser de penger over folk som leker med ball og henger opp nye bilder på kontorene.

HeNe-rør fra "hologramperioden" min. CO2-røret blir _noe_ større ;)

HeNe-rør fra “hologramperioden” min. CO2-røret blir _noe_ større ;)

September 2014

Pakke

By |September 2nd, 2014|Rants|

Oculus Rift DK2 er på vei. Puls og blodtrykk er stigende. Har utviklet restless feet syndrome og kaffeinoverdoseteamet står på standby. Jeg er klar.

Dag 1:
Teksmelding fra Bring om at pakke er lastet opp på bil. Litt senere, så viser trackingsiden ett utleveringsforsøk. Etter jobb, så myste jeg lett forventningsfullt i postkassa etter pakkelapp.
No cigar.
Jeg ringte Bring og lure på om de kunne levere den på jobb.
No cigar.
Jeg ringte Bring og spurte pent om de kunne ringe meg når de kjørte ut pakken.
No cigar.
De var betalt av FedEx for to utleveringsforsøk, så de kunne ikke levere den på posten før de hadde forsøkt å levere den til meg to ganger. At jeg ikke var hjemme var av mindre betydning. De hadde i likhet med meg konstantert at svært få faktisk er hjemme i tidsrommet 0800-1600, men en avtale var tross alt en avtale.

Dag2:
Ukjent nummer på telefon!  Budet ringte likevel ! Kunne ikke levere på jobb, men vi avtalte en date på Statoil på Nardo. Budet var bare noen hundrede meter unna møteplassen, så tiden var knapp. Jeg la på sprang ut av lokalene på jobb og slengte meg i bilen. Raskeste vei var forbi Moholt kirke. Trafikken foran gikk helvetes tregt, så jeg la meg på hornet og fektet villt med armene – til begravelsesfølget – før jeg, passe irritert, blåste forbi.

Jeg kom fram til Statoil i god tid før budet og sto klar som et egg foran bilen for å vente på pakke. Budet kom, hilste og rullet ned vinduet. Med tårer i øya, så fortalte jeg at jeg hadde ventet på denne siden 19. Mai. Jeg var lykkelig.
Han overleverte meg deretter pakken. En liten pakke. Alt for liten til å være en Oculus. Fan. Det viste seg å være en presisjonschuck til CNC’en, som jeg helt hadde glemt at jeg hadde bestilt.

Og når jeg tenker meg om, så sa vel Oculus noe om at de også leverte med UPS og ikke FedEx.

May 2014

Takk skal du fan meg ha !

By |May 19th, 2014|Books and Magazines, Rants|

Eldstejenta ringte meg på jobb, med streng beskjed om å handle med isposer på tur hjem. Hun hadde tråkket over og hadde hoven ankel.

Jeg fulgte instruksjonene på baksiden av isposen, og hun fikk med seg en kald ispose opp på rommet. Jeg *visste* at det kom til å gå hull på posen – og det gjorde det – uten at hun sa fra til meg. Når jeg vandret opp for å legge mintsejenta, så var det små, hvite flekker av hvite krystaller over alt.

Sikkerhetsbevisst som jeg er, så måtte selvfølgelig sjekke hva slags kjemikalier som sørget for den magiske endoterme reaksjonen inni posen.

Og takket være dette, så har jeg sannsynligvis nå klarte å utløse flere rødflagg enn normalt hos PST.

Det viser seg at posen inneholder vann og UREA. Lettelsen var stor, og reaksjonen til eldstejenta var rimelig ubetalelig – når jeg fortalte henne at posen var harmløs. Den inneholdt jo heldigvis bare “innkokt urin” og vann. At hun hadde sølt over hele gulvet sitt og sannsynligvis også fått det på fingrene – før kveldsmaten – resulterte i et tenåringsjenteskrik som var Disney Channel verdig.

Men…

(Det er alltid et “men”)

At UREA selges over disk av vennlige apotekerdamer var nytt for meg. Det er jo tross alt bare en enkel reaksjon unna å være noe adskillig mer nasty. Jeg kunne gått i bokhylla og fått bekreftet det jeg synes å huske fra studietiden, men jeg googlet istedet. Jeg googlet:

“UREA nitrate”

Jepp, jeg husket riktig. Wikipedia omtaler UREA-nitrat som IED-ingrediens #1 i Afghanistan, Pakistan og irak.

Dette søket alene resulterte nok i minst ett løftet øyenbryn på begge sider av atlanteren. Ett sånt søk kan man sikkert slippe unna med.

Men,..

Jeg leser for tiden “Command and control – Nuclear Weapons, the Damascus Accident, and the illusion of safety” (Var ikke klar over denne før en bekjent av meg postet link til den på FB). Dette er en bok som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. I tillegg, så er det en overhengende fare for at man lærer seg flere nye ord.

Jeg hadde kommet til kapittelet som omhandlet eksplosive linser og implosjonsproblematikken rundt Fat Man. Og der lærte jeg noe nytt. Det viser seg at kjemiske “initiatorer” var for upresise til å kunne benyttes. De brukte istedet noe annet. Noe oppfunnet av  Luis Alvarez and Lawrence Johnston under andre verdenskrig. Noe ikke-kjemisk man kunne initiere de eksplosive linsene rundt plutoniumsfæren i Fat Man med.

