Rants

Home/Rants

November 2013

“It’s all about sharing creativity and expertise”

By |November 28th, 2013|3D Printing, Rants|

“It’s all about sharing creativity and expertise”, Bre Petis 2010

Makerbot laget sine første 3D-printere basert på åpen kildekode og åpne design. Det fysiske designet ble lånt fra RepRap, Skeinforge ble bundlet med og G-code parser og scheduler ble tjuvlånt fra GRBL og puttet inn i firmware. Dette ble pakket og markedsført som “Makerbot“. De opprettet deretter Thingiverse, slik at makere over hele kloden kunne dele sine design og sine modeller.

To år etter, så lukket de kildekode og design på grunn av at kineserne viste seg å være litt for flinke til å dele kreativitet og ekspertise.

Tre år etter ble de kjøpt opp av Stratasys for en cash-ekvivalent av 403 millioner USD.

3D-printermarkedet har eksplodert det siste året, og tidligere i denne uka, så startet Stratasys prosessen med å utrydde konkurrentene til Makerbot etter det strategiske oppkjøpet. Bre Petis i Makerbot annonserte for litt siden at de om få år ville release printere som benyttet patentert teknologi fra Stratasys. Noen av disse patentene er gyldige fram til 2029.

Sooo….

Hva skal man gjøre ?  Setter vi pris på å få en corporate middle finger viftet i ansiktet ? Virker patenter etter intensjonen ?

Nei.

Som privatperson på et annet kontinent, så er det lite jeg kan gjøre enn å bruke min forbrukermakt og min egen opphavsrett. Etter dette, så ønsker jeg ikke på noen måte å støtte Stratasys direkte eller indirekte. Makerbot Industries vil måtte vente rimelig lenge på min neste bestilling og alle mine designfiler er nå fjernet fra Thingiverse og erstattet av en aldri så liten protestnote.

Som privatperson, så er det også vel verdt å støtte rettighetsgrupper som EFF i denne kampen. De omstridte patentene er svært generiske (“varmekammer”, “rutemønsteret”, “hvordan skjule søm”), og jeg mistenker at de aldri har blitt utfordret. Det bør finnes prior art der ute.

Se følgende artikler for mer informasjon:

August 2013

Vive la Resistance!

By |August 3rd, 2013|Electronics, Programming, Rants|

Jeg husker første gang vi så “Terminator” på kino. Den hadde 18-års grense og hadde fått terningkast “1” av trønderbartkultureliten i Adresseavisa. M.a.o. et must å se for en geek i beige genser som enda ikke hadde lov til å kjøpe øl. Storyen var glitrende. Skynet-nettverket hadde blitt selvbevisst og var travelt opptatt med å gjøre slutt på menneskeheten. Droner summet over hodene, og roboter vasset i hodeskaller. Rent gull i 1984  !

Etter alt oppstyret i etterkant av Snowden og PRISM-avsløringene, så er jeg ikke helt sikker på om det er sci-fi lenger.

Alle går nå, med den største selvfølgelighet, frivillig rundt med aktive sporingsenheter på seg. Alle aksepterer at nysgjerrige fremmede kan lytte til private samtaler, samt lese innholdet i private brev. Alle aksepterer at andre kan piratkopiere denne informasjonen og lagre den til evig tid. Alle ser også ut til å akseptere at autonome roboter svermer rundt og dreper sivile – så lenge det skjer på TV. Merkelig nok, så har ingen heller problemer med at trusselvurderinger ikke lenger tas av mennesker.

Jeg lurer på en ting. Hvordan hadde du reagert hvis..

  • du at all den fysiske posten din hadde vært åpnet og kopiert ? (den elektroniske blir det)
  • du  en mann i grå dress notere i en blokk hver gang du kjørte inn og ut av oppkjørselen din ? (tenk på trackeren din)
  • du hørte fremmed klikking og fnising når du snakket i telefonen ? (alle lagrer hvem du ringer, men ringer du feil land, så lagres også hele samtalen din)
  • du  et fremmed videokamera montert på datamaskina di   ? (videokameraet på laptoppen din er rimelig enkelt å aksessere, og nekter du å installere automatiske oppdateringer, så får du nok litt problemer med nettbanken etter en stund…)
  • du at ekspeditøren noterte ned navnet ditt og det du hadde kjøpt hver gang du var i butikken ? (Elektroniske betalingsløsninger eksisterer ikke for å gjøre livet ditt enklere)
  • du hørte kameralukkeren når ansiktsgjenkjenningsalgoritmene hadde tagget deg i et gatekamera (Planlagt Londontur i påska ?)
  • du ble truet med rettsforfølgelse hvis du nektet villt fremmede å komme inn i huset ditt ? (I flere land er det kriminelt å ikke gi fra seg krypteringsnøkler til myndighetene hvis de ber om det. Du trenger ikke være mistenkt eller siktet for noe)

Dessverre er det lite meningsfylt å melde seg inn i hylekoret nå. Det er for sent. Teknologien er der og den forsvinner ikke.  Idioter har i lang tid fasilitert denne informasjonsdystopien i form av bevisstløse politiske vedtak. Måtte de omtales i samme kapittel som Quisling i historiebøkene som kommer. De som svek sitt folk til fordel for fremmede makter og menneskefiendtlige forretningsmodeller.

Dessverre er det ikke bare politikerne som skal ha skylda. Bevisstløse idioter har valgt dem og bevisstløse idioter synes det er for komplisert materie til at de tør å stille spørsmål, eller protestere.

Jeg lurer  fælt på hvor mange som har tenkt på hva som skjer hvis trackeren deres er på feil sted til feil tid, eller hva som skjer om en som kjenner en som kjenner en som kjenner deg – googler etter “feil” ting ? Så lenge staten er god, så er det jo ingenting å frykte. At det er en algoritme som klassifiserer deg som venn eller potensiell fiende – bl.a. basert på informasjon om telefonen din har vært innen en radius av en annen telefon er det kanskje ikke så mange som tenker på ?

Så hva kan en stakkar gjøre ? Jo…

  1. Første bud er å slå av trackeren din. Du trenger den ikke  (alternativt slå kloa i en Freedom Phone).
  2. Andre bud er å betale sine varer med cash eller BitCoin (Hvorfor tror du BitCoin forsøkes svertet i media ? Fordi den kan brukes til hvitvasking, eller fordi det er en valuta utenfor nasjonal kontroll ?).
  3. Tredje bud er å ikke lagre sine data hjemme hos noen du ikke stoler på – d.v.s.  i “skya” (google docs, office 365, icloud, dropbox etc). Noen nevnte for litt siden at den største salgsbløffen i forbindelse med “cloud” var at skya ikke eksisterte. Skya er en haug med servere. Gjerne lokalisert i et annet land – underlagt en annen jurisdiksjon. Bummer.
  4. Fjerde bud er å kryptere sine data i flere lag (GPG funker, men jeg undres på om man kanskje burde kanskje ha et lag til. Jeg frykter at oppdagelsen av en ny og  lynrask faktoreringsalgoritme neppe ville blitt publisert før den ble hemmeligstemplet – gitt at den ble oppdaget i feil kretser).  Krypteringstech er underlagt eksportrestriksjoner og klassifiseres som “våpen”, mens overvåkningstech ikke er det. Den logiske konklusjonen er at “våpen” bare er farlige nok til å reguleres hvis de kan brukes mot de du normalt er tvunget til å akseptere maktbruk fra. D.v.s. staten.
  5. Femte bud er å gjøre det vanskeligere å følge etter deg ved å kryptere sin kommunikasjon og obfuskere sine vandringer på nett  (Tor og I2P), men styr for guds skyld unna trangen til å hoste et exit-node.
  6. Sjette bud er å bruke et noenlunde fornuftig operativsystem (Jeg ser de kule gutta kjører Hardened Gentoo).
  7. Syvende bud er å ikke annonsere for gud og hvermann hvem man er. Anonymitet er konge.
  8. Åttende bud er å ikke sende sin kommunikasjon over transportlag som er lette å overvåke. Fiber er bra  for dem. Meshnett er bra for deg.
  9. Niende bud er å bruke åpen og modifiserbar hardware og software i alle ledd. Ideelt, så burde man designe sine egne kretser og sin egen datamaskin. Omfavn teknologier som ikke logger IP/MAC-adresser, eller krever at du må ha tillit til en tredjepart for autentisering og autorisering. Må du logge på med et passord et sted, så er det bare spørsmål om tid før noen stikker av med passordhashen (som noen glemte å salte). Og da er du i deep dodo hvis du kan ha kommet i skade for å gjenbruke et passord.
  10. Tiende bud er å være  *TRASSIG*. Enter “PirateBox”. Jeg vil tro at et anonymt og lettgjemt dead drop for informasjon må være en overvåkers verste mareritt. Well… –  Embrace change, doodz !

MR3020 routere kan kjøpes fra Hong Kong til under 200 spenn ink frakt. Erstatter du den orginale firmwaren med OpenWRT, så kan du installere PirateBox på dem.

Med en Liten “Cruzer Fit”, så får 16 GB å leke med med en relativt liten formfaktor for nesten ingen penger. Totalt kan du regne med å bruke ca 300 NOK. Da har du en helt anonym wi-fi filserver og chat som alle innen rekkevidde kan aksessere. Den kan kjøres fra et USB power (5V) og trekker under en amp. Det burde være fullt mulig å kline opp disse med solcelledadet power hist og her – like godt gjemt som en gjennomsnittlig geocache. Kommer det en release med meshnett, så blir det virkelig moro.

Når routeren er ferdig konfigurert, så er det bare å koble til riktig SSID, og all trafikk vil deretter redirectes til denne siden:

Anonym chat. Anonym deling av informasjon. Alt servet fra hardware som er mindre enn en snuseske :)

PS. Har du virkelig lyst til å miste nattesøvnen, så anbefaler jeg å lese “Cypherpunks: Freedom and the Future of the Internet”. (Ha i bakhodet at den er skrevet en god stund før PRISM-avsløringene)

February 2013

Fingertrøbbel ?

By |February 15th, 2013|Rants|

Dette er nesten ikke bloggverdig, men siden jeg frykter at det kan gå i glemmeboka for egen del, så arkiverer vi det her.

Here we go:

Basic Parallels keyboardmapping for å unngå å dra på deg drypp når du veksler mellom en en Mac-IDE og en Windows-IDE for å skrive kode:

  1. Start med en standard windowsprofil. Dette gir deg non-insane mappinger i windows for å markere alt, cut, copy, paste etc.
  2. Curly/square brackets: map <ALT> <SHIFT> <8>/<9> til <CTRL> <ALT> <SHIFT> <8>/<9>
  3. Hopp ett ord til venstre/høyre: map <ALT> <left>/<right> til <CTRL> <left/right>
  4. Marker ord til venstre/høyre: <ALT> <SHIFT> <left>/<right> mappes til <CTRL> <ALT> <SHIFT> <left>/<right>
  5. Backslash: Map <ALT> <SHIFT> <7> til <CTRL> <ALT> <SHIFT> <7>

Det er sikkert drøssevis med ting jeg ikke har tenkt på enda, men dette burde være nok til at man ikke føler seg dement når man hopper inn og ut av virtuelle maskiner og av og til må redigere litt kode.

January 2013

Kork

By |January 23rd, 2013|Rants|

Kontekstskifter er dyrt på dagtid, men direkte drepende på kveldstid. Jeg kjenner ikke spesielt mange andre som har prosjektspreng i en slik grad på fritiden – at de står i fare for å brenne ut (I do).

Jeg har litt for mange påbegynte prosjekter og alt for lite fritid å ferdigstille dem på. Skrivebordet mitt er fullt. Ikke av rot, men av sirlig organiserte deler, sub-assemblies, notater og skisser til ting som er under arbeid, eller tenkt påpegynt så snart jeg ikke lenger har status som “biatch” hos MasterCard. Jeg har dedikerte bokhyller, jeg har komponentrack, jeg har huskelapp der det står “kjøp esker til prosjektarkiv”.

For å få ryddet plass til en espressokopp og kanskje en aldri-så-liten snack ved siden av tastaturet, så har jeg derfor tatt grep. Noe måtte bort fra pulten. Etter litt grubling, så slo det meg at eneste farbare utvei var å faktisk ferdigstille noe. Sporenstreks !

Normalt innebærer dette ymse iterasjoner over en eller annen modell/prototyp inntill et design sitter såpass at det kan omtales her.

Vinneren av TimeExpanders ferdigstillelseslotteri denne gang, var Are. Etter ikke mindre enn 41 CAD-modeller a 2-3 iterasjoner med misprints før de satt, så kan jeg nå printe Ray T8-reproplast til fronten on demand. Det føles godt. Dessverre har jeg glemt å bestille mer kaffe, så øvelsen var fåfengt. Uansett, så er en relativt fet bobleplastkonvolutt på vei til den heldige vinner !

Sånn går det når programmerere skal handle mat…

By |January 19th, 2013|Food and Beverages, Rants|

November 2012

“I know thee! I have found thee & I will not let thee go!”

By |November 16th, 2012|Rants|

Guuuhd, hvor deilig det hadde vært om teknologi (eksempelvis fra AltiBox) og infrastruktur (eksempelvis fra NTE) hadde *VIRKET*. Jeg ringte i dag månekameleonene på NTEs kundeservice  (igjen) og antydet at PVRen (igjen) hadde fått slag og ikke var helt overbevist om at den lenger var en PVR.  Månekameleonen trykket (igjen) på en knapp i buret sitt og jeg antar en liten treat ble sluppet ut fra et hull i veggen. For min del, så var det nå (igjen) bare å nappe ut strømmen på samtlige bokser, for så å telle rolig og behersket til etthundredeogføkkingstjue for så å slå på strømmen (igjen).

Jeg hadde nå PVR ! (igjen)

Etter å ha gravd litt, så viser det seg da at dette utrolig nok er normalt. Altibox pusher oppdateringer og NTE rekonfigurerer – når kundene ringer for å klage, og re-rekonfigurerer når kundene igjen ringer inn for å klage, og …- ad absurdum.

At det er sistemann som vinner er det tydeligvis ingen involvert i dette tjenestekonseptet som har tenkt på. Helt tydelig at noen har kjøpt et kilo teknologi, integrert det i egen infrastruktur med kitt, gummihammer, entusiastisk lokalt entrepenørskap ispedd litt fargerik lokal kultur – deretter rebrandet oppgulpet til  F-I-B-E-R for så å sende ut en gazillion fakturaer til like håpefulle kunder.

Historien er ikke riktig slutt. Jeg hadde etter dette PVR-funksjonalitet i nesten en hel time, før noe (igjen) klemte seg gjennom fibern i veggen og deretter infiserte boksen min. Jeg var PVR-løs (igjen) og ringte så kundeservice (igjen).

Disse hadde nå stengt.

At mennesker er eller institusjoner er onde kan jeg leve med, da det er rimelig greit å legge en strategi for å forholde seg til. Å forholde seg til noen som levere tjenester etter cargo cult-prinsipper er derimot utålelig.

Eneste trøst jeg har er at det jeg har tilgjengelig av kanaler og funksjonalitet tydeligvis er prisgitt ren bitflipping internt i boksen. Nesten så man er fristet til å myse litt inni for å se hva som er under panseret. Hvem vet –  basert på det jeg har sett så langt, så skal man ikke utelukke at JTAG-pinnene er særs godt merket.

August 2012

Bender revisited

By |August 9th, 2012|CNC, Rants|

Jeg spontanhandlet for en tid tilbake en liten 7″x7″ CNC-sak fra Zen Toolworks. Planen var å sette opp denne med en headless Ubuntu-boks med EMC2 (nå LinuxCNC) og et kinesisk TB6560 stepperdriverkort.

Jeg så først for meg denne som en generell hobby-CNC-fres, men den ble i praksis ikke brukt. Å måtte ha en egen PC for formålet virket tungvint. Jeg manglet deler av toolkjeden for å kunne frese ut det jeg ønsket. Støynivået er ille. Ditto med støvmengden. I praksis alt for mye hassle – og når makerbotten ankom, så ble Zen-fresen arkivert. Har en behov for å prototype dingser på generell basis, så tror jeg det er lite som slår en av de populære åpne 3D-printerne eller en laserkutter (følger spent med på utviklingen hos Lasersaur, da de kommersielle fremdeles koster like mye som en bruktbil).

Der jeg likevel tror Zen-saken kan komme til sin rett er for kjapp prototyping av kretskort. Hvis jeg antar at andre hobbyister er like store rotehuer som meg, så går det alltid _minst_ 2 iterasjoner etter første trykking før man har fått alt riktig – uansett hvor mye du sjekker i forkant. PCBer i små kvanta koster også en del. I praksis går det 500-1000 spenn for en batch med 2-3 små kort når man regner inn frakt, moms etc. I tillegg kommer ventetiden, som gjerne er et par uker.

En ting er ventetiden og leverandørens priser, men jeg må også tilstå at jeg 

ER LUT LEI AV Å MÅTTE  BETALE F…INGS MERVERDIAVGIFT PÅ EGNE PROTOTYPER, SAMT MÅTTE VENTE 14 FORP…. DAGER EKSTRA PÅ AT NISSENE I TOLLA SKAL SKRIVE UT FAKTURA TIL MEG OG DERETTER KREVE EKSTRA MOMS FOR DENNE  TJENESTEN. 

Det er m.a.o. en del å hente hvis man kan få strømlinjeformet et oppsett for isolation routing/milling hjemme.

Planen fremover er å få kontroll over kabler og bokser. Deretter ser jeg for meg å interface TB6560-kortet med en Arduino som kjører grbl (istedet for å måtte bruke en PC med EMC2/LinuxCNC). GCode kan derettes streames gjennom UART. Limit-switcher må på plass og støvsugerinterface må designes og printes.

Jeg er litt spent på nøyaktigheten man klarer å oppnå. Jeg har en følelse av at selve kassa er mer enn presis nok. Er litt mer usikker på selve fresen/spindelen, men denne kan i verste fall byttes ut.

Jeg ser at grbl-karene vurderer støtte for SD-kort, display og joystick. Fikses dette, så har en (hvis alt annet fungerer tilfredsstillende) en toolkjede for prototyping av PCBer som er like brukervennlig som en makerbot – og som koster en tiendedel av de kommersielle alternativene. (Det burde heller ikke være noen heksekunst å lage et shield for Arduino som implementerte FatFS for å lese fra SD-kort og som tilbød navigering i gcodefiler via et lite display og noen knapper. Dette kunne så streame G Code over UART til en grbl-kjørende Arduino)

Jeg hadde sannsynligvis ikke tatt opp dette prosjektet igjen hvis ikke noe hadde begynt å snurre i bakhodet etter en utstyrsdiskusjon i forbindelse med et nytt hackerspace som er under etablering i Trondheim. Hackerspacet går under navnet “Hackheim” og initativet er noe av det mest spennende som har skjedd i trondheim på ganske lang tid.

Har foreløpig ikke besøkt karene fysisk, men følger spent med på websider, facebook-side og på irc.

Hackheim holder til på:

July 2012

Garden design (was: “gill-bearing aquatic craniate animal habitats”)

By |July 2nd, 2012|Gardening, Koi, Rants|

Hagen vår er ganske liten, men det er ingen unnskyldning for å legge lista lavt. Det finnes universelle retningslinjer for hageplanlegging og det er ingen grunn til å ikke følge dem.

Grunnreglene er:

  1. Hagen er et sted du skal kunne slappe av og føle deg vel.
  2. Hagen skal være harmonisk. Hagen består gjerne av flere typer elementer, men planter trenger tid til å vokse. Påregn flere iterasjoner og en viss kalendertid før ting setter seg.
  3. Hagen skal innby til at du skal bevege deg gjennom den.
  4. Hagen skal være balansert. Dette er imho det desidert vanskeligste punktet. Årsaken er at det i Norge finnes svært få vakre hus. Vi lever i et Block Watne, Leca, dekkbark & Thuja-helvete, som det vil ta decennier å kjempe seg ut av. Har du en sveitservilla fra 20-tallet er det bare å kjøre på. Personlig, så håper jeg et funkishus kan funke (tiden vil vise). Faller du ikke inn i en av disse kategoriene, så tror jeg jeg heller vil anbefale å ta seg en tur på Plantasjen, kjøpe et par Thuja, og forsøke å ikke tenke så mye på hage.
  5. Du bør ha en viss sans for skala og proporsjoner (se også over). Dette er ikke nødvendigvis helt enkelt før man har fått litt erfaring med de forskjellige plantene i hagen. Vokser noe brutalt mye, så er det et ikke-problem. Ting kan beskjæres og bindes. M.h.t. andre elementer, så er det vrient å innføre skala og proporsjoner gradvis (Dvs hagen blir ikke bedre om du kjøper enda en hagenisse). Anbefaler heller big-bang filosofien her, så får du heller justere deg inn iterativt. Eksempelvis, så har du tapt uansett hvilket enkeltelement du innfører i en helt tom hage. Ut å græv, latsabb !
  6. Hagen skal være interessant. Hvis ingenting drar deg ut i hagen, så kan du like gjerne skille ut ei tomt og heller bruke årene frem mot pensjonsalder til å stirre inn i naboveggen mens du irriterer deg over fortettingspolitikken vedtatt av politikerne du selv var ansvarlig for å velge inn i kommunestyret.
  7. Hva du enn gjør, så velg din plantepusher med omhu. Plantasjen selger eksempelvis svindyre sone 1-2-planter til hage-noobs uten å mukke. Handle heller på en planteskole der folk vet hva de holder på med. Om du må kjøre noen mil, så er det verdt det.
  8. Ytelse og funksjonalitet. I kid ye not ! Dekker ikke hagen behovene til dine stakeholders, så har du feilet miserabelt.

(Du finner flere av disse punktene gjengitt i de fleste hagebøker, eksempelvis i [1])

Jeg har unger. Jeg har en fru. Jeg har en katt. Jeg har fisk og jeg har naboer Stakeholder bonanza. Hagen skal funke for alle – også for meg.

Jeg har med disse prinsippene lagt til grunn forsøkt å dele hagen inn i forskjellige soner (splitt og hersk !). Ungene må ha tumleplass, samt noe å gjøre i hagen. De kan snart fråtse i seg bjørnebær, gule og røde bringebær, jordbær og blåbær sittende under et plommetre som er noe av det mest rakstvoksende jeg noengang har sett.

Med magen full av frukt kan de så vandre mot de japanske lønnene for å sette seg ned ved dammen (på en hypertfua- benk (finner ikke noe i hyllene jeg liker, så jeg planlegger å støpemin egen) ) for så å fore karpene med frukt og brødsmuler. Vannspeil i hagen er en magnet for ungene.

Blir de lei av dette, kan de springe springe villmann / slacke på plena før de evt entrer chilloutsonen til madammen på jakt etter is. Min fru liker sin terasse, og hun er ikke tilhenger av innsyn fra naboer. Aggressiv planting av rasktvoksende alpeklematis og humle måtte til, og disse innkapsler snart nord og vestsiden av terrassen. Noen gammeldagse Austinroser og litt lavendel bør få luktminnene på gli mens hun slacker foran sin Macbook Air og nipper til sin rosevin.

For å få maks ut av hagen, så er det et poeng at du kan se den fra stua også. Vi er så heldige at vi har fullhøyde vinduer som gir oss 270-graders utsikt til hagen og det som skal bli hagedam.

På nordsiden er det mer den generelle estetikken (eller mangel på sådan i nærområdet) som har lagt føringer. Jeg er ikke i nærheten av å komme i mål her før ungene er over trampolinealder, men jeg har ihvertfall sikret plasseringen slik at det kun er naboene som hører eller ser trampolina. Som et lite plaster på såret for disse, så har jeg rigget til et 5 meter langt surjordsbed med Rhododendron, bregner, rådhusvillvin (som nekter å vokse…)  og ymse hard-to-find Hosta- og flekklungeurt-varianter. Jeg har også plantet poppel langs hele nordsiden. De slipper snart å se trampolina, og jeg slipper snart å se dem. Må bare huske å toppe poppelen før den når den annonsert 30 meters makshøyden.

Men jeg er også stakeholder i dette prosjektet. Jeg har kun to ganske små krav til hagen.

  1. Få naboer til å skjemmes over egne prestasjoner.
  2. En fysisk “Instant Bliss / Serenity Now”-respons når jeg stikker tåa ut i gresset en av de tre dagene sola skinner om sommeren her i Trondheim.

Jeg tenker jeg gir dette prosjektet en 10-15 år før jeg kjører et lite retrospective. Deretter spenner jeg opp ei hengekøye mellom magnoliaen og kirsebærtreet, slenger meg oppi, drar sixpencen litt ned for å skjerme for sola mens jeg myser på karpene og nipper til en hjemmelaget limonade med knust is. Deretter pakker jeg inn en hjemmelaget snus og tar meg en velfortjent dupp.

“Haging” er forøvrig den desidert mest avstressende aktiviteten jeg har funnet fram til så langt og er en perfekt matchende aktivitet til IT-dagjobb. Heldigvis tar det et litt tid å opparbeide en bra hage. Du får m.a.o. avstresset masse.

Avstressende til tross, så er det nesten med hjertet i halsen jeg nå prosjekterer en liten dam til karpene våre. De har levd komfortabelt i en innendørs tank i et par år nå. Hvordan de vil håndtere å bli sjøsatt i en snart høstkald trøndersk hagedam – bekymrer meg (På den annen side, så blir det jo plass til et helt flipperspill der det gamle akvariet sto.).

Jeg venter fremdeles på 40 kilo damfolie, slanger og pumpe, så dammen er ennå ikke innflyttingsklar. Til tross for dette, så begynner jeg å ane konturene av noe både jeg og karpene forhåpentligvis kan leve med i noen år fremover.

Tenker ikke gå gjennom hele plantelista her, men at området rundt dammen blir litt mer japan-inspirert er en nobrainer. Med unntak av det japanske blodgresset (som jeg høyst sannsynlig må ta inn i vinter), så burde de fleste plantene her ha mulighet til å overleve vinteren. Som bakgrunn mot naboens ikke utpreget lukede “eng”, så ser jeg for meg en vegg av Phalaris (strandrøyr). Disse burde spre seg som ugress og forhåpentligvis dominere det tilstøtende syrinhelvetet jeg har forsøkt å bekjempe med alt fra mekaniske til kjemiske virkemidler.

Litt kortere gressvarianter ned mot vannflaten, samt tre forskjellige varianter av japansk lønn (glemte i farta at dette var surjordsplanter, så det blir vel en svipptur til innom hagesenteret). Et søtkirsebærtre skal få stå på en liten “halvøy”/innsving på dammen for forhåpentligvis å bre seg utover denne med tiden (Jeg vet jeg ber om trøbbel mht bladfelling på høsten).

Kritiske mål er 4 x 1.6 x 0,2 + en dypsone på 1 x 1 x 1.3. Hvilket koker ned til i overkant av 2000 liter. Det burde ifølge damspesialistene holde til minst 2 fisk, og samtidig være mulig å overleve i – dvs i en mild vinter – så lenge jeg kjører på med luftpumpe og varmedupp for å få ventilert ut gasser som er skadelige for fisken.

 (Gi aldri ungene tilgang til spader. Snur du ryggen til i 5 minutter så kan du banne på at de har gravd hull i noe…)

Den virkelig store hodepinen er hvordan man rigger en hagedam for overvintring av fisk (ideelt sett en dybde på 1,5-2 meter) og samtidig sikrer den forsvarlig. Den maksimale lovlige usikrede dybden på en slik dam er 20 cm.

(PS. Det kan være kjekt å ha i bakhuet at du er ansvarlig for eventuelle uhell uansett om holder deg innenfor 20 cm eller ikke. Toddlere i fri dressur kan fort finne på å legge seg ass up i 20 cm vann også)

En foreslått løsning er et gitter over dypsonen, men et tett og barnesikkert gitter er uforenelig med et gitter som feite karper kan navigere uten problem.

Løsningen blir etter all sannsynlighet 4 stk 20 kilo tunge steiner som bryter vannflaten over dypsonen. Jeg ser for meg å montere en 6-7 mm tykk pleksiglassplate på rustfrie stålbein drillet inn i disse. Tenker også å la utløpet for pumpa være noenlunde i senter av denne.

Skal heller ikke se bort fra at vi tar den enda litt lenger ut, jfr Mr Blacks spontandesignskisse under:

Forvent LEDs, forvent mistere. forvent sensorer, forvent interaksjon – men det blir neppe før høstsesongen. Har også handlet meg en sementsekk for eksperimentering med hypertufa, men har ikke helt bestemt meg for om jeg er trygg nok på egen legning til at det vil komme bloggposter om dette eller ikke.

[1] “The Garden Planner”, Robin Williams, Frances Lincoln Limited 1990

May 2012

Garden Area Storage

By |May 21st, 2012|Rants|

Satte av søndagen til å rydde i uteboden. Denne inneholder ymse nødvendigheter til hus & hage, men den inneholder også det som gjerne omtales som “ondartet skrot”. Dette er den typen skrot du ikke blir kvitt – selv om du  forsøker å flytte fra det.  Lag på lag med sedimenter av overskuddsmateriell  fra oppussingsprosjekter og huslige skippertak opp gjennom årene ligger i bånn av esker med tvilsom strukturell integritet, stablet i konfigurasjoner som minner vagt om de mer utstuderte menneskefellene fra First Blood.

Denne typen skrot er like gjenstridig som den litt sementaktige miksen av gulp og babymat man gjerne finner på barnestoler på loftet etter at man har lagt dem ut på Finn og kjøper er fem minutter unna.

Det mest manipulerende skrotet klarer alltid å sikre seg en plass på neste flyttelass –  i en av de siste kassene som pakkes klokka 2300 kvelden før overtagelse – merket “diverse” – under dekke av å være “kjekt å ha”.

Det er den type skrot som iverksetter aktive mottiltak ved en hver indikasjon på nært forestående ryddesjau. Enten får du ikke åpnet døra, eller så velter en leca-blokk ned på en boks med sprayglitter fra julen 1999 i samme øyeblikk du mister balansen i overraskelsen over å faktisk ha fått åpnet døra. Enten slår du fortanna på snei etter å ha tråkket på feil ende av et hageredskap, eller så ender du på gulvet i fosterstilling etter å ha pustet inn en LD-50 dose av sporene til Aspergillus Niger etter å ha åpnet ei  Hardy Guttene-bok fra barndommen – som du fant igjen under en halvsmeltet sekk med Blåkorn.

Det var en grunn til at Star Wars episode IV ble en braksuksess når den kom. Dette skyldtes ikke lyssverdene. Det skyldtes ikke Jedi-klanen. Det skyldtes ikke dødsstjernen. Filmen slo gjennom ene og alene fordi husfedre kloden over endelig hadde fått en film de kunne identifisere seg med.

Jeg tenker da på søppelsjaktscenen. Der du står til knærne i avfallsjuice mens veggene kommer nærmere og nærmere, samtidig som noe slimete åler seg rundt under overflaten og napper i ekstremitetene dine. Alle som skulle rydde i garasjen søndagen etter kinoforestillingen, følte at denne filmen handlet om dem og deres liv. Filmen føltes sann og ekte.

På søndag monterte jeg stag mellom veggene i bua og drenerte bort alle dammer som kunne huse en avfallsorm. Deretter iførte jeg meg verneutstyr, og hyperventilerte litt på utsiden, før jeg pakket inn på en dual snus og entret boden med dødsforakt.

Jeg fant enorme mengder av ting som faktisk er kjekt å ha. Eksempelvis triplikater av “flassende snøkost for bil”, “litt rusten skiftnøkkel”, “uåpnet dunk husmaling med fargekode fra forrige bopel” og sirlig innpakkede reserveknotter til baderomsinnredningen som ble resirkulert for noen år siden.

Jeg oppdaget også at jeg hadde duplikater av ting jeg ikke i min villeste fantasi trodde jeg hadde bruk for. Jeg fant eksempelvis to identiske gjengesett – uåpnet. Jeg fant en ganske ny startmotor og en stapp full fieldboks beregnet for en ganske så lekker modellbåt som aldri har vært på vannet, eller for den saks skyld lenger er i mitt eie. Jeg fant et enormt utvalg datakabler tiltenkt protokoller og hardwaregrensesnitt som neppe noen bootbar datamaskin er i besittelse av i dag.

Men jeg fant også gull !

Jeg fant nemlig igjen en minnepinne fra det herrens år 2003. Den har tilbrakt de siste 7-8 årene i småmuggne esker i frosne garasjer. Der har den hatt selskap av malingsfjerner og ikke helt tette bokser med litiumfett og CRC.

Jeg stappet den inn i nærmeste datamaskin, krysset fingrene, og ventet på elektronikkens tilsynelatende endeløse forhandlinger over USB 1.0. Dette mens jeg brukte “bend-it”-trikset for å sikre god elektrisk kontakt under prosessen. Det sa etterhvert “beeep”, og hva skuet mine øyne ? Jo ! Her hadde jeg da vært forutseende nok til å laste ned samtlige sider av Marvins Repair Guides for flipperspill, samt ymse lett obskure flippermods. Alt fra roterende Dalek-hoder til Judge Dredds prototyp-ROM som jeg fikk på mail for mange herrens år siden av en kar som helst ikke ville ha navnet sitt på trykk.

120 Mb med pure gold !

Jeg tolker dette som et krystallklart hint fra garasjegudene om at det er på tide for å gjenoppta Funhouse-prosjektet (dette er et prosjekt som ble startet før TimeExpander ble til), eller kanskje Black Knight 2000-prosjektet, eller kanskje debugge Joker Poker med tanke på å bli kvitt den 20 minutter lange klokkespillsekvensen når man treffer det ene drop-targetet? Fan, kanskje man skulle starte på prosjekt “Game Room” ? Ungene har jo blitt såpass store at de har begynt å etterlyse spillbare flipperspill. Etter å ha ryddet litt i boden, så har jeg jo nå faktisk plass til et ekstra spill og alle eskene med reservedeler, kabler, plastpolish og verktøy som må til.

Men først skal jeg selvfølgelig avslutte akselleratorprosjektet. Stay tuned. Lækker video kommer så snart jeg har fått printet og montert bittelittegrann mer. Jeg har også tafset enda litt mer på boostconverteren. Den produserer nå 600V uten å bli hverken svett eller varm. Den lader også ganske fete kondensatorbanker urovekkende kjapt.

February 2012

Now You See It, Now You Don’t.

By |February 3rd, 2012|Rants|

Stor takk til NTE & Altibox som brukte mindre enn 3 måneder på å resette pinkoden på PVRen min.

Litt usikker på om jeg hadde bestilt remote wipe av halvparten av opptakene, dog.

Helvetes amatører.