Det neste jeg googlet etter var da:

“Exploding-bridgewire detonators”

Korrelasjonen i tid tatt i betraktning, så kan jeg nesten garantere at disse to søkene resulterte i opptil flere parvis hevede øyenbryn – på begge sider av atlanteren.

Jeg trodde jeg hadde en viss oversikt over ting som var spooky ute i verden, men dette er dingser jeg faktisk ikke ante eksisterte før i går kveld. Nå får jeg ikke sove om natta og jeg heller litt i retning av at både isposer og internett bør forbys.

Kort oppsumert: I be fukd. Nice knowin’ y’all ! Antar det blir noen runder med waterboarding på meg i ukene fremover…

(Bildet er rappet fra United Nuclear. Siden jeg allerede har tråkket i salaten en gang, så kan jeg like gjerne ta rennafart og en tur til)

March 2014

Lost in Translation / Brønnpissing 101

By |March 11th, 2014|Rants|

“Oppfinnerfestivalen” Maker Faire har kommet til Trondheim. Jeg har myst litt på sidene til Trondheim Makers og medlemslista. Jeg har lest artikkelen i Adresseavisa, og jeg burde hoppet i taket av glede over at festivalen endelig var kommet til Trondheim. Jeg vil så inderlig gjerne laike dette, men så leser jeg følgende:

“Vår oppgave blir blant annet å skape idoler av gründere og entreprenører.” [1]

Jawohl… ?

Jeg har tidligere hatt en forestilling om at maker-bevegelsen var tuftet på verdier som læring, deling, skaperglede og mangfoldiggjøring av kunnskap – gjerne i en sosial kontekst. Punktum. Jeg er åpen for at jeg kan ha tatt feil. Det er isåfall ikke første gang jeg har misforstått noe.

Jeg har ingen problemer med å forstå kommersielle interesser og motiv. Penger er bra å ha. Penger gir trygghet og muligheter. Vi trenger gründere og entrepenører. Vi trenger nye arbeidsplasser. Er man heldig nok til å bli invitert inn i en startup, så er den økonomiske oppsiden stor. Har du en produktide ? For all del – go for it ! Kanskje er du en av de heldige som klarer å slå mynt på det som var din ide.

Jeg kan godt forsøke å lære ungene mine hva slags ballast de vil trenge for å kunne bli gründere og entrepenører. Isåfall kan de kanskje ta vare på sin gamle far om noen år. Isåfall må jeg også være komplett idiot hvis jeg pakker bagasjen for dem – og putter det jeg trodde var maker-verdier oppi.

Skal de lykkes som entrepenører og gründere, så må de ha kunnskap om hvordan de skal beskytte sine intellektuelle rettigheter, hvordan de skal utforme kontrakter til egen fordel, hvordan de finner sweet-spotten der de kan få klemt mest mulig ut av sine ansatte og partnere uten at de blir sure nok til å finne seg nye utfordringer. Jeg må sørge for at de forstår hva ord som “konkurrenter”, “dekningsbidrag”, “risiko” og “resultatgrad” faktisk betyr. De må lære seg å kunne sno  seg smidig gjennom aksjelovens og arbeidsmiljølovens hinderløyper uten å snuble. De lære seg hvordan de kan bli kvitt vanskelige personer på et objektivt grunnlag, og de må for guds skyld være klar over at innsidehandel er helt ok, så lenge man ikke er børsnotert. Fremfor alt, så må de bli dus med begrepet “exit”.

Men,…

Ungene mine er såpass glade i å lage ting at jeg sannsynligvis vil måtte banke inn i dem at alt det de lager er irrelevant crap, så lenge det ikke finnes et marked for det de klemmer ut av seg. Jeg driter i at det er pent, at er laget for å glede noen, eller at de har lært seg noe nytt mens de forsøkte å lage det. Jo raskere de lærer seg at det eneste de noensinne vil bli målt på, er vekstrate og bunnlinje, jo bedre. Jeg betviler likevel at dette vil resultere i spesielt mye nyskapning i heimen.

Hvis vi presenterer dette som idealene til ungene våre, så ender vi opp med enda en generasjon blåruss og bønnetellere  som motiveres av penger og hindrer innovasjon ved å bygge salgbar IP i form av patenter. Er det det som er målbildet ? Er det det samfunnet virkelig trenger ? Hva skjedde med DIY ?

Til slutt vil jeg nevne at ordet “Maker” ikke er et synonym for “oppfinner”. Det er en betegnelse på en person som lager noe. Jeg frykter at det kanskje ikke er det eneste som forsvant i oversettelsen.

[1]  http://www.adressa.no/nyheter/okonomi/article9297167.ece

January 2014

Set your chickens free !

By |January 20th, 2014|3D Printing, Rants|

Hva er dødelig for fugler og fremkaller influensalignende symptomer hos mennesker ? Riktig svar er “fugleinfluensa – og ubetenksom omgang med PTFE”  (PTFE markedsføres forøvrig av DuPont under merkenavnet “Teflon”).

I tilfelle du lurer på hva stekepanna di sannsynligvis er belagt med, så kan jeg opplyse om at det er samme materiale, som på bildet.

Stoffet heter PTFE, og er en termoplast som spaltes i en del litt mindre hyggelige stoffer ved ikke spesielt  høye temperaturer. Planlegger du seriøs biffsteking eller (gud forby) lett fritering i oljer som tåler 260 grader og over, så ville jeg flyttet kakadueburet et godt stykka unna komfyren, samt satt kyllingene mine fri – samtlige kyllinger. Ikke bare løper du risikoen ved å bli fuglemorder, men du har også et helt glitrende utgangspunkt for å kunne produsere noen relativt potente drivhus- og stridsgasser kun ved hjelp av bestemors Aga og den nye stekepanna du fikk til jul.

Enkelte av spaltningsproduktene er ikke spesielt nedbrytbare. De akkumuleres i kroppen – og blir der. Tørrkoker du en teflonpanne, så er dette noen av stoffene du kan ende opp med:

“At least four of these gases are extremely toxic – PFIB, which is a chemical warfare agent 10 times more toxic than phosgene (COCl2, a chemical warfare agent used during World Wars I and II), carbonyl fluoride (COF2 which is the fluorine analog of phosgene), MFA (monofluoroacetic acid) which can kill people at low doses, and HF, a highly corrosive gas.” [1]

Dette er ganske heftige kjemikalier og DuPonts egne kjemikere hadde i 1968 mye moro med å gjennomføre eksperimenter der de tok livet av rotter med dem.

Nuhvel,

Jeg skulle egentlig skrive en oppdatering på 3D-printer-prosjektet, nå som jeg har en fet teflon-stav fra Korea liggende på pulten min. Den skal / skulle / kunne ha blitt en sentral komponent i extruderen min, men iom at høy temperatur og plast er en combo som er verdt å google før man begynner å eksperimentere, så gjorde jeg nettopp det…

Jeg registrerer at pannetemperaturen ved steking av biff er i området 200-230 grader. I teorien, så burde jeg derfor ikke eksponere meg for større risiko ved å kjøre extruderen enn det en jeg gjør ved å svinge stekepanna. I teorien.

PS. PTFE-liner er det innerrøret som du finner i 95% av alle reprap-extrudere og J-Head hotends.

PPS. Hvorfor har ingen noengang gjort en studie med tittelen “Environmental impact of cow farts vs pyrolysis of teflon coated frying pans in burger flipping joints ?”.

[1] http://www.ewg.org/research/canaries-kitchen/teflon-offgas-studies

[2] http://www.youtube.com/watch?v=HoYJh6ZRj8o (Jepp, jeg har den orginale fleksidisken :))

November 2013

“It’s all about sharing creativity and expertise”

By |November 28th, 2013|3D Printing, Rants|

“It’s all about sharing creativity and expertise”, Bre Petis 2010

Makerbot laget sine første 3D-printere basert på åpen kildekode og åpne design. Det fysiske designet ble lånt fra RepRap, Skeinforge ble bundlet med og G-code parser og scheduler ble tjuvlånt fra GRBL og puttet inn i firmware. Dette ble pakket og markedsført som “Makerbot“. De opprettet deretter Thingiverse, slik at makere over hele kloden kunne dele sine design og sine modeller.

To år etter, så lukket de kildekode og design på grunn av at kineserne viste seg å være litt for flinke til å dele kreativitet og ekspertise.

Tre år etter ble de kjøpt opp av Stratasys for en cash-ekvivalent av 403 millioner USD.

3D-printermarkedet har eksplodert det siste året, og tidligere i denne uka, så startet Stratasys prosessen med å utrydde konkurrentene til Makerbot etter det strategiske oppkjøpet. Bre Petis i Makerbot annonserte for litt siden at de om få år ville release printere som benyttet patentert teknologi fra Stratasys. Noen av disse patentene er gyldige fram til 2029.

Sooo….

Hva skal man gjøre ?  Setter vi pris på å få en corporate middle finger viftet i ansiktet ? Virker patenter etter intensjonen ?

Nei.

Som privatperson på et annet kontinent, så er det lite jeg kan gjøre enn å bruke min forbrukermakt og min egen opphavsrett. Etter dette, så ønsker jeg ikke på noen måte å støtte Stratasys direkte eller indirekte. Makerbot Industries vil måtte vente rimelig lenge på min neste bestilling og alle mine designfiler er nå fjernet fra Thingiverse og erstattet av en aldri så liten protestnote.

Som privatperson, så er det også vel verdt å støtte rettighetsgrupper som EFF i denne kampen. De omstridte patentene er svært generiske (“varmekammer”, “rutemønsteret”, “hvordan skjule søm”), og jeg mistenker at de aldri har blitt utfordret. Det bør finnes prior art der ute.

Se følgende artikler for mer informasjon